Per i dag finnes det ingen lov om hvilken bemanning det skal være i barnehager.
Barnehageloven sier at «Bemanningen må være tilstrekkelig til at personalet kan drive en tilfredsstillende pedagogisk virksomhet.» Hva som er tilstrekkelig bemanning er det daglig leder og eier som vurderer, noe som betyr at bemanningen kan variere fra barnehage til barnehage og kommune til kommune.
Derimot finnes det en forskrift om pedagogisk bemanning som sier at «Barnehagen skal minst ha én pedagogisk leder per 14–18 barn når barna er over tre år og én pedagogisk leder per 7–9 barn når barna er under tre år.
Ett barn til utløser krav om en ny fulltidsstilling som pedagogisk leder. Barn regnes for å være over tre år fra og med august det året de fyller tre år.»
Eier bestemmer om barnets alder
Når barn regnes for å være under tre år og dermed har krav på tettere bemanning, gjelder dette altså kun i forhold til den pedagogiske bemanningen. Det betyr at eiere av barnehagene kan beregne barna som tre år fra januar når det gjelder resterende bemanning.
Om du har et barn som fylte to år i desember, kan du dermed risikere at barnet ditt beregnes som tre år allerede fra januar i år og får en lavere voksentetthet enn det ville fått i en annen barnehage, nettopp fordi det ikke er lovfestet når barna skal beregnes som ”over/under tre år”. Det er ingen tvil om at det er økonomisk fordelaktig for barnehageeier å beregne toåringer som ”store” barn fra januar, siden eier da trenger mindre personale. Altså en fordel for eier på bekostning av toåringenes mulighet for mer voksenkontakt.
Barna trenger en bemanningsnorm som lovregulerer at alle barn skal regnes for å være over tre år fra og med august det året de fyller tre år, også når det gjelder den generelle bemanningen!
Den reelle voksentettheten
Som nevnt er det daglig leder og eier som vurderer hva som er tilstrekkelig bemanning. 1 voksen på 6 store barn (over tre år), sies gjerne å være en god bemanning, men er det egentlig det? Da har man for eksempel 4 voksne og 24 barn fra to år og oppover på én avdeling/base. I det følgende vil jeg illustrere den reelle voksentettheten ved åpningstid 7-17 med såkalt voksentetthet 1 voksen på 6 barn:
Siste vakt kommer på jobb kl. 9.30 og første vakt slutter kl. 14.30. Det betyr 5 timer som alle voksne er på jobb samtidig. I løpet av disse 5 timene, går 2 timer bort til pauser og 1,5 time går til begge pedagogenes plantid. Da er det igjen 1,5 time som det er fullt bemannet på avdelingen. Så er det møter, gjerne flere timer i uka. I tillegg er ofte en av de voksne for å forberede noe, skrive et referat, printe noe, rydde i garderoben, eventuelt tilberede og rydde etter måltider. Da er det vel i grunn ikke mye tid igjen med den voksentettheten man er forespeilet? Kanskje omtrent 0 timer hver dag.
Regnestykket er dermed mer avansert enn antall barn delt på antall voksne, og påstått voksentetthet er langt fra reell.
Så – hvem er det som blir lurt av den påståtte voksentettheten?
Det er jo dere foreldre, og også vi som jobber i barnehagene som blir fortalt at voksentettheten er tilstrekkelig. Og de som rammes hardest, er jo de som ikke har mulighet til å påvirke dette – nemlig barna! Er det noen som mener at dette er nok personale til å drive en tilfredsstillende pedagogisk virksomhet – når det i realiteten nærmest ikke er fullt bemannet en eneste dag, en eneste uke, en eneste måned – år etter år?
Skal vi barnehageansatte fortsette å gå overtid vi ikke får betalt for, fordi vi ikke har samvittighet til å gå fra avdelingen når vakten er slutt?
Regnestykket blir dessverre enda verre om åpningstiden er lenger – for det er ikke mer personale av den grunn.
Barna trenger en bemanningsnorm der voksentettheten er reell og lovregulert ved et minimums antall timer hver dag!
Sparsom vikarbruk
Også er det bruk av vikarer. Er dere foreldre, og politikere, klar over at det i mange tilfeller ikke settes inn vikarer når ansatte sendes på kurs, ved avspasering, ferieavvikling og sykdom? Se for deg regnestykket over og trekk fra 1 voksen. Hvor tilstrekkelig blir bemanningen da?
En virkelighetsbeskrivelse
Det finnes flere eksempler på barnehageansatte som har stått frem med sine historier som viser at bemanningen i norske barnehager er for lav – det er sterke historier og vond lesing. Jeg mener det er viktig og riktig at offentligheten får innsikt i hvordan hverdagen i barnehagen kan være, så derfor forteller også jeg en av mine historier, denne fra en stund tilbake fra en avdeling med 2- og 3-åringer:
Jeg kommer inn på avdelingen kl. 9.30 og tenker at «dette er verdens beste jobb» mens jeg ligger på gulvet og blir overøst av klemmer fra barn som er glade for å se meg. I dag er vi én mindre voksen fordi en er på kurs.
Tidligvakten går til pause slik at kabalen går opp i forhold til barna som skal sove litt senere. Da er vi to igjen på avdelingen med 21 barn. Den andre tar med noen barn på kjøkkenet for å gjøre klart måltidet som snart skal begynne. Jeg blir igjen inne på avdelingen med 15 barn. På fanget har jeg en jente som gråter etter å ha blitt levert. Hun gråter ustoppelig og jeg stryker henne over ryggen mens hun lener hodet mot kroppen min.
Blikket mitt er vendt ut mot avdelingen, slik at jeg kan se resten av barna. Jeg ser et barn som jeg har vært bekymret for lenge fordi han ikke leker med andre. Nå ser jeg han løper rundt med 5 andre barn, ler og fryder seg sammen med de andre. Gutten stråler. Jeg får øyekontakt med ham og han smiler til meg det største smilet jeg noen gang har sett i hans ansikt. Jeg blir varm i hjertet, smiler tilbake og sier med øynene mine at «jeg har sett deg og gleder meg over at du har det så gøy sammen med de andre».
Han ser på meg, akkurat som om han har skjønt hva øynene mine sa, og smiler igjen før han løper videre.
Jenta på fanget gråter fortsatt like intenst, og jeg viser at jeg er der for henne ved å klemme godt rundt henne og si at jeg forstår at hun savner mamma. Jeg ser at det sitter to barn for seg selv hvert sitt sted i rommet. Jeg tenker at jeg må få kontakt med dem, gi dem oppmerksomhet, vise at jeg er der også for dem og at jeg ønsker å vite hva de tenker på, men nå må jeg prioritere barnet på fanget som fortsatt gråter øredøvende.
«Etterpå», tenker jeg, «etterpå skal de få min fulle oppmerksomhet.»
Og så kommer lukten.
Jeg skjønner at her er det en bleie som ikke kan vente. Jeg tar et raskt blikk rundt, og ser at de andre barna leker fint – bortsett fra de to som sitter alene hver for seg på gulvet da – og jenta på fanget. Jeg vurderer det slik at jeg nå kan ta et bleieskift, og får med den gråtende jenta og barnet med bleien inn på stellerommet. Det er åpent inn til avdelingen, slik at jeg kan høre om det går greit der ute med de 13 andre barna. Det kommer løpende inn en gutt som må tisse, jeg spør om han klarer seg selv, noe han bekrefter. Jenta fra fanget står ved beinet mitt og gråter fortsatt mens hun hulker «mamma, mamma…».
Akkurat idet jeg skal ta av bleien som skal skiftes, høres det et hyl etterfulgt av gråt fra toalettet. Gutten rakk ikke få ned buksa tidsnok og står nå i en dam som bare blir større og større på gulvet. Jeg løfter barnet fra stellebordet ned på gulvet og lar henne stå med buksa på knærne og forklarer at jeg bare må hjelpe gutten før jeg kan skifte bleien. Jeg beroliger gutten med at uhell kan skje og at det ikke gjør noe. Jeg får av de klissblaute klærne og tørker opp dammen på gulvet.
Jeg skynder meg ut i garderoben for å finne rene klær. Idet jeg strener gjennom avdelingen på vei mot garderoben, er det en gutt som snubler og slår hodet i et hardt møbel. Jeg setter meg ned og trøster ham.
Jeg tar ham med i garderoben, henter rene klær, og vi går sammen tilbake til stellerommet. Der er det nå vann utover gulvet – mye vann.
Jenta som gråt etter mamma, er nå i full sving med å sprute vann utover sammen med den uheldige gutten fra toalettet. Jeg ser gleden de har av denne vannleken, og leser ut av barnas kroppsspråk at her bygger de relasjon gjennom lek.
Det gjør ikke barnet som står med buksene på knærne og en bleie som skal skiftes. Hun har blitt våt på sokkene og gråter for full hals. Jeg lar vannleken fortsette, mens jeg endelig får skiftet bleien. Vi må jo ut på avdelingen igjen til de 11 andre barna, som hele denne tiden har vært uten direkte tilsyn. Vannet på gulvet får vente.
Gutten fra toalettet får på rene klær vel inne på avdelingen, der jeg hører en konflikt begynner å bygge seg opp mellom to barn. Jeg rekker akkurat å avverge et fysisk sammenstøt som jeg ikke aner opphavet til. Nå skal jeg ta kontakt med de to barna som sitter for seg selv, tenker jeg.
Jeg har knapt rukket å tenke tanken før jeg oppdager en pågående konflikt mellom fem barn, der to holdes utenfor leken. Jeg ønsker å veilede barna gjennom konflikthåndtering, men velger i stedet den mer lettvinte løsningen og finner frem instrumentkassen. Barna setter seg automatisk i ring fordi de elsker å synge og spille på instrumentene, alle bortsett fra de to som sitter for seg selv på gulvet og trenger en voksen som kan være nær og støttende.
Jeg tenker at «etterpå – etterpå skal dere få min fulle oppmerksomhet.»
Skulle vært blekksprut
Kvalifiseres dette til å være en tilfredsstillende pedagogisk virksomhet? Er det riktig at vi skal ha dårlig samvittighet for å ta pauser ved redusert bemanning, eller skal vi la være å ta pauser?
Denne historien representerer en virkelighet som skjer daglig i landets barnehager, der vi er alene med altfor mange barn.
Jeg tenker ofte at vi som jobber i barnehager skulle vært blekkspruter. Da kunne vi gitt åtte barn en hjelpende hånd – samtidig, uten at de måtte kjempe om plass i køen for å få hjelp til å ta ut en stein av skoen, tørke en nese, ta på en vott, holde en hånd på den glatte isen, få varmet en iskald hånd. Da kunne vi holdt rundt åtte utrygge barn – på én gang. Men vi er jo bare mennesker, og vi kan ikke strekke til for 15 barn på en gang!
Barna trenger en bemanningsnorm der voksentettheten skal være reell - også ved det faste personalets fravær!
Hvordan skal vi kunne se?
Vi som jobber i barnehage har blitt gode på å håndtere stress, men er det riktig at vi skal tilpasse oss en praksis med så lite bemanning? Jeg mener bemanningen må tilpasses barnas behov og alle kravene vi i personalet må forholde oss til og jobbe etter. Jeg kan ikke ramse opp her, men de som er interessert kan bla opp i Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver, som er et av styringsdokumentene vi skal jobbe etter. I tillegg skal vi jobbe med å forebygge mobbing, satse på realfag og mye, mye mer.
Det er kjent at barnehager melder inn altfor få bekymringsmeldinger om barn som opplever seksuelle overgrep og/eller som lever i voldelige hjem. Hvordan skal vi kunne melde inn flere bekymringer når vi ikke har forutsetninger for å gjøre det? Det handler selvsagt om kunnskap og kompetanse – noe både eiere/ledelse og barnehagelærerutdanningen må ta ansvar for å gi personalet. På barnehagelærerutdannelsen har disse alvorlige temaene dessverre ikke fått noen plass, men det er en annen debatt. En annen viktig forutsetning for å kunne melde inn bekymringer er bemanning. Hvordan kan vi se etter tegn til bekymring når vi ikke har øyne nok, og ører nok? Når vi er få voksne med altfor mange barn store deler av dagen?
Barna betaler
Prisen vi barnehageansatte betaler for å jobbe under dagens bemanning er høy. Vi går ofte hjem fra jobb med dårlig samvittighet, for at vi heller ikke i dag fikk tid til å prate litt ekstra med barnet som tydelig har noe på hjertet, for at vi ikke så hva som skjedde da et barn fikk kul i hodet, for at vi ikke klarte å holde løftet vi gav et barn, for at vi ikke klarte å være anerkjennende fordi vi var i en stresset situasjon, for at vi ikke kunne gi foreldre mer utfyllende tilbakemeldinger, for at vi ikke strekker til og for at vi ikke gjør en tilfredsstillende jobb i forhold til kravene som stilles oss.
De som likevel må betale den høyeste prisen er barna. Som ikke ble sett fordi noen andre tok oppmerksomheten. Som ikke ble trøstet nok fordi en annen gråt mer. Som ble bitt fordi en voksen ikke så situasjonen og kunne avverge bittet. Som ikke fikk lekt fordi de voksne ikke hadde tid til å hjelpe det inn i leken. Som var ensom fordi de voksne ikke hadde mulighet til å bistå det i sosiale samspill.
Vi som jobber i barnehage vet at bemanning er en viktig faktor i forhold til kvalitet i barnehagen. Vi vet at lek som fra avstand kan se fin ut, ikke nødvendigvis er det når man tar leken i nærmere øyesyn. Vi vet at dagens bemanning ikke er til barnas beste! Det verste, er at de barna som trenger oss aller, aller mest, ikke får den oppfølgingen og nærheten de trenger. Det er utrolig trist.
Flere må ta ansvar
Er det nødvendig å blottlegge en virkelighet som beskrives her? Foreldre kan jo bli usikre og redde for å levere det kjæreste de har i barnehagen. Hva vil jeg med dette – hva er hensikten?
JA! Det er nødvendig å rive av det glinsende innpakningspapiret og se noe av det som skjuler seg inni pakken. Pakken med det dekorerte kortet der det står at «vi har tilstrekkelig bemanning». Om ingen tør å ta av papiret, vet vi jo heller ikke om innholdet stemmer overens med kortet.
Så, hva er hensikten med denne blottleggingen? Jo, vi trenger bedre bemanning i barnehagene – barna trenger bedre bemanning og vi må være deres stemme! Dette en bønn til dere foreldre, ansatte i barnehagene, barnehagenes ledelse og eiere, samt politikerne.
Kjære foreldre; Dere har rett til å vite at voksentettheten dere blir forespeilet ikke er reell. Om dere ikke vet, kan dere heller ikke legge press på ledelse, eiere og myndigheter. Bruk samarbeidsutvalget i barnehagen aktivt! Still krav til politikerne!
Kjære barnehageansatte; Våg å være barnas stemme. Om dere ønsker forandring, må deres meninger og historier frem. Vær lojal mot barna! Still krav til politikerne!
Kjære ledere og eiere av barnehagene; Dere må ikke forsvare at dagens bemanning er tilstrekkelig fordi dere er redde for bekymrede foreldre eller at de ikke skal velge deres barnehage. Dere må innse at regnestykket i forhold til voksentetthet er mer komplekst enn å dele antall barn på voksne. Vær så snill, ikke vær naive ved å tro at historien over hører til de sjeldne. Hvordan kan dere drive en tilfredsstillende pedagogisk virksomhet, dersom dere ikke tør å ta innover dere at dagens bemanning er for dårlig? Dere må være forbilder for deres ansatte, slå i bordet og tørre å si at voksentettheten må være reell og gjelde for større deler av dagen. Noen gjør det heldigvis, mange gjør det ikke. Still krav til politikerne!
Kjære politikere – dere som sitter med mye makt; Vi som jobber i barnehager kan ikke trylle! Vi kan ikke være flere steder på en gang. Vi har ikke nok øyne, ører og armer til å sørge for god kvalitet i barnehagene. Vi trenger en bemanningsnorm som ivaretar barna og tar hensyn til alle kravene vi skal jobbe etter!
Noen er redde for at foreldre skal bli usikre, føle seg utrygge og få dårlig samvittighet for å levere barna i barnehagen.
Det jeg er redd for, er at barna ikke skal få god nok støtte i sin utvikling, med voksne som kan følge opp tett i forhold til de ulike utfordringene barna står i – hver dag. Jeg er redd for at politikerne ikke skal ha dårlig samvittighet for at barna i dag ikke får det tilbudet de har krav på.
Vi ønsker alle kvalitet i barnehagen og da må vi ha god bemanning – hele dagen! Om alle kjemper for bedre bemanning, kan vi også få det. Om vi ikke sier noen ting, skjer det heller ingenting. Regjeringen har forespeilet at det kommer en bemanningsnorm i 2020, og det er nå vi er nødt til å kjempe for at den skal bli god. Vi må kjempe for at den skal sikre god bemanning gjennom hele dagen - alltid. Vi må gjøre dette for barna!
Jeg er stolt av yrket mitt og er fast bestemt på at det å jobbe med barn er verdens beste jobb – og verdens viktigste. I kraft av min utdannelse som barnehagelærer har jeg forpliktet meg til å være barnas ambassadør. Det innebærer å tørre å være barnas stemme! Min lojalitet ligger først og fremst hos barna.
Barna trenger en bemanningsnorm NÅ – og den må være god!
Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.
