Er vi i ferd med å svikte de mest sårbare barna?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

 Jeg har tro på lovverk som skal sikre barns rett til et trygt og godt miljø – som barnehageloven kapittel 8 og opplæringsloven paragraf 9a. Men jeg blir stadig mer urolig: Fungerer loven slik den er tenkt – for alle barn?

Det vi ser i praksis, er at mobbetallene ikke går ned. De øker. Ifølge Elevundersøkelsen for skoleåret 2023/24 oppgir 10 prosent av elevene at de blir mobbet. Det er en betydelig økning fra tidligere år. Når virkeligheten går i motsatt retning av det loven skal bidra til, må vi våge å spørre: Er vi på rett vei?

Min største bekymring handler om hvem vi risikerer å svikte. 

Jeg snakker om barn som Per – et fiktivt, men typisk eksempel på en fireåring som lever i en utrygg hjemmesituasjon. Per kommer sliten i barnehagen, reagerer med uro, sinne og stygt språk. Andre barn blir utrygge, og foreldrene til de andre barna tar kontakt. De krever tiltak. Raskt.

Vi gjør det vi er pålagt. Vi undersøker. Vi dokumenterer. Vi lager aktivitetsplaner. Men hva skjer med Per? Han får hver dag høre at han ikke er snill nok, at han gjør feil, at han må skjerpe seg. Flere barn tar avstand fra ham, og han skyves sakte men sikkert ut av fellesskapet. Foreldre sier de ikke vil at barna deres skal leke med ham. Foreldre til barn som Per ber sjelden om tiltak – kanskje fordi de selv strever med å finne ut hva som hjelper.

Hvordan skal vi da klare det viktigste vi er satt til å gjøre – nemlig å bygge barnets selvfølelse?

Lovverket er i dag sterkt individrettet og reaktivt. Det handler om å gripe inn etter at noe har skjedd, og om å sikre enkeltbarns rettigheter – oftest dem som har blitt utsatt. Det er forståelig. Men hva med barna som står i fare for å bli utstøtt, som trenger hjelp før de blir en sak?

Jeg opplever også at foreldre i økende grad presser på for raske individtiltak, gjerne før vi har hatt mulighet til å jobbe i dybden med gruppen eller det pedagogiske miljøet. I verste fall blir barn som Per stemplet som «problembarn» – lenge før noen har forsøkt å forstå hvorfor han handler som han gjør.

Derfor mener jeg det må skje endringer. Her er noen forslag:

1. Lovfest forebygging: Loven må stille tydelige krav til systematisk forebyggende arbeid. Å jobbe relasjonelt, med smågrupper, overganger og fellesskap, er selve fundamentet.

2. Se systemet – ikke bare barnet: Før vi går til individrettede tiltak, må vi vurdere miljøet rundt barnet. Hvordan er gruppedynamikken? Hvordan er voksenrollen? Hvordan møter vi barnet?

3. Beskytt barna mot stempling: Det bør komme inn et prinsipp i lovverket om at tiltak aldri skal bidra til stigmatisering. Vi må alltid vurdere hvordan vi snakker om, og med, barna – og hvordan tiltak oppleves for dem.

4. Fellesskap først – individ etterpå: I de fleste saker bør det være krav om at barnehagen først prøver tiltak på gruppenivå – for eksempel ved å styrke relasjoner, justere struktur eller øke voksentetthet. Først dersom dette ikke virker, bør det lages aktivitetsplaner for enkeltbarn.

5. Bedre tverrfaglig støtte: Barnehagen må få støtte i arbeidet med de mest sårbare barna. Vi bør ikke stå alene i saker som handler om dypere utfordringer i barns liv.

Vi vil alle det samme: at barn skal ha det trygt og godt. Men trygghet handler ikke bare om å beskytte mot ytre krenkelser. Det handler også om å føle seg ønsket, verdifull og akseptert – slik man er og hindre utenforskap.

Skal vi virkelig bekjempe mobbing, må vi begynne der. Hos de barna som utfordrer oss mest, men trenger oss aller mest.