- Jeg skjønte da jeg skrev det at nå tar jeg en risiko. Jeg var redd for at blikkfanget som lå i banningen ville slå tilbake på meg selv. Men det har det ikke gjort. Jeg har tvert imot fått syndsforlatelse fra en prest, som sa at dette ikke var banning, men å si ifra om noe ordentlig viktig, sier Magne Raundalen til barnehage.no.
Lørdag kveld la den kjente barnepsykologen ut sin faste ytring «Magne på en søndag» på sin Facebook-side. Denne gangen handlet det en rik nasjon som ikke investerer i framtiden.
Les hele innlegget nederst i artikkelen!
Stor respons
Responsen har vært upåklagelig. Tirsdag klokka 13.00 hadde Raundalen fått 2400 «likes» og 1.261 delinger på egen facebookside.
- Det som ser ut til å engasjere mest er når jeg tøffer meg i politiske spørsmål. Det gjør jeg bare når det gjelder barn, og det har jeg gjort i 50 år nå. Dette innlegget er blant de fire-fem i løpet av det siste året som har skapt mest engasjement, sier Raundalen.
Han sier at engasjementet i akkurat denne saken kan ha flere forklaringer:
- Vi har den mest opplyste foreldregenerasjonen noen sinne. Og så har vi barnehagelærere som følger godt med i timen og som sørger for å bli oppdatert på ny kunnskap.
- God samfunnsøkonomi
I sitt innlegg knytter han barnehagen opp mot hjernebygging, både den kognitive og følelsesmessige utviklingen. Slik knytter han kravet om økt satsing på barnehagene opp mot samfunnsøkonomi.
- Barn skal ha det bra fordi de er barn. Det er for meg hellig. Men barn skal ha det bra også fordi det er bra for nasjonens framtid. Og dette vet vi, sier Raundalen før han drar sammenligningen:
- Når politikerne vedtar å bruke flere milliarder kroner på Deichmanske hovedbibliotek, er jeg enig - for det er bra for oss. Men i neste omgang - når politikerne sier barna blir for dyre, da tenner jeg på alle pluggene, sier Magne Raundalen.
Her er innlegget fra hans Facebook-side, gjengitt i sin helhet med forfatterens tillatelse:
MAGNE PÅ EN SØNDAG 13. MAI 2018
Jeg advarer fra start, denne søndagsprekenen kommer til å inneholde bann-ord. Ja, det vil si ett, men gjentatt to ganger.
Jeg ferdes fortsatt på kryss og tvers i vårt langstrakte land.
Det jeg ser overalt i Gamle Norig er kraner, og atter kraner, og det jeg møter er omkjøringer og atter omkjøringer, og «manuell dirigering», med venting på grønt lys fordi vei og tunnel skal bli ferdig sommeren 2019-2020-2023.
Og går jeg til fots i Oslo, fra naboen til Bispegården hvor jeg ofte har mitt tilhold når jeg er på besøk, ser jeg det nye Oslo. Milliardæren Lambda bøyer seg mot meg og hilser, og jeg leser om Nasjonalmuseet, og jeg ser det nye Deichmanske Biblioteket i Bjørvika, og bakom synger de i Operaen.
Samme hvor jeg går, samme hvilken by, samme hvilken riksvei: Vi bygger nasjonens framtid. Og for ett land.
Og jeg sier til meg selv: Faen ta, hvor rike vi er!
Og nede ved Stortinget er det appell fra lederen av Barnehageopprøret 2018, på vegne av nasjonens virkelige framtid, BARNA VÅRE. Det handler om bemanningsnormens minimum, alle de skjøre ett-åringene i barnehagene våre, om bristen på kvalitet, T-I-D, om 365 historier om uansvarlig barneomsorg i humanismens høyborg, eller juvélen i norsk etterkrigspolitikk som jeg en gang kalte den.
Og jeg tenker: Fy faen så fattige vi blir!
Koblingene er skjøre og viltvoksende. De kan gå alle veier. De kan ende i et senter for fortvilelse, tristhet og programmert passivitet dersom ingen er der når de små trenger dem mest.
Magne Raundalen om barnehjernen
Norge, Underernærte Barnehjerners Fødeland.
For når jeg passerer nye Deichmanske i Bjørvika, åpner i 2020, 6 år etter byggestart 2014, vet jeg at jeg da vil rett opp i 5. etasje hvor fagboksamlingene er, og dataskjermene med sine torpedo søkemotorer, hvor jeg kan lese ALT om barnehjernens utvikling.
Barnehjernen vil fortsatt hete, der oppe i femte, «the use dependent brain» - barnehjernen som blir bygget av erfaringer, og som har potensiale for 250 000 nye koblinger i timen hos 3-åringene der nede i barnehagene dersom det er skolerte montører tilstede.
Og koblingene er skjøre og viltvoksende. De kan gå alle veier. De kan ende i et senter for fortvilelse, tristhet og programmert passivitet dersom ingen er der når de små trenger dem mest. Det handler om «Barne-hjerne-vernet» – det har byråd Inga Marte skjønt før de fleste andre. Det handler om Kvalitet i barnehagen, det har tidligere leder av Folkehelseinstituttet, professor Arne Holte, dokumentert bedre enn alle andre. Europa lytter til ham.
Jeg hadde en drøm, at vi hadde samlet oss på nytt foran Stortinget, denne gangen alle bestefedre, jeg var der midt i flokken, med stokken til støtte for mine 77 år gamle knirkende hofter, noen med rullator, noen med drakten fra Birkebeineren, noen med skjegg til beltestedet, og vi ropte:
Ta godt vare på barnebarna våre i barnehagen!
Noen ropte oldebarna.
Men vi bante ikke foran Stortinget, selv om vi burde!
God søndag!
