– Vi må gjøre det vanskeligere å være overgriper, og lettere å være barn

Hun er pedagogisk leder i Krinkelkroken barnehage i Mosjøen i Nordland, og vant nylig pris for bacheloroppgaven sin ved Nord universitet. Med temaet Barn og seksualitet: Hvordan arbeider barnehagen med barns forståelse av egen kropp og seksualitet? gikk hun løs på det hun fremdeles mener er et tabu i norske barnehager. 

– Det startet med at jeg fulgte Dark Room-saken i media. Den gjorde sterkt inntrykk, og jeg husker jeg tenkte at dette er et område vi i barnehagene må ta et større ansvar for å forebygge. Først tenkte jeg rett og slett å skrive om seksuelle overgrep, men det er et veldig vanskelig tema. Så jeg valgte en litt annen inngang, sier Mia Moen Røli. 

Samfunnsproblem

I løpet av studietiden hadde barnehagelærerutdanningen på Nesna besøk av Margrethe Wiede Aasland under en fagdag om barns seksualitet og seksuelle overgrep. Aasland er utdannet pedagog og spesialist i sexologisk rådgivning. Hun er tilknyttet Institutt for klinisk sexologi og terapi i Oslo og UiT Norges arktiske universitet. Aasland har også skrevet boken Jeg er meg! Min meg - En bok om kropp og vonde følelser, ulovlige hemmeligheter og

berøringer sammen med Eli Rygg. 

– Hun sa blant annet: «Det beste for en barneovergriper er at vi ikke snakker med barna om seksualitet». Det bare understreket det jeg hadde tenkt om at barnehagen bør ha et større ansvar knyttet til å arbeide med barns forståelse av egen kropp og seksualitet, og hvilke rettigheter barn har til å bestemme over egen kropp. Overgrep mot barn er et samfunnsproblem som bare blir større. Men jo mer ungene vet om kropp og seksualitet, jo vanskeligere blir det å være overgriper. Og jo lettere blir det for ungene å snakke om dette, sier Røli, og legger til: 

– Vi må gjøre det vanskeligere å være overgriper, og lettere å være barn. Det handler om forebygging gjennom trygghet og kunnskap. 

Behov for mer kunnskap

I utredningen Svikt og svik — Gjennomgang av saker hvor barn har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt, gjennomført av regjeringens barnevoldsutvalg, slås det fast at svikt i enkelttjenesters arbeid har fått stor betydning for mange av sakenes utvikling. 

Åpenbare tegn på at barna led overlast har vært oversett, og i mange av sakene fikk unnlatelsessynder alvorlige konsekvenser. 

Sakene utvalget så på, gjaldt 57 barn.

• I 12 av sakene var det mer enn ett barn i samme familie som var blitt utsatt for vold, seksuelle overgrep eller omsorgssvikt.
• Syv barn døde som følge av drap, mishandling med døden til følge eller omsorgssvikt.
• 20 barn hadde vært utsatt for seksuelle overgrep.
• 40 barn hadde vært utsatt for annen fysisk vold - i tillegg var flere utsatt for grov psykisk vold.

Utvalget mener at en av de sentrale årsakene til de ulike typene svikt som ble avdekket i saksgjennomgangen, er manglende kunnskap og kompetanse i tjenestene - som inkluderer barneverntjenesten, skole, barnehage, helsevesen, politiet, PPT, flyktningtjenesten i kommunen, krisesenter og familievernkontor.

Utvalget viser til en rekke eksempler på at tjenestepersoner feiltolket, overså eller på annen måte unnlot å reagere på en god måte på barns atferd, symptomer eller fysiske skader. Det gjaldt både der barn hadde fått en diagnose, slik som ADHD, og i møte med barn med fysiske skader som uforklarlige blåmerker og bruddskader, plutselige endringer i barns væremåte og ved voldelig og/eller ved seksualisert atferd. Videre så utvalget eksempler på at tjenestepersoner ikke reagerte på risikofaktorer hos et barns omsorgspersoner, slik som blant annet psykiske lidelser, rusmiddelmisbruk og egen voldsutsatthet.

Intervjuer med tjenestepersoner fra sakene bekreftet at det var et tydelig behov for mer kunnskap i tjenestene.

Utvalget avdekket også at det er store forskjeller i hvor mye tjenestepersoner kan om vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn. Manglende kunnskap handler også om at barn ikke vet hva vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt er, og at de på bakgrunn av dette ikke klarer å si ifra til noen om hva de blir utsatt for.

Strengere krav til kunnskap

1. august 2016 ble det gjort endringer i rammeplanen for barnehagelærerutdanningen. Der ble det slått fast at: 

Kandidaten skal ha kunnskap om barn i vanskelige livssituasjoner, herunder kunnskap om vold og seksuelle overgrep mot barn og hvordan sette i gang nødvendige tiltak etter gjeldende lovverk.

Og:

Kandidaten kan identifisere særskilte behov hos enkeltbarn, herunder identifisere tegn på vold eller seksuelle overgrep. På bakgrunn av faglige vurderinger skal kandidaten kunne etablere samarbeid med aktuelle tverrfaglig og tverretatlige samarbeidspartnere til barnets beste.

Mia Moen Røli var ferdig utdannet barnehagelærer våren 2017, men mener studiene ikke er grundige nok når det gjelder de vanskelige temaene. 

– I løpet av fire års utdanning hadde vi kun den ene fagdagen. Ut over det har temaet knapt vært nevnt. Det er veldig lite, med tanke på at vi både skal ha kunnskap om og kunne identifisere tegn på vold og seksuelle overgrep, og være i stand til å hjelpe barna ved å varsle om dette på riktig måte, sier hun, og legger til at dette var en tilbakemelding som ble gitt i vurderingen av studiene. 

– Det var veldig mye fokus på alt det positive i barnehagen. Men vi trenger også kunnskap om hvordan vi skal jobbe med tabuene, de vanskelige sakene, sier hun. 

At nettopp hun vant pris for beste bacheloroppgave ved barnehagelærerutdanningen, håper hun er et signal om at utdanningsinstitusjonen vil ta problemstillingen mer på alvor. 

Underveis i arbeidet med oppgaven opplevde hun også at det var vanskelig å finne relevant kunnskap om temaet. 

– Det er egentlig få teoretikere som skriver om dette, og jeg opplevde også at mye av fagstoffet er ganske utdatert.

Tre ulike tilnærminger

I oppgaven har hun dybdeintervjuet tre ansatte fra tre ulike barnehager, alle med 15-20 års fartstid i sektoren. 

– De tre hadde alle svært ulik måte å jobbe med dette. Den ene jobbet med kropp, bevegelse og helse som fagområde, men lite konkret med kropp og seksualitet. Hun følte at hun ikke hadde kompetanse til å snakke direkte om seksualitet og grenser. Den andre hadde jobbet mye med temaet. Både om det naturlige forholdet til egen kropp og seksualitet, og det å sette grenser. Mens den tredje jobbet lite med temaet, og hadde lite fokus på den naturlige delen av seksualiteten. Der hadde de hatt størst fokus på å informere barna om overgrep og omsorgssvikt, og hvem de skal fortelle det til, sier Røli.

Hun sier resultatet tyder på at informantene syntes det er viktig å lære barna om den naturlige seksualiteten og lære dem å sette grenser for sin egen kropp.

– Undersøkelsen tyder også på at barn og seksualitet er et tabubelagt tema som mange syntes det er vanskelig å snakke om, og der det er et behov for kompetanseheving i personalet for å bli tryggere på å møte barns seksuelle uttrykk og utvikling på en positiv måte. Jeg tror det er viktig at vi starter med å snakke med barna om den naturlige seksualiteten, og om kroppen, før man begynner med de vanskelige temaene, sier hun, og legger til at det er viktig at barna er trygge på sin egen kropp, og at barnehageansatte  følger den naturlige utviklingen. 

– Vi kan ikke gå rett på å snakke med barna i storbarnsavdelingen om seksuelle overgrep. Det tror jeg mange gjør feil, fordi vi ikke er vant til å jobbe med dette. Det har vært et for stort tabu. 

Prosjekt i barnehagen

I barnehagen hun jobber er de nå i gang med et prosjekt som handler om både kropp og følelser. 

– Vi ville skape et godt utgangspunkt for å ta for oss de tabubelagte temaene. Vi går grundig til verks, og jobber med alt fra hjernen til indre organer, hvordan kroppen er bygget opp - og tatt med det som enkelte kanskje utelater. Vi lærer også barna om hvorfor kroppene er ulike, hvordan man lager barn, og om kjønnsdelene. Derfra jobber vi videre med med hva som er gode og dårlige relasjoner, gode og dårlige berøringer, sier Røli, som ikke tror det er vanlig praksis i de fleste barnehager å gå så grundig til verks. 

– Det er nok ikke alle som jobber like systematisk med dette, men jeg tror og håper det er noe som kommer mer etter hvert. Jeg tror vi begynner å gjøre det litt vanskeligere å være overgriper, men vi har fremdeles en lang vei igjen å gå. Vi ser det jo i hele samfunnet: Kropp og seksualitet er et vanskelig tema, og det er stadig flere ungdommer som sliter psykisk, sier hun. 

– Hvorfor er dette et så vanskelig tema? 

– Jeg tror det ligger litt i generasjonskløften. Seksualitet har vært et etablert tabu, men jeg opplever at det er i ferd med å endres noe, og at det er noe det er blitt litt enklere å snakke om, sier Røli.

– Knappe ressurser

En undersøkelse gjort av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress i 2016 viser at mange vordende barnehagelærere, grunnskolelærere og barnevernspedagoger opplever at de ikke hadde fått nok kunnskap og kompetanse om fysiske og seksuelle overgrep gjennom utdanningen. Mange følte at de i møtet med arbeidslivet ikke var godt nok rustet til å bistå barn i risiko.

Studieprogramansvarlig Signe Agnete Hansen ved barnehagelærerutdanningen på Nesna skulle gjerne sett at de hadde ressurser til å tilby studentene mer enn én fagdag om temaet. Hun sier at de har brukt Margrethe Wiede Aasland som gjesteforeleser gjennom mange år, og at studentene er svært fornøyd med innholdet i fagdagen.

– Det er et veldig viktig tema som blant annet er aktualisert gjennom saker som Dark Room. I tillegg til den ene fagdagen har vi enkelte år hatt barnevernet inne på en dag to. Vi prøver å ivareta temaet så godt vi kan, men vi har knappe ressurser og veldig mange fag som skal rekkes over i løpet av utdanningen. 

– Er én dag nok til å tilfredsstille kravene i rammeplanen for utdanningen? 

– Nei, på ingen måte. Men skulle vi oppfylt hvert eneste punkt i rammeplanen, ville utdanningen tatt fem år. Minst. 

Hansen sier hun håper temaet blir viet større plass når barnehagelærerutdanningen ved Nord universitet skal gjennomgås høsten 2019. I dag har de tre studiestedene Bodø, Nesna og Levanger ulikt innhold. Målet er at tilbudet skal være det samme ved alle studiestedene. 

– At vi har studenter som er opptatt av temaet, hjelper også oss å sette fokus på det. Vi vet at tema som barns seksualitet dels er tabubelagt, og at det kan være vanskelig for mange å snakke om, sier Hansen. 

– Barnehagene henger etter

– Så lenge barnehagene fremdeles er de som melder klart færrest slike saker, er min umiddelbare reaksjon at de henger etter når det kommer til kunnskap om vold og seksuelle overgrep. Men dette er et ansvar som også ligger på kommunene når det gjelder de kommunale barnehagene. Kommunene bør være enda tydeligere i sine handlingsplaner når det kommer til å forebygge overgrep mot barn. 

Det sier leder Siv Anita Bjørnsen ved Statens Barnehus i Bodø, som ligger under Nordland politidistrikt og åpnet høsten 2013. De elleve barnehusene i landet er et tilbud til barn, ungdom, samt voksne utviklingshemmede når det er mistanke om at de kan ha vært utsatt for eller vært vitne til vold eller seksuelle overgrep.

– Hvorfor henger barnehagene etter? 

– Nå har jeg ikke tall eller statistikk på det, men jeg tror det kan handle om to ting. Det ene er mangel på kompetanse, det andre er at de kommer så tett på foreldrene. De blir så godt kjent med dem. Vi vet at noen av overgriperne er fantastiske når det kommer til det sosiale livet, sier Bjørnsen.  

Samtidig ser hun paradokset i at de barnehageansatte har de beste mulighetene til å identifisere nettopp overgrep og vold. 

– Det at de er de eneste som ser barna uten klær, både ved bleieskift og i andre situasjoner, gjør at jeg tenker at det burde kommet flere slike meldinger fra barnehagene. De er så tett på barna, både fysisk og i samtaler, der de har mulighet til å avdekke når noen lider overlast. Da må det være lov til å tenke: Har de kompetanse nok?

– En dag alt for lite

Samtidig sier Bjørnsen at det er krevende både å fange opp og melde om mistanke om overgrep. 

– Man skal være ganske proff for å klare å fange opp barn som lider overlast, særlig når de er små, har dårlig språk og er vanskelig å forstå. Mange melder kanskje fra om slik mistanke en eneste gang i livet. Vi får ofte telefoner med spørsmål om råd, der de lurer på om de har tenkt rett. Ofte har de det, sier Bjørnsen, og sier de hadde rundt 200 slike henvendelser i fjor. 

– Er en dag med undervisning om dette nok for å få den kompetansen som trengs? 

– En dag på et så viktig tema er alt for lite, og bemerkelsesverdig når dette er et satsingsområde det er tverrpolitisk enighet om betydningen av. Alle heier på at vi må få bedre kunnskap om dette, og at ungene i et så rikt og velfungerende land som Norge skal slippe å bli utsatt for vold og seksuelle overgrep, sier Bjørnsen, som er klar på at temaet må få langt større, fast plass i utdanningene. Inkludert etter- og videreutdanningene. 

– Vi har jobbet i snart fem år for å få en fast plass i studietilbudet ved universitetene. Nå er vi inne på politi- og barnevernspedagogutdanningene, men har ennå ikke fått innpass i lærer- og barnehagelærerutdanningene. 

– Samtidig er det mye som skal gjøres plass til i utdanningsløpene? 

– Ja, men dette handler om prioriteringer, og hvor viktig man synes dette er.