Regjeringen svikter barna som trenger det mest

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Regjeringens tilskuddsordning for barnehager i levekårsutsatte områder er godt ment, men kravene om midlertidige stillinger undergraver både kvalitet og stabilitet for de barna som trenger det mest.

I 2024 bevilget regjeringen 205 millioner kroner til økt pedagogtetthet og grunnbemanning i barnehager i levekårsutsatte områder. Intensjonen er god: å gi alle barn like muligheter, uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn. Likevel viser erfaringene fra barnehagesektoren at føringene for bruken av midlene skaper usikkerhet, rekrutteringsutfordringer – og i verste fall motvirker selve formålet med tilskuddet.

Tilskuddet kan ikke brukes til å sikre stabile stillinger eller tiltrekke seg erfarne pedagoger gjennom faste ansettelser. I stedet må barnehagene bruke midlene på midlertidige stillinger, noe som skaper høy turnover akkurat der behovet for stabilitet er størst – og dermed rammer de barna som er aller mest sårbare.

Nå har regjeringen åpnet for at kommuner kan søke om midler for 2025, med de samme begrensningene som tidligere. Midlene kan fortsatt ikke brukes til å videreføre eksisterende årsverk eller etablere faste stillinger, noe som igjen tvinger barnehagene til midlertidige ansettelser. Det skaper usikkerhet for både ansatte og barn – og bidrar til å forsterke rekrutteringskrisen i sektoren.

Rekrutteringskrisen rammer hardest i utsatte områder

Barnehager over hele landet opplever utfordringer med rekruttering, og utfordringene arter seg ulikt: Noen steder er det vanskelig å få ansatt pedagoger, og i levekårsutsatte områder er det ofte turnover som er hovedutfordringen. Ifølge Utdanningsdirektoratet oppfylte kun 65 % av barnehagene pedagognormen i 2024 – en nedgang fra 71 % i 2021. Det mangler nå over 2800 årsverk med barnehagelærere for å oppfylle pedagognormen. Dette svekker kvaliteten – særlig der behovet for kompetent og stabil bemanning er størst.

I rapporten Et jevnere utdanningsløp (2024) pekes det på at barn fra lavere sosioøkonomiske grupper ofte har svakere ferdigheter innen selvregulering, ordforråd og atferdsmestring. Dette understreker hvor avgjørende det er med stabile og kompetente ansatte i barnehagen.

Samtidig strever barnehager i disse områdene med å rekruttere og beholde ansatte, noe som skaper høy turnover og ustabilitet i personalgruppen. Forsøk med ekstra grunnbemanning i utvalgte barnehager i Oslo kommune (2024) viser at økt bemanning i levekårsutsatte områder kan bidra til større stabilitet både for barn og ansatte. Men rapporten viser samtidig at tiltakene svekkes når ansatte må forlate stillingene på grunn av manglende forutsigbarhet. Mange nyutdannede barnehagelærere søker seg først til disse barnehagene, men forlater dem raskt igjen – ofte til fordel for stillinger med bedre rammer og mindre belastning.

I barnehager med høy andel minoritetsspråklige barn, barn med spesialpedagogiske behov og familier med lav inntekt, er behovet for språkopplæring, spesialpedagogisk tilrettelegging og tett samarbeid med foreldre og eksterne fagmiljøer ekstra stort. Her trengs erfarne pedagoger – men nettopp her er det utfordrende å få disse til å bli værende. Ifølge Norheim, Moser og Broekhuizen (2022) kan samarbeid mellom foreldre med innvandrerbakgrunn og barnehageansatte være særlig utfordrende på grunn av språkbarrierer, asymmetriske maktrelasjoner og kulturelle forskjeller, selv om både foreldre og ansatte generelt har positive holdninger til samarbeidet. Videre viser forskning at familier med lav sosioøkonomisk status ofte opplever familiestress og begrenset kapasitet til å investere i barnas utvikling (Bøe, 2015). 

Dette understreker behovet for tett og tillitsbyggende samarbeid med foreldre, noe som igjen krever stabilitet og kompetanse blant barnehagens ansatte.

Midlertidige stillinger er en del av problemet

Regjeringens føringer krever at tilskuddene brukes til økt bemanning, uten at barnehagene får bruke midlene til å styrke eller videreføre eksisterende stillinger. Konsekvensen er at barnehagens ledelse blir nødt til å opprette midlertidige stillinger, fremfor å kunne investere i stabile og langsiktige ansettelser.

I tillegg utelukker tildelingskriteriene barnehager som har tilsvarende utfordringer, men som ligger utenfor definerte levekårsområder. Disse barnehagene kan ha en høy andel barn fra lavinntektsfamilier, barn med spesialpedagogiske behov eller minoritetsspråklige barn - men får likevel ikke tilgang til midlene. Hvis målet er at alle barn skal få et likeverdig pedagogisk tilbud, bør tildelingskriteriene gjenspeile faktiske behov – ikke bare geografi.

Regjeringens dobbeltmoral om midlertidighet

Regjeringen har de siste årene frontet kampen mot midlertidige ansettelser og sosial dumping. I Handlingsplan mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet understrekes det at hele og faste stillinger skal være normen i norsk arbeidsliv. Likevel velger regjeringen å utforme en tilskuddsordning som tvinger oss til å ansette midlertidig – en selvmotsigelse som rammer de mest sårbare barna hardest.

Når statens føringer utelukker faste stillinger, samtidig som kommunene velger å bruke midlene på andre formål, blir barnehagesektoren stående i en umulig spagat.

Samtidig ser vi at midlene som faktisk bevilges til bemanning, ikke nødvendigvis når frem til barnehagene. I Bergen har finansbyråden forsvart at midler ment for å styrke barnehager og SFO i stedet har gått til å dekke budsjettunderskudd. Når kommunene ikke er forpliktet til å bruke pengene til økt bemanning, og staten samtidig legger begrensninger på hvordan midlene kan brukes, står barnehagene igjen med kortsiktige og lite bærekraftige løsninger.

Kunnskapsdepartementet har riktignok gitt tydelige signaler om at midlene skal gå til bemanning, men uten øremerking har kommunene fortsatt stor frihet til å prioritere annerledes.

Løsningen: Trygge rammer for ansatte og barn

Hvis regjeringen virkelig ønsker å styrke barnehagene i levekårsutsatte områder, må den gi oss frihet til å bruke tilskuddene på tiltak som sikrer varig kvalitet. Vi må kunne bruke midlene til faste ansettelser, slik at vi kan rekruttere og beholde erfarne pedagoger. På den måten sikrer vi barna trygghet, stabilitet og god pedagogisk kvalitet.

Det må også legges til rette for lønnstillegg og insentiver som gjør det mer attraktivt å jobbe i krevende barnehager – og som kan bidra til å rekruttere og beholde dyktige ansatte der behovet er størst.

Når barnehagene tvinges til å bruke tilskuddsmidler på midlertidige stillinger, svekkes både kvaliteten, stabiliteten og rekrutteringen. Skal vi gi barna i levekårsutsatte områder den tryggheten og kompetansen de trenger, må vi ha langsiktige løsninger – ikke kortsiktige tiltak.

Regjeringen må ta ansvar – ikke gjemme seg bak gode intensjoner. Det hjelper ikke å erklære faste stillinger som norm i arbeidslivet, hvis man samtidig tvinger barnehager til å lyse ut midlertidige stillinger for å få støtte. De mest sårbare barna trenger noe helt annet: Trygge og kompetente ansatte som blir værende – ikke stadig utskiftning hvert barnehageår.

Hvis regjeringen mener alvor med et likeverdig barnehagetilbud, må den slutte å tvinge barnehagene inn i midlertidighet.