– Livsviktig kunnskap om barns rettigheter

Barns grunnleggende rettigheter for hvordan man går fram, etter FNs barnekonvensjon, var tema under et seminar i regi av Forandringsfabrikken denne uken.

Fire av fem barn utsatt for vold og overgrep, forteller ikke om det til noen i det offentlige. Hva skal egentlig til for at de skal bli trygge nok til å fortelle? Når de først begynner å fortelle: Hvordan skal man snakke med barnet? Hva gjør man med informasjonen? Og ikke minst: Hvordan går man videre med bekymringen samtidig som man tar hensyn til barnets rettigheter?

– Vi henvender oss til alle som jobber med barn. Dette handler om hva dere tenker når dere kommer dit at det skal skrives en bekymringsmelding, sier Marit Sanner, som ledet webinaret sammen med noen av proffene i Forandringsfabrikken.

– Tar barn på alvor

I forrige uke ble denne innstillingen fremmet av en samlet utdannings- og forskningskomité på Stortinget:

Stortinget ber regjeringa sikre at ny opplæringslov og barnehagelov er i tråd med FNs barnekonvensjon sine grunnleggjande rettar for framgangsmåte om barns rett til informasjon, til å uttale seg fritt, barns rett til privatliv og at alle handlingar og avgjerder som omhandlar barn, blir gjorde til barnets beste.

At barns rettigheter på denne måten synliggjøres og løftes inn i lovverket krever at barnet i mye større grad skal involveres i prosessen fram mot en eventuell bekymringsmelding, var et viktig budskap i webinaret. Hensynet til barnets beste, at barnet skal få fortelle fritt, og at det har rett til informasjon og privatliv, veier tungt.

– Barnerettighetene som handler om hvordan man går fram, har bare delvis vært tatt inn i særlovene. Samtidig har vi ikke funnet sammenhengen noen sted. Grunnen til at det er så viktig å løfte nettopp disse rettighetene, er at de er så sammenfallende med hva barna selv sier om hva som er viktig for at de skal fortelle, sier Sanner til barnehage.no.

Hun forteller at vedtaket blir en tydeliggjøring av barnas rettigheter. Samtidig er det en presisering fagfolk ikke har god nok informasjon om.

– Det er derfor vi ber politikerne om å løfte inn dette tydeligere. Og det som er kult, er at vi bor i et land der politikerne tar barn på alvor.

– Ikke nok bevissthet

Advokat Grethe Gilstad har blant annet barn og foreldre og barnevern som sine spesialområder, og jobber akkurat nå med en bok om barns rettigheter i samarbeid med Forandringsfabrikken.

– Jeg tenkte nettopp tilbake til da jeg møtte proffene i Forandringsfabrikken første gang i 2015. Jeg fikk blant annet spørsmål om: Kan de voksne bare melde videre uten å snakke med barna først? Ja, svarte jeg. Men etter hvert begynte jeg å tenke på om vi egentlig har forstått dette riktig. Jeg begynte å se nærmere på de generelle kommentarene til barnekonvensjonen, fortalte hun under webinaret.

I tillegg til bestemmelsene i FNs barnekonvensjon utgir FNs barnekomité generelle kommentarer (general comments) om tolking av enkelte artikler i barnekonvensjonen eller særlig viktige spørsmål. De generelle kommentarene er verdifulle retningslinjer for tolkingen og anvendelsen av barnekonvensjonen, står det blant annet på regjeringen.no.

Gilstad viser blant annet til barnekonvensjonens artikkel 16, som i første ledd slår fast at: «Ingen barn skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, sin familie, sitt hjem eller sin korrespondanse, eller for ulovlige angrep mot sin ære eller sitt omdømme.»

– Det betyr at man kan ikke automatisk gå videre til verken en kollega, til leder eller til barnevernet. Vi har et lovverk som sier at man kan dele informasjon, men det må være et rettslig grunnlag for det. Man er også nødt til å informere barnet. Det er noe mange fagfolk ikke har god nok bevissthet rundt. Samtidig kan det bety en veldig stor forskjell for barnet, sier hun, og legger til at hvis man skal gå videre med en bekymringsmelding, må det være hjemlet i lovverket - i tillegg til å være nødvendig.

Samtidig slår artikkel 12 i barnekonvensjonen fast at barn har en særlig rett til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet.

– Vi har ofte synset om barns rettigheter, men uten å ta hensyn til det rettslige perspektivet.

– Må informere barnet

Kari Alværen er barnevernssjef i Stavanger.

– I mange år har vi hatt et kryss i skjemaet for bekymringsmeldinger: Er mor og far informert? Nå har vi også fått på plass et kryss der det står: Er barnet informert? Hvis ikke det har skjedd, må vi ta en runde til, sier hun.

Alværen har lang erfaring med at hvis barna ikke stoler på barnevernet, blir jobben vanskelig.

– Vi har lett for å slå på blålysene og kjøre på. Men samarbeider vi ikke med barna, lukker de seg. Samtidig ser vi at når man får til dette samarbeidet, åpner det seg noen muligheter. Bruker man litt tid, skjer det magiske ting, sier hun.

Kommunalsjef for barnehager i Trondheim kommune, Ella Ingdal, deltok også på webinaret. Hun sier hun er glad for at dette blir lovfestet på høyeste nivå.

Samtidig peker hun på en utfordring mange barnehageansatte vil kjenne på:

– Når man snakker om den ene utvalgte som barnet velger å åpne seg til, blir vedkommende satt i en posisjon som kan være vanskelig å ivareta. Vi som barnehageeiere og -ledere må bygge sterke fellesskap mellom de voksne. Det er vanskelig å si at det er bare den ene som kan ta saken videre. Så jeg vil gjerne ha råd om hvordan man kan løse en slik situasjon, når man for eksempel trenger støtte og råd fra en leder eller en kollega.

Forandringsfabrikkens leder Marit Sanner er klar over problemstillingen.

– Vi er i gang med å lage noen filmer til barnehager og skole. Dette er ikke et valgfag, så vi må bare få det til. Vi har satt i gang et arbeid med å kommunisere til barnehagene. Det finnes også et nyttig kapittel om temaet direkte rettet mot barnehagene i boka «Klokhet om vold og overgrep», sier hun.

Statsadvokat Kaia Strandjord deltok også i panelet. Hun hadde et annet viktig råd til barnehageansatte:

– Når et barn forteller, er det veldig viktig at man skriver ned hele historien. Den dagen barnet er gammelt nok og bestemmer seg for å anmelde, ligger det tidsnær informasjon som vil hjelpe saken.

Strandjord forteller at særlig siden barnehusene ble etablert har økningen vært stor i anmeldelser fra barnevernet.

– Samtidig er perspektivet her tankevekkende. En anmeldelse er alvorlig. Det kan føre til avhør av både barn og voksne, til husransakelse, og til fengsling. Ofte mens barnet fremdeles bor hjemme. Hvordan har barnet det da? Det er et veldig viktig perspektiv å ta med seg.

Samtidig henlegges fire av fem saker.

– Det tar ofte veldig lang tid. I den tiden lever familien i limbo. Foreldrene lever med påstandene fra barnet, mens barnet vet at foreldrene vet.

Viktig kunnskap om barn - fra barn

Forandringsfabrikken Kunnskapssenter er et av de eneste sentrene i landet som utelukkende presenterer kunnskap fra barn. Flere av proffene deltok i webinaret og delte kunnskap fra barnas perspektiv om hvordan man bør gå fram i møte med et barn som har opplevd vold og overgrep.

Et av de viktigste poengene ungdommene løftet, var at hvorvidt barn får informasjon om vold og overgrep eller ikke framstår omtrent som en lottotrekning.

– Både i skole og barnehage må det komme systematisk informasjon til barna om hva vold og overgrep er. Det skal ikke være en lottotrekning, er budskapet.

Her er noen av rådene fra proffene:

Når voksne er bekymra for et barn: Hva kan voksne merke?

– At et barn har det vondt, kan ha mange uttrykk, som for eksempel bråk eller utagering. Noen ganger kan vi føle at de voksne bare bryr seg om det dumme vi gjør, ikke om hvordan vi har det inne i oss.

Hva skal til for at et barn skal åpne seg?

– Voksne må sette seg ned og snakke med oss. Hvis vi som barn opplever at de voksne ikke egentlig bryr seg, oppstår det avstand og barnet kan stenge av. Da blir det også vanskelig å avdekke hva som egentlig skjer med barnet.

– Det blir veldig viktig med snille og varme voksne. Man trenger det for å få den tryggheten som skal til for å klare å snakke om de vanskelige tingene.

Når voksne blir bekymra: Hva skal de ikke gjøre?

– Dere kan egentlig ikke løpe videre til ledere, kolleger eller andre uten at dere har snakket med barnet først. I en barnehage har du mange muligheter til samtaler med barna. Det blir umulig for barnet å fortelle hvis du ikke snakker med det, og gjør det alene. Barn har rett på å få snakke i en trygg setting.

– Det blir også viktig å forklare barnet hvorfor dere vil snakke alene, og også spørre om det er noen som de er trygge nok på til å snakke med. Det gjelder også når barnet er veldig lite - men det vet de barnehageansatte.

Hvis man føler at man trenger mer kompetanse:

– Voksne også kan være usikre og redde. Men de voksne har allerede kompetanse; alle voksne kan bli en trygg voksen. For et barn er ikke kompetanse noe som er felles for alle: Det er ikke utdanning som nødvendigvis er det viktigste, men at man er den trygge personen for akkurat det barnet.

Når barn begynner å fortelle:

– I den praten er det superviktig å fortelle hva som skjer med det barnet forteller, og at du ikke kommer til å fortelle det videre uten at vi har snakket med barnet om det først. Den viktigste grunnen til at barn ikke forteller, er at de ikke vet hva som skjer med det som blir fortalt. Da blir det umulig å skulle fortelle. Mange gått i årevis og leita etter at det skulle bli trygt nok.

– Samtidig kan man ikke love at det de forteller ikke blir fortalt til noen andre. Når man først forteller vil man at noe skal gjøres, og man ønsker at det man opplever skal ta slutt, men det handler om hvordan dette blir gjort.u

– Når et barn åpner seg, må du huske at du har gjort noe riktig, over en lengre periode. Barnet har sett deg ut og føler seg trygg på deg. Mange barn går og leter deg ut.

– Man må være ærlig med barnet. Samtidig må man være flink til å høre etter, og også fortelle hva som skjer videre med informasjonen man får.

– Voksne må ikke «sladre». Hvis man forteller noe til en kollega som et barn har fortalt i fortrolighet, vil barnet sannsynligvis merke det - fordi andre voksne begynner å oppføre seg annerledes.

– Pøs på med varme, kjærlighet og ekte følelser som kommer innefra. Rett og slett normale reaksjoner på det barnet forteller. Tenk på at dette kan være første gang barnet forteller om det som har skjedd. Da er det viktig at barnet får vite at det det forteller ikke er normalt. Hvis det har opplevd vold eller overgrep, må barnet forstå at det er ikke bare meg som tenker at dette er ikke greit. At ikke barnet blir alene med den følelsen.

Hvordan skal man snakke med barnet som forteller?

– Det er mange voksne som har lært hvordan man skal snakke med barn om vonde ting. Da tenker mange voksne at det er lurt å gjenta det man hører. Men det er ikke så lurt. Også i en slik situasjon, som i enhver samtale, vil det være rart. Når voksne snakker papegøyespråk, blir det rart og unaturlig.

– Det samme gjelder hvis man begynner å ta lange, unaturlige pauser. Da kan barn ofte bli veldig usikre. Rådet blir å snakke naturlig og slik man vanligvis snakker - og samtidig ha på følelsene. Man har kanskje lært at det ikke er så lurt, men fra barnets perspektiv oppleves det naturlig.

– Barna kjenner litt etter om den voksne tar de på alvor eller tror på det de sier. Barnet må kjenne på den følelsen. Hvis man ikke skjønner det, hvorfor skal man fortsette å fortelle? Den som lytter trenger ikke ta stilling, men må møte barnet på det som fortelles.

– Tenk på at barn er kloke og må beskytte seg selv. Noen ganger betyr det at man forteller noe på ulike måter. Eller man forteller ulike ting til forskjellige voksne; fordi det er ulikt hvor trygg barn er på ulike voksne.

Hvordan stiller man spørsmål?

– Still åpne spørsmål.

- Samtidig må man ikke stille så åpne spørsmål at det blir vanskelig å vite hva man lurer på. Det er bedre med åpne og konkrete spørsmål.

Hva gjør man når et barn har fortalt om vold og overgrep?

– Man må samarbeide om løsninger og hva som skal skje videre. Det må til for at løsningen skal bli trygg for barnet.

– Ofte har man behov for å notere ned det barnet sier. Da man må bare si det helt ærlig: Jeg vil notere litt nå for å huske hva du sier. Samtidig må man være tydelig på at det man skriver ikke skal brukes videre uten at barnet vet om det.

– For barn blir det veldig utrygt når voksne blir lært opp til at man skal ta informasjonen rett videre. Det kan ende med at man trekker tilbake det man har sagt.

Hvis man begynner å tenke på å involvere barnevernet, er det viktig at barnet vet hva barnevernet er, og hva de kan gjøre for å hjelpe barnet. De må få informasjon om at barnevernet kan hjelpe barna hjemme - men at de også kan flytte barn hvis de har det veldig vanskelig hjemme.

– Mange barn forteller om at informasjonen deres går videre til politi eller barnevern, også etter at de har fortalt bare litt. Da slutter de å fortelle, fordi de mister tillit til den de har snakket med.

– Når barnet åpner seg om noe som er veldig vondt, blir det veldig skummelt. Barnet må få vite hvorfor man skal gå videre med informasjonen. Det viktigste er at man opprettholder tilliten og taushetsplikten.

– Når barnet sier nei: Det er alltid en grunn til det. Det blir viktig å sette seg med barnet og skape et trygt rom, og snakke om hvorfor.

– Det står i alle veiledere at man skal gå videre «uten ugrunnet opphold». Samtidig kan hastverk være en viktig grunn at barnet mister tilliten til både systemet og den man forteller til, og lukker seg.

– Man må finne ut hvor mye det haster for hvert enkelt barn. Kanskje har barnet ventet i måneder og år, så forteller man, og så haster det veldig. Vi skjønner at de voksne vil hjelpe, så fort som mulig, men det trenger ikke nødvendigvis å skje så fort at barnet opplever å miste all kontroll.

– Det skal mye til for at et barn tør å åpne seg. Det blir viktig at den personen fortsetter å ha kontakt med barnet, og ikke bare sender det videre i systemet. Den tryggheten må være der.

Når man skal skrive en bekymringsmelding:

– I dag gjøres det ofte og som regel uten at barnet vet om det. Men man skal snakke med barnet om det.

– Barnet må vite hvorfor den meldingen skal sendes. Så skal man høre hva barnet tenker om det, og hva som bør stå i den meldingen. Man kan snakke med barnet - også de som er veldig små.

– De voksne må stole litt på oss - for at vi skal få den hjelpen vi trenger.