En bitteliten skrøne fra en femåring

Fem år er jeg nå. Tiden har gått så fort sier dere alle sammen. Men ikke for meg, jeg synes årene jeg har levd har vært veldig lange. Å vente på en jul til en annen er mye lengre enn et år, synes nå jeg. Som femåring så sitter jeg ofte med en følelse av at tiden står stille. Kanskje er det nettopp derfor jeg liker å skrøne. Fortelle historier som er så fulle av fantasi, at de kunne ikke vært helt sanne uansett hvor mye man ønsket det.

 Jeg elsker dialoger. Eller vent nå litt, jeg elsker å være den som prater. Jeg vil være den som forteller om mine opplevelser, både de sanne og de som er skrøner. Jeg er veldig selvopptatt, men ingenting er mer normalt enn det når man er fem år. For har dere vært de voksne som jeg trengte rundt meg tidligere, så er jeg i tillegg fylt med utrolig mye empati og sympati. Jeg tar det å være størst i barnehagen på alvor. Du vil se at jeg aldri dytter de minste barna. Tvert i mot så tar jeg dem på fanget hvor jeg trøster de om de har behov for det.

Hjelpsom, det er meg det. Om du tillater det! Jeg kan hjelpe til med så mye, bare du gir meg en og en oppgave. La meg få lov til å lede samlingsstunden av og til. La meg få lov til å hjelpe til med måltider, og da som kjøkkensjef. Jeg elsker titler skjønner du. Det å være noe, det å ha betydning! Og for å ha en betydning, så må jeg få lov til å gjøre noe betydningsfullt. Og om jeg ikke får lov til å hjelpe med de oppgavene som jeg har så lyst til, hvordan tror du det skal bli når du ber meg om å gjøre andre oppgaver i samme kategori når jeg blir eldre? Om min lyst tidligere ble avfeid?

Så ikke nekt meg å delta på slike oppgaver om jeg ønsker det. Det gir meg i tillegg en følelse av mestring som har store ringvirkninger. Skole er neste steg for meg, jeg er så klar! Jeg klarer ikke vente. Er nok derfor tiden står stille så ofte.

Men du? Vi femåringer er veldig forskjellige. Hva vi mestrer, og hvor godt vi mestrer de ulike tingene. Du MÅ derfor kjenne meg, for å vite hva akkurat jeg behøver. Ikke hopp over steg jeg ikke har tatt enda. Gi meg og de andre aktiviteter og oppgaver som er tilpasset vårt nivå. For jeg kan nesten lese jeg, men det er det mange som er langt unna å kunne. Så ofte som det er mulig, bør du derfor sette deg ned med oss, en til en. Ikke sett lista så høyt at noen faller fra og får negative mestringsopplevelser allerede i barnehagen.

Det er enda mye verdi i å være i barnehagen for meg. Les høyt for meg og de andre. Mye! Det øker vår interesse for høytlesning. Gjør eventyrenes verden spennende. Ha dukketeater, flanellografer og ikke minst: Ha skuespill av de voksne for oss barna. Tør å by på deg selv, for det øker min interesse. Og du? Hvorfor ikke la meg få lov til å fremføre eventyrene? både med flanellograf, dukker og ikke minst at vi har skuespillet for dere. Det er gøy det. Å samarbeide om. Å kunne samarbeide er en nøkkel som det er viktig for meg å ta med videre inn i skolens verden. Sammen med ordet selvstendighet, så burde samarbeid vært skrevet med gullskrift.

Les flere av Stian Pedersens populære kronikker:

• Farvel Erik!
• Hundre spørsmål fra en undrende fireåring!

Fem år. Så utrolig stor, men kanskje er det noe med det å være størst som gjør at jeg aldri får lyst til å føle meg liten? Hvis jeg har falt ute på sykkelen og ønsker et fang å sitte på, da vil jeg ikke at de andre barna skal se på meg. Jeg vil ha dem bort. For jeg blir fort flau, liker ikke alltid å vise denne typen følelser. Kanskje vi skal prate litt i samlingsstunden om hvor naturlig disse er? Disse følelsene som er der og som alltid vil være en del av oss. Kanskje vil det gjøre det litt lettere for meg også, å få felle de tårene som jeg har behov for. Å få den trøsten jeg behøver i stedet for å måtte stenge noe inne.

For det er ikke jeg som har skapt forestillingen om at man ikke kan gråte når man er fem år, men forestillingen om dette gjør at jeg føler meg mindre enn det jeg er. Om jeg gråter.

Jeg har absolutt ikke kastet sand ut av sandkassa. Jeg vil påstå det motsatte av det du sier, helt til det finnes bevis så klokkeklare at selv ikke en verdensmester som meg klarer å bortforklare det. For jeg liker IKKE å innrømme hva jeg har gjort, om det er noe som jeg vet var galt. Lær meg forskjellen på å lyve og det å skrøne i forhold til morsomme historier som jeg forteller. En forskjell som er viktig for meg å forstå.

Du vet at frosker også kan være lilla, ikke sant? De kan bli tre meter høye i Afrika, og disse kan hoppe opp å treffe et fly som er i lufta. Du må gjerne si meg i mot, men en ting skal du vite: Jeg innrømmer ikke at jeg tar feil. Jeg lyver ikke heller. Uansett hvor mange motargumenter du har, så har jeg noen å komme tilbake med. Og den aller beste er selvsagt: "Jeg har sett det selv". Den er en sikker vinner som du ikke kan argumentere i mot.

Jeg er verdens beste i de tingene jeg mestrer. Og hvorfor ikke om jeg faktisk mestrer noe fullt ut? Tenk om dere som voksne hadde den selvtilliten og selvfølelsen som jeg ofte har. Da er det uante muligheter for hva dere hadde mestret. Kraften ligger nemlig i troen på det. Jeg er verdens beste sommerfugl jeger. Og som ikke det var nok, så er jeg også verdens beste "melkefyller i glasset". Ikke hørt om det? Ikke mitt problem, for jeg er nemlig det. Jeg lyver ikke, jeg skrøner kanskje bare litt. For du? En skrøne kan nemlig være litt sann også.