Hvorfor vil så få ha verdens viktigste jobb?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

På første dag som student på barnehagelærerutdanningen ble vi ønsket velkommen til utdanningen som skulle lede vei inn til verdens viktigste jobb, og i løpet av de tre årene økte profesjonsbevistheten og yrkesstoltheten.

Ambisjonene i rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver understrekte nettopp dette, å jobbe i barnehage er verdens viktigste jobb. Ikke bare er barnehagen den første delen av barnas utdanningsløp, men det er her en legger grunnlaget for all videre utvikling, og livsmestring. Å skape gode relasjoner og et miljø som fremmer lek er et av barnehagelærerens fineste håndverk. Det krever kompetanse, erfaring, tolkning og intonasjon. At barnehagen som arena og barnehagelæreren med sin kunnskap og kompetanse er betydningsfull for barn og barndom har lenge vært godt kjent, men de siste års utfordringer har særlig framhevet verdien barnehagen har for barnehagebarna og for samfunnet vårt for øvrig. Vi trenger barnehager av høy kvalitet også for framtiden.

Bekymringsfullt

Derfor er det svært bekymringsfullt å lese årets søkertall fra Samordna opptak. Resultatet viser en nedgang på søkere til barnehagelærerutdanningen på over 25% sammenlignet med 2021. Samtidig hører jeg stadig flere barnehagelærere si at de nå aktivt søker seg jobber utfor barnehagesektoren.

Jakten på hvilke årsaker som ligger bak denne utviklingen bør politikere og arbeidsgivere sette høyt på prioriteringslista. Handler det om for dårlig lønnsutvikling? Er ikke statusen til yrket attraktiv nok? Er det kvaliteten i barnehagelærerutdanningen en bør rette fokus på, eller kan arbeidsvilkårene i barnehagene være en faktor av betydning?

Basert på mine samtaler med barnehagelærere er det ingen tvil om at bemanningssituasjonen peker seg ut som en soleklar plass å starte. Dagens bemanning svarer ikke til de reelle behovene i barnehagene. Mange steder er det store utfordringer med å få tak i egnede vikarer, noe som igjen medfører at belastningen på de gjenværende ansatte blir altfor stor. Det å skulle ivareta hvert barns behov for omsorg og trygghet, og samtidig legge til rette for allsidig læring og lek krever at man er et tilstrekkelig antall ansatte på jobb gjennom hele dagen.

«Den langsomme ulykka»

Slitasjen de ansatte forteller om er like mye relatert til stress og den konstante følelsen av å ikke strekke til, som til den fysiske børa av løft, bæring og stell. Solveig Osberg Ose, seniorforsker ved SINTEF omtaler denne slitasjen som «den langsomme ulykka» i sitt arbeid rundt tema HMS i offentlig sektor, og treffer spikeren på hodet når det kommer til utfordringene de barnehageansatte beskriver.

At dette er en av hovedårsakene til at mange nå søker seg til andre jobber er det ingen tvil om. Min påstand er at ryktet løper foran oss og at det skremmer potensielle søkere vekk fra barnehagelærerutdanningen.

Denne utviklingen må snu, skal vi lykkes med det må partene jobbe sammen. Min oppfordring til arbeidsgivere og folkevalgte er derfor å snakke med styrere og ansatte i barnehagene, lytt oppriktig til deres beretninger. De kjenner best hvor skoen trykker og kan lede dere til løsningene.

Lykkes vi med å etablere en god dialog mellom partene er jeg sikker på at vi sammen kan skape gode barnehager for ansatte og barn også for framtiden.

Kronikken ble først publisert i Romsdals Budstikke.