De 11 utvalgte

Fredag den 25. mai var 11 utvalgte stortingspolitikere invitert til å observere hvordan hverdagen i en helt vanlig barnehage i Norge kan være. Dette skjedde i regi av Barnehageopprør 2018, og Foreldreopprøret 2018.

11 utvalgte politikere fikk en gyllen mulighet til å skaffe seg et innblikk i hvorfor tusenvis av ansatte og foreldre mener at bemanningen i norske barnehager må bli bedre enn den foreslåtte bemanningsnormen. 10 utvalgte politikere, deriblant Kunnskapsministeren og Helseministeren, lot være å komme. 8 av dem svarte ikke en gang på invitasjonen.

Planen vår var at de inviterte politikerne skulle få være 45 minutter på en avdeling med 1 - 2-åringer, fra kl. 08.00 til kl. 08.45, etterfulgt av 45 minutter på en avdeling for 3 - 5 - åringer, fra kl. 08.45 til kl. 09.30. Deretter skulle politikerne få et møte med ledergruppa i barnehagen, med en samlet erfaring fra barnehageyrket på 170 år. I møtet skulle ledergruppa beskrive hvordan hverdagen i en helt vanlig barnehage oppleves.

Kun én politiker på Stortinget sitter i dag med denne kunnskapen. Den ene politikeren fikk også servert dagsferske #uforsvarlig-historier fra to av de pedagogiske lederne, som skal fortelles her. Hverdagshistorier som beskriver hvordan helt vanlige morgener kan fortone seg før alle ansatte er på plass.

Frokost på småbarnsavdeling med for få armer og bein:

«Barna kommer til frokost på rekke og rad. Noen har kommet ganske så tidlig, har fått sagt ha det bra til mor eller far, og er klare for frokost. Andre barn er ikke fullt så klare for en ny dag i barnehagen, og trenger et fang for å få en god start. Akkurat denne morgenen ble vi dessverre som så mange andre morgener, sittende igjen med en følelse av utilstrekkelighet.

Vi er 13 små barn på avdelingen i dag. Det er en vikar og meg på jobb under frokosten (fra kl. 07.30 – 08.30). Vikaren er dyktig, men de yngste barna gir tydelige signaler om at de ønsker omsorg og oppmerksomhet fra meg som er fast ansatt på avdelingen, noe jeg prøver å imøtekomme så godt det lar seg gjøre.

Johan løp inn i barnehagen, da han skulle bli levert. Resultatet ble at han ramlet så lang han var på asfalten og fikk skrubbsår på begge knærne. Han gråter selvfølgelig, han vil ikke slippe mor etter at knærne er renset og plastret. Han får smokken sin og vil sitte på fanget, tett inntil meg. Det får han. Da reagerer Kari, hun hadde også litt vanskelig for å slippe mor ved avskjed i garderoben. Nå vil hun også sitte på fanget. Så vil Leif, som sitter ved siden av Kari også sitte på fanget mitt. Jeg prøver å forklare at Johan har slått seg, og at han trenger litt trøst fra meg. De andre barna vil også ha oppmerksomhet. De trenger en kos, at jeg stryker de over ryggen eller kiler dem litt i nakken.

Samtidig er vikaren på badet for å skifte bleie på Jens, som må få helskift.

Flere av barna begynner å bli ferdige med frokosten sin, og vil gå ifra bordet for å leke. Jeg må sette fra meg Johan, som fremdeles smågråter, for å vaske de barna som er klare. Det resulterer i at han begynner å gråte mer. Han strekker ut armene mot meg og vil tilbake på fanget. Jeg må si at han må vente. Jeg vasker flere av barna, mens Johan gråter høyt. Vikaren er ikke tilbake fra badet. Barna som spiser vil ha mer å drikke, og mer å spise. Jeg ordner det.

Pelle dytter Siri som ramler inn i frokostbordet, og begynner å gråte. Jeg trøster Siri, mens Johan fremdeles gråter. Pelle, som dyttet, er sint på meg fordi jeg ikke forstår hva som skjedde i leken. Flere barn vil ned fra stolen sin. Jeg rekker ikke å hjelpe til. Noen protesterer høylytt og opplever at de ikke blir hørt. Andre barn bare sitter i stolene sine og observerer. De må vente lengst.

Jeg er alene på avdeling med 12 barn. Jeg fyker rundt, vasker, rydder litt fra bordet, ordner opp i en konflikt om et teppe. Trøster Sofia som gikk rett i dørkarmen. Nå roper jeg ut på badet at vikaren må komme. Hun kan ikke bruke så lang tid på badet. Jeg roper; «SOS».

Hva er det vi holder på med? Jeg krymper innvendig i det jeg roper ordene ut!

Endelig setter jeg meg ned på stolen, og tar Johan på fanget. Han legger armene rundt halsen min og holder meg hardt. Han gråter stille nå. Jeg sier at jeg alltid skal passe på han. At jeg liker han kjempegodt. Nå er det oss to. Jeg undrer meg om han stoler på meg? Rundt oss leker barna. Vikaren kommer tilbake fra badet og beklager at hun brukte så lang tid. Hun forstod at hun trengtes på avdelingen. Hun hørte at vi trengte henne, men Jens trengte også den tiden. Det skulle bare mangle! Hun har tatt med seg ham og et nytt sett med klær inn på avdelingen, for å spare tid. Nå kan hun kle på Jens inne på avdelingen, samtidig som hun kan holde et øye med de andre barna.

Jeg har ett av verdens viktigste yrker. Jeg skal forvalte framtiden. Gjøre den så optimal som mulig. Legge til rette for de beste oppvekstforhold for barna. I stedet må barna kjempe om min oppmerksomhet og omsorg. Dette må de gjøre nesten hver eneste morgen hos oss. Denne utilstrekkeligheten tar jeg med meg hjem hver eneste dag. Men, jeg er ikke mer enn meg. Ingen av oss har mer enn to armer og to bein hver!»

Samtidig skjer dette på avdelingen for 3 – 6 - åringer:

«Sofie, som trenger en - til- en oppfølging i hverdagen, ankom barnehagen kl.08.10. 
Vi var da to ansatte på avdeling, og frokosten var godt i gang. Hun løp rett på kjøkkenet, og assistenten min fulgte etter.

På avdelingen ble det levert barn fortløpende, og jeg hadde 12 barn totalt før ekstraressurspersonen, som egentlig er satt til å følge opp Sofie 7,5 timer om dagen, dukket opp kl. 08.30.

Det var flere som trengte hjelp rundt frokostbordet. En var lei seg for at mamma hadde gått. En forelder ønsket å gi beskjed om mulige fysiske utfordringer etter en skade som barnet hadde fått hjemme. En trengte hjelp på do og to barn kranglet over en bok de ikke ville dele. Kort fortalt noe av det som rakk å skje på 20 minutter.

Også denne dagen fikk vi "hjelp" av foreldrene ved levering, ved at de ventet til vi ble ledige før de gikk. Selv om vi seinere på dagen er flere på jobb, så handler det om at vi totalt sett er for få ansatte. Det skjer ofte flere ting på en gang. Når barn dukker opp i overgangssituasjoner i løpet av dagen, for eksempel når vi er på vei ut etter frokost, er vi sårbare. Kort fortalt strekker vi på ingen måte til sånn som vi skulle ønske gjennom dagen. Og som rammeplanen krever at vi skal gjøre.»

10 par lukkede øyne

Først mellom kl. 09.30 til 10.00 er grunnbemanningen på plass på samtlige avdelinger. Mellom kl. 13.15 til 14.00 begynner de tidligste vaktene å gå hjem, og jo lenger ut på dagen vi kommer, jo mer tynnes det ut i personalrekkene igjen.

Barna våre trenger langt bedre bemanningstetthet gjennom hele åpningstiden. Hvis det gis dispensasjon fra bemanningsnormen fram til august 2019, oppleves det som hån overfor barn og ansatte som befinner seg i kommuner og hos private barnehageaktører som allerede i flere år har driftet på en uforsvarlig måte. Alle barn trenger bedre rammevilkår nå!

10 utvalgte politikere valgte den 25. mai å lukke øynene for virkeligheten. En virkelighet de hadde blitt invitert inn i en helt vanlig barnehage for å oppleve. På sviktende grunnlag skal disse politikerne ta avgjørelser for barna våre den 31. mai, avgjørelser som vil få store konsekvenser for framtidas borgere og for samfunnet vårt.