Mislykket tilvenning?

Det bugner av artikler om tilvenning. «Hvordan lykkes med tilvenning», «Hvordan gi beste start på barnehagekarrieren», «Dette må du gjøre for at barnet ditt skal trives i barnehage».

Mange velmente råd, mye av det funker. Men glemmer vi at alle barn er forskjellig?

Det føles som at alle disse velmente rådene som springer ut rundt oppstarten av august, er lagt opp til at det skal gå bra med ditt barn under tilvenningen, det bør det jo ifølge sosiale medier. Ellers har du gjort noe gale som forelder? Ellers er tilvenningen mislykket?

Nei.

Vi må gi større rom for forskjeller. Man kan ikke ha et fasitsvar når det kommer til barnehagestart. Rutiner som funker i barnehagen, funker gjerne ikke på lille Martine på ett år. Og det betyr så absolutt ikke at barnet har det mer vondt under tilvenning enn andre, dersom barnet gråter mye. Det viser jo blant annet forskning klare trekk på at er motsatt, det er de stille barna som ikke ytrer seg som sliter mest.

Vi bør gi barn et sunt bilde av det å vise hele seg, med hele sitt følelsesregister. Så glem alle sjekklister ved oppstart. Ta dag for dag, snakk med personalet dersom du føler tilvenningen ikke er godt nok tilpasset ditt barn.

«Ja, men det virker jo som han vantrives i barnehagen», «Han er ikke klar, han er for liten», «Jeg klarer ikke å se ham så knust når jeg går». Alle disse tankene svirrer rundt i hodet på foreldre som opplever en «tøff» tilvenning. Mye av dette knyttes nok til det inntrykket man har av hvordan tilvenning i barnehage skal foregå.

Det er ikke slik. Det er ikke standardisert, i alle fall bør det ikke være slik. Det kan komme umiddelbare reaksjoner fra barnet og det kan komme senreaksjoner fra barnet. Og det er jo flott. Barnet må jo få bearbeide den rå overgang fra hjemmet til barnehage.

• LES OGSÅ: – Tilvenning er ikke-eksisterende i utdanningen.
• LES OGSÅ: – Tilvenningen bør gjøres ut fra barnets individuelle behov.

Stol på personalet når de sier at det går bra til slutt, men vær kritisk når det kommer til fremgangsmåte. Se etter voksne som bekrefter barnets (og foreldrenes) følelser, ikke bare avfeier eller kun avleder. Det er helt okei å være rasende, trist, føle sorg, det er da de voksnes ansvar å vinne tillitt og trygghet hos barnet. Det kan ta tid, igjen, alle er forskjellig.

Barnehagen er et fantastisk sted å være. Små personligheter fungerer sammen i felleskap, de leker, de lærer, de koser, de kjenner glede, de kjenner tristhet, de kjenner sorg, de kjenner raseri. Og de «negativt» ladede følelsene trenger ikke være et tegn på mistrivsel eller utrygghet.

De prøver å gi uttrykk for noe, voksne ta det imot. Foreldre, dere står ikke midt oppi en mislykket tilvenning, det kan bare virke som noen prøver å påvirke dere til å tro det.

Lykke til!