«Tryggheten er som blåst vekk, frykten for å bli avvist har tatt over plassen»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Jeg har reist langt.

12 år i Nordby Gardsbarnehage, én time i bil og åtte stopp med t-banen. Endelig sitter jeg der i Mosse Jørgensens klasserom, nå er jeg her som deltidsstudent for å bli barnehagelærer.

Svett og usikker tar jeg plass ved bordet der min fremtidige kollokviegruppe er plassert. Klassen er stor og lærerne er mange. Det registreres og informeres, det er lapptopper som må opp og gå sånn at alle kommer inn på den uforståelige plattformen canvas.

Det er emnekoder som BLD og KKK, pensumlister og studentmailadresser. Stolen er vond å sitte på, vanligvis er jeg ute og utforsker garden og havna på denne tiden av døgnet. Jeg tar meg i å lure på om alle ungene er på plass i barnehagen etter ferien, skulle så gjerne vært der og tatt de i mot da de kommer inn porten.

Emnelæreren har sluttet å informere, nå er hun «Terttitten» som sitter høyt i et tre. Hun titter opp og hun titter ned, men mest av alt har hun nok sett at det er flere studenter som har ramlet litt ut på samme tid. Vi ler og vi skjønner at dette kan vise seg å være det rette studiet for oss, selv om det hele virker ganske så uforståelig enn så lenge.

Vi rusler blant gamle mursteinshus som en gang i tiden var Frydenlunds bryggerilokaler. Vi gjør spede forsøk på å bli kjent med hverandre og det som skal være skolen vår de neste fire årene. Til vanlig er vi de trygge som barna skal bli kjent med som de voksne i barnehagen. Tryggheten er som blåst vekk, frykten for å bli avvist har tatt over plassen. Hva om jeg ikke er bra nok, hva om jeg ikke blir kjent med noen, hva om jeg ikke holder nivå, hva om jeg bare stiller dumme spørsmål?

Halvveis uti dagen skjønner jeg at jeg ikke er ABLU-student, men en deltids BLU-student. Timeplanen min har vært ufullstendig og jeg må ringe styreren min og fortelle at jeg likevel ikke kan jobbe torsdag og fredag, da det viser seg å være undervisning de dagene også.

Herregud, dette kommer aldri i livet til å gå bra. Jeg er ei dum ku!

Men jeg reiser tilbake dagen etter, tenker jeg skal prøve et par dager til før jeg innser at det er nok best jeg fortsetter i jobben min som fagarbeider.

Gruppe 5B som jeg har havnet i virker som en bra gruppe, jeg har lyst til å bli bedre kjent med dem. Sammen finner vi klasserom i forskjellige bygg, og sammen ler vi av usikkerheten for å gå feil.

Nå har vi drama i hovedbygget. Vi har tatt av sko og usikkerhet for en kort stund, og skal levere tilbake hjertet til Per. Vi krabber og kryper på gulvet, danser og synger – det er befriende og godt.

Det veksles mellom teatersport og teori. Læreren henviser til rammeplanen, og ber oss forstå hvorfor vi skal være viktige formidlere av kunst, kultur og kreativitet – sånn virkelig forstå. Det rekkes en hånd i været: «Er det lurt å ha den boka som heter Rammeplan?»

Læreren smiler og nikker: «Ja, det vil jeg si at er en viktig bok.»

Musikk står som det neste på timeplanen, vi skal finne hver vår tromme. Takt og tone er ikke meg, jeg er å anse som tonedøv. Jeg strever med å holde følge, tenker at nå er det tromma som står i veien for meg til å bli barnehagelærer. Selvsagt skal vi fremføre sang og musikk med flere elementer. Jeg har ikke mye å bidra med, men har heldigvis noen gode på laget mitt.

Ok, så hadde hun kanskje ikke førstehånds erfaring med Rammeplanen, men hun har rytme og stemme og et nydelig smittende smil. Jeg skammer meg over å tenke at det var et dumt spørsmål hun stilte. For det slår meg, hun stilte et særdeles viktig spørsmål.

Jeg vet kanskje ett og annet om rammeplanen, det kommer vi alle til å gjøre etter fire år på høgskolen. Vi kommer nok til å kjenne den ut og inn. Men å være det mennesket som smiler stort, som sprer glede og som skaper rytme du vil danse etter, det er ferdighet som er mye tyngre å tilegne seg enn teorien om viktigheten av det.

Etter å ha reist lenge og lengre enn langt viser det seg at jeg har kommet frem.

Jeg vil bli barnehagelærer.

Må jeg bare få styrke og mot til å finne ut av akademisk skriving og kildehenvisninger. Må jeg få tålmodighet nok til å sitte lenge stille på pinnestol. Må jeg evne å slippe meg nok fri til å finne rytmen inni meg selv. Og teknisk gode nok ferdigheter på pc til å sende inn oppgaver klare til bedømming av lærerne.

Det skal bli nok av utfordringer på veien, men sammen med andre elever med ulike ferdigheter enn meg så skal vi nok finne ut av det. Sånn som vi allerede har masse erfaring med å løse ulike utfordringer hjemme i barnehagene våre.