Gjennom prosjektet «Hvor er mine brødre?» vil Sahaya Kaithampillai få flere flerkulturelle menn til å utdanne seg til omsorgsyrker rettet mot barn og unge.Foto: Silje Wiken Sandgrind
– Jeg er stolt av å være barnehagelærer. Stolt med stor S
Han hadde en trøblete oppvekst, og skulle egentlig bli rapper. Nå jobber han for å få flere flerkulturelle menn som kolleger i verdens viktigste yrke. – Barna trenger også et fang som mitt!
– Barnehagelærer er et av verdens viktigste yrker, og jeg vil gjøre det jeg kan for at enda flere skal forstå det.
Sahaya Kaithampillai er pedagogisk leder i Dynekilen barnehage i Oslo, og tar for tiden også en master i barnehagekunnskap. I tillegg står han bak prosjektet «Hvor er mine brødre?», som har som mål å få flere flerkulturelle gutter og menn til å utdanne seg til omsorgsyrker rettet mot barn og unge.
Selv er han ikke i tvil om at han er på riktig plass.
– Barna ser
opp til deg. Du merker det når du kommer til barnehagen og de løper mot deg for
å gi deg en klem. Jeg er opptatt av å gi dem kjærlighet. Bygge tillit. Det er
det jeg brenner for, sier han.
Samtidig mener han det er viktig at de ansatte i landets barnehager gjenspeiler samfunnet
utenfor barnehageportene.
I februar i
fjor hadde den engasjerte barnehagelæreren et debattinnlegg på trykk i Aftenposten
med tittelen: Barnehagene i Oslo trenger ikke bare flere menn. De trenger
flere menn med minoritetsbakgrunn.
Her stiller Sahaya følgende spørsmål: «Hvem er det barna ser er ledere i sine første
år i storsamfunnet, i barnehagen?».
Han påpeker videre,
at selv om det er et stort mangfold blant barna i mange av Oslos barnehager, er
ikke personalet like mangfoldig.
– Hvorfor
er jeg så alene?
Etter å ha
jobbet mange år som barnehagelærer på Oslo øst stilte Sahaya seg
spørsmålet: Hvor er mine brødre?
Annonse
– Jeg lurte
på hvorfor jeg var så alene. I alle årene jeg hadde jobbet i Dynekilen
barnehage hadde jeg vært den eneste mannlige barnehagelæreren med
minoritetsbakgrunn.
Denne
refleksjonen skulle bli starten på «Hvor er mine brødre?»
– Det er mye
fordommer mot disse yrkene. Som at barnehagelærer eller barnevernspedagog er
kvinneyrker. Mange ser ikke på barnehagelærer som et alternativ for dem. Da jeg
tok utdanningen, spurte boksetreneren min og flere av kompisene mine meg om hvorfor
jeg «gadd å gå på høyskolen for å lære å skifte bleier».
– Med dette
prosjektet forsøker vi å fortelle ungdommene at de har en viktig plass i
samfunnet når det gjelder å være gode rollemodeller for neste generasjon, sier Sahaya.
Med seg på
laget har han nå flere mannlige studenter i omsorgsyrker og ferdig utdannede barnehagelærere. Disse holder foredrag og reiser ut til
skoler for å fortelle om egen oppvekst og yrkesvalgene sine innen barnehage, skole eller barnevern.
Om Storbybarn:
Storbybarn
er et forskningsmiljø for tverrfaglig forskning på barndom i storbyen som
iverksetter forskning, utviklings- og innovasjonsprosjekter som skal treffe
mangfoldet av barn og familier i storbyen. På denne måten skal Storbybarn bidra
til inkluderende praksiser i utdanning og profesjonsfelt gjennom å samle
kompetanse fra ulike miljøer ved OsloMet og Oslo kommune.
Målet er
kunnskapsutvikling knyttet til barndom i storby, med særlig oppmerksomhet på
levekårsutsatte områder.
Storbybarn
har tilknytning til alle deler av OsloMet, med særlig tilknytning til Institutt
for sosialfag ved Fakultet for samfunnsvitenskap og Institutt for
barnehagelærerutdanning ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale
studier.
Storbybarn
skal:
Utvikle
og dele kunnskap som kan danne grunnlaget for refleksjon og god
inkluderende praksis i kommunale tjenester rettet mot barn og familier
Gi
praktiske og relevante verktøy til bruk i hverdagen, utviklet sammen med
barnehager, ansatte og studenter ved OsloMet
Bidra
til kunnskapsgrunnlaget for politikk- og strategiutforming
Gi
et vesentlig bidrag til forskning innen mange fagfelt der barndom, barnehage,
familie, storby og velferdsstaten er i fokus
Hvor er mine brødre? er en del av OsloMets
Storbybarn-satsing. Storbybarn er et senter for tverrfaglig forskning på
barndom i storbyen som iverksetter forskning, utviklings- og
innovasjonsprosjekter som skal treffe mangfoldet av barn og familier. Gjennom å
samle kompetanse fra ulike miljøer ved OsloMet og i Oslo kommune skal man bidra
til inkluderende praksiser i utdanning og profesjonsfelt.
Sahaya forteller at de nå har fått kontorplass i OsloMets lokaler på Holmlia.
– I høst
hadde jeg et møte med rektor ved Bjørnholt videregående skole, som ligger i Bydel
Søndre Nordstrand. Fremover skal vi jobbe tett opp mot skolens elever og vise
dem alle mulighetene som åpner seg hvis man velger å bli barnehagelærer,
grunnskolelærer eller barnevernspedagog, sier han.
Prosjektet
skal også samarbeide med Hersleb videregående skole, som Sahaya selv gikk på den gangen det var ungdomsskole.
– Vi skal ha
fire møter med hver av skolene der vi skal gå i dybden på samfunnsspørsmål knyttet til representasjon og utenforskap, og der vi vil fortelle hva
barnehagelærerprofesjonen går ut på og hvorfor yrket er viktig for samfunnet. Det siste møtet skal være i OsloMets
lokaler i forkant av søknadsfristen til høyere utdanning, forteller han.
Stolt med
stor S
Det var
heller ingen selvfølge at Sahaya skulle bli barnehagelærer.
– Jeg hadde
også mange fordommer mot yrket, forteller han.
Sahaya ville bli rapper, og for å tjene til livets opphold mellom studiosesjonene fikk
han seg jobb som barne- og ungdomsarbeider i Dynekilen barnehage i Bydel Grünerløkka.
– Planen var
å jobbe her i noen måneder, men nå har jeg vært her i 16 år, sier han med et
smil.
– Da jeg kom
inn porten skjønte jeg fort at jeg elsket denne jobben.
– Jeg elsker
å leke. Det er det aller viktigste vi gjør i barnehagen, sier Sahaya.
Etter å ha
jobbet i barnehage en stund bestemte han seg for å bli barnehagelærer. Han tok
en bachelorgrad i arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning ved Høgskolen i Oslo og Akershus
(nå OsloMet) og har ikke angret en dag siden.
– Jeg er
stolt av å være barnehagelærer. Stolt med stor S.
– Følte
samfunnet ikke brydde seg om meg
Selv har han
aldri gått i barnehage. Sahaya ble født i en liten fiskerlandsby på Sri
Lanka og kom til Norge som syvåring sammen med moren og to brødre. Familien
hadde flyktet fra borgerkrigen i hjemlandet.
Sahaya vokste opp på Tøyen i Oslo. Det var utfordrende å komme til et nytt land med
vonde krigsopplevelser i ryggsekken. Å skulle begynne på skolen uten å kunne
språket, var også vanskelig, forteller han.
– Jeg hadde
en trøblete oppvekst. Jeg husker en dag jeg satt på en benk på Tøyen og lyttet
til låta «Fuck the World» av Tupac, mens jeg risset inn disse ordene i benken.
Det var slik jeg følte det da. Jeg følte at jeg ikke hørte til hjemme, at jeg
ikke hørte til på skolen eller i samfunnet. Jeg følte rett og slett at
samfunnet ikke så meg eller brydde seg om meg. Derfor brydde jeg meg heller
ikke om samfunnet, sier han.
Etter å ha
vært innom flere videregående skoler skulle han til slutt møte én lærer ved Lambertseter videregående, Amrit, som
fikk stor betydning for veien videre.
– En dag kom
Amrit bort til meg og spurte: «Går det bra med deg?» Jeg
begynte bare å gråte og fortalte henne hvordan jeg hadde det.
– Det at hun
virkelig så meg, ble et vendepunkt. Jeg fullførte videregående og tok fagbrev
som barne- og ungdomsarbeider.
Tilhørighet
Sahaya har stor tro på barnehagen som en arena der man kan gjøre en forskjell og
hjelpe barn til å få en god start på livet.
– Barn må
føle tilhørighet til samfunnet helt fra de er små, sier han.
Han mener
egen bakgrunn og oppvekst er en stor fordel i møte med flerkulturelle barn og
foreldre.
– Jeg vet
hvordan det er å komme til et nytt land med en annen kultur. Jeg kan forstå
disse familiene på en helt annen måte fordi jeg har den bakgrunnen jeg har,
sier han.
Opp gjennom
årene har Dynekilen barnehage tatt imot barn på flukt fra blant annet Afghanistan, Syria og
Ukraina.
– Jeg
opplever at jeg kan skape tillit fordi jeg selv har erfaring med å være
flyktning. I tillegg har jeg erfaring med å vokse opp i et levekårsutsatt
område.
– Det er så
viktig med representasjon i barnehagen. Barna trenger også et fang som mitt,
sier den pedagogiske lederen.
Å se
mangfold i ledelsen i barnehagen er verdifullt for alle barn, mener han.
– Det kan
bidra til åpne tankesett. Og barna som trenger det mest, kan få større tro på
seg selv ved å se at de som tar avgjørelser, kan minne om dem selv, sier Sahaya.
Med flere
mannlige barnehagelærere i barnehagen, som også har flerkulturell bakgrunn, vil
det bli lettere og mer naturlig for unge gutter å vurdere yrket, tror han.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Storbyjungelen
Sahaya opplever ofte at folk blir overrasket når han forteller at han er
barnehagelærer.
– Jeg har
inntrykk av at mange forventer at menn som jobber i barnehage skal være som
tatt ut av en Norrøna-reklame – en slags turekspert. Den villmarken jeg kjenner
best er storbyjungelen, sier han med et stort smil om munnen.
Han
understreker at selv om han er glad i skogen, så kommer han aldri til å bli en Lars
Monsen-type som kan lære barna alt om naturen.
– Men jeg er
god til å jobbe sosialt og emosjonelt med barn, gjøre dem trygge på seg selv og
gode mot hverandre, så de klarer seg best mulig, sier barnehagelæreren.
– Barnehagen
trenger alle slags menn, påpeker han.
– Må heve
statusen
Sahaya forteller at han opp gjennom årene har klart å overbevise flere gutter om at barnehagelærer er et yrke som kan passe for dem.
– Men når de
forteller familie og venner at de vil søke seg inn på barnehagelærerutdanningen
får de ofte negative tilbakemeldinger og endrer mening. Yrket har ikke høy nok
status i samfunnet, og det må vi gjøre noe med, sier han.
– Det er
ingen enkel oppgave vi har påtatt oss i dette prosjektet, men jeg har troen på at vi skal få det til.
For det er så viktig med mangfold blant personalet i barnehagen.
Samtidig er Sahaya opptatt av at de som velger barnehagelæreryrket virkelig skal ville det.
– De må
velge å bli barnehagelærer av riktig grunn. Dette er ikke et yrke for alle.
Derfor er det flott at man blir testet under utdanningen og i praksis på om
dette er noe man virkelig har lyst til, sier han.
Filmen er produsert
av Favela i samarbeid med Sahaya Kaithampillai og Hvor er mine brødre.