Barnehagen – en arena for psykisk helse

I løpet av de siste tiårene har Norge blitt en kollektivistisk kultur når det gjelder barneoppdragelse. Så og si alle barn tilbringer de fleste av sine våkne timer gjennom uka i barnehagen. Pedagogikken må derfor suppleres med ny psykologi, fordi barnehagen er blitt en viktig arena for tilknytning og utvikling av psykisk helse.

Hva trenger egentlig barn for å bli sosiale, kompetente og kunnskapsrike voksne, som kan klare seg bra i framtidas Norge? Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen satte på NHO´s landsmøte i år opp en motsetning mellom omsorg og læring. «Barnehagene skal fortsatt være et sted der du kan finne det myke fanget å krype opp i, men de skal også være en arena for læring. De er en del av kunnskapssamfunnet.» Vi vil tilføye at små barn også er en del av vårt allmenpsykiske helsesamfunn.

Tilknytningspsykologien er en psykisk helseteori. Forskning bekrefter det vi har visst lenge; at erfaringer man gjør seg tidlig i livet har betydning for senere psykisk helse. Men i tillegg vet vi i dag mye om hvilke erfaringer som er av betydning. Barn har et grunnleggende behov som trumfer alle andre behov; Nemlig behovet for kontakt, spesielt kontakten som oppstår i nære og stabile relasjoner. Barns evne til å regulere egne tilstander og følelser kan ikke utvikles i et tomrom eller i relasjon til hvem som helst. Emosjonell utvikling skjer i relasjon til kjente og viktige voksne, og, danner det viktige grunnlaget for psykisk helse.

Det lille barnet er ikke i stand til å regulere, trygge og roe seg selv fordi hjernen og nervesystemet ikke er ferdig utviklet.  Derfor dreier tidlig omsorg seg så mye om å hjelpe barn med følelser. Lag på lag med sensitiv omsorg er grunnleggende både for at barnet skal få kontakt med og bli kjent med egne tilstander og følelser, og for barnets samspill med andre. Omsorg er altså grunnlaget for både selvregulering og sosial utvikling. Det å kjenne seg stabilisert følelsesmessig gir også det beste utgangspunktet for å ta til seg læring. Dette er kjernekunnskapen i tilknytningspsykologien.

Resultater publisert i mars i år fra Den norske mor og barn-undersøkelsen viser at god relasjon mellom voksne og barn i barnehagen ser ut til å være forbundet med bedre utvikling og mindre atferdsproblemer, viktige indikatorer på god psykisk helse. Sjokkerende nok er ordet psykisk helse ikke nevnt i Kunnskapsdepartementets strategiplanen for Fremtidens barnehage 2014-2020, eller i noe annet planverktøy for den saksskyld. Derimot er det et tydelig fokus på lek, språkutvikling, fysisk aktivitet, valgfrihet, osv. Alt dette er viktig og bra, selvsagt. Vårt poeng er å etterlyse et tilsvarende fokus på «hvordan kan vi fremme god allmenpsykisk helse i barnehagen», «hva innebærer det å tilby barnet en god relasjon» og «hvordan jobbe systematisk med å øke relasjonskvaliteten».

I boken vår, «Se barnet innenfra», presenterer vi en modellen Circle of Security - på norsk Trygghetssirkelen - som bygger på tilknytningspsykologi. Modellen er lett å forstå og kan danne grunnlaget for barnehagepersonalets arbeid med barnas trygghet og psykiske helse. Foreldrene er de aller viktigste for barna, men de voksne i barnehagen har en klar og viktig andreplass. Det de ansatte i barnehagen legger inn av omsorg, trøst, ømhet, glede og latter, kommer ut igjen som psykisk helse og mestring hos barna de jobber med. Personalets evne til å se og gi det barna trenger, og deres vilje til å reflektere over og videreutvikle seg selv som omsorgspersoner, bidrar til den psykiske helsen i befolkningen, intet mindre.

Barnehagen er en hjørnesten i vårt  likestilte samfunn hvor det er en selvfølge og en nødvendighet at både mor og far jobber. En slik kollektivistisk oppdragelse kan være bra for barn om de får anledning til å bli trygg på minst en voksen person i barnehagen, som kan gi daglige doser med «profesjonell kjærlighet».

Uten en slik trygghet er faren stor for at barn blir gående med stress og engstelse i kroppen. Jo mindre barnet er, jo større er avhengigheten av å bli voksenregulert. Jo mer sårbar et barn er, som ved utfordrende temperament eller utviklingsmessige vansker, jo større er også avhengigheten av å bli voksenregulert. Den «profesjonelle kjærligheten» innebærer at alle barn skal oppleve tilgjengelige voksenpersoner i barnehagen som er vennlig, nysgjerrig og oppmerksom på barnas indre tilstander: Har barnet nå et behov for nærhet, medfølelse, hjelp til å forstå følelser, beskyttelse? Eller har barnet behov for å bli støttet i nysgjerrig utforsking og dele glede og andre gode opplevelser? I alle disse øyeblikkene trenger barn å kjenne at den voksne er fast og tydelig, men samtidig god. Barn trenger voksne som er større og sterkere og tilfører struktur, forutsigbarhet og tydelige rammer. Men godheten fra de voksne må være tilstede også når de må si «nei» og setter en grense.

Fordi barneomsorg handler så mye om å hjelpe barn med følelser, er det å jobbe i barnehage følelsesmessig utfordrende for de voksne. Det er lett å trå feil ovenfor barn når vi selv utfordres, enten ved at vi kjefter, ignorer eller blir subtilt eller direkte krenkende. Voksne i barnehagen har ulike styrker og sårbarheter og bør arbeide med seg selv for å kunne være i stand til å se barnet innefra, og også kunne se sin egen atferd utenfra. Dette krever  selvsagt overskudd og ressurser i personalet. Vi vet fra forskning at sensitiviteten blant personalet reduseres når voksentettheten reduseres. I tillegg er det vesentlig at omsorg også blir et fag, og får et fokus som det snakkes og arbeides systematisk med i barnehage. Å være sammen med barn på trygghetsskapende og helsefremmende måter krever bevissthet.

Barnehagen er en arena hvor både pedagogikk og psykologi møtes. Uten psykisk helseperspektivet mangler man grunnmuren for det pedagogiske utviklingsstilaset. Kunnskapssamfunnet og den fremtidige psykiske helsen i Norge ivaretas best om begge disse faglige perspektivene forenes i planarbeid og den daglige omsorgen i barnehagen.

Kronikken sto først på trykk i Dagbladet.