– Disse barna har aldri opplevd trygghet

Barnepsykolog og traumespesialist Katrin Glatz Brubakk skapte oppmerksomhet da hun sto opp for barna i Moria-leiren på Lesvos og konfronterte politikerne som ikke ville handle. Traumespesialisten har jobbet lenge med barn på flukt, og har lang erfaring med feltarbeid. 

I vinter har hun jobbet på Vestbredden. 

– Jobben min var todelt; jeg skulle holde kontakt og koordinere tilbudet for psykisk helse i Gaza, og var daglig i kontakt med kolleger der. Og samtidig videreutvikle prosjektet med psykisk helsetilbud for barn og voksne på Vestbredden. 

Nå er hun tilbake i jobben som lektor på NTNU.

Anspent og skvetten

7. oktober i fjor stormet Hamas-krigere fra Gazastripen Israel, og drepte over 1 100 personer. Israels militære reaksjon har ført til over 32 000 drepte og 74 000 sårede palestinere, ifølge Gazas helsedepartement. Det anslås at rundt 70 prosent av disse er kvinner og barn. 

Brubakk forteller om nattlige raid fra israelsk militære tre til fem ganger i uka. Når man hører dronene sirkle over byen om dagen, kommer det sannsynligvis et raid om natta. Når mørket legger seg, begynner alarmen å gå. 

– Så ser man hvor de slår til i natt, man vil jo prøve å komme seg unna, sier Brukbakk, som også opplevde skyting 50 meter unna, på hjørnet fra der hun og kollegene bodde. 

– Men vi som hjelpearbeidere er ikke et mål på Vestbredden. Leger uten grenser har et veldig godt sikkerhetssystem og gode rutiner. Vi hadde sikre rom og matrasjoner dersom vi skulle bli stengt inne, sier hun, og legger til at selv om hun ikke var redd, blir man både anspent og skvetten av å leve under slike forhold. 

– Man sover ikke godt når det bombes utenfor huset ditt. Det gjør heller ikke barna som lever med dette. Angrepene har økt voldsomt og det drepes i snitt ett barn daglig på Vestbredden. Selv om det ikke er et område i krig på samme måte som i Gaza, kommer barn i kryssilden. De blir ofre for tilfeldige kuler eller droneangrep. Disse barna vokser opp med dette. Når de går og legger seg, vet de ikke om det er denne natten soldatene sparker inn døra og setter en maskinpistol mot hodet på pappa, eller om de bruker huset til voldelige avhørsrom der barn hører alt fra rommet ved siden av.

Brubakk forteller om et stolt og sterkt folk. Krigføringen på Gaza og Vestbredden har pågått over generasjoner de siste 75 årene. 

Men å snakke om psykisk helse er tabu i Palestina. 

– Man skal «være sterk og tåle alt, det går bra» er svaret man får når man spør hvordan det er å leve her. Det sier både barn og voksne. Men når du bruker tid og kommer innpå dem, så forteller de at de sover veldig dårlig, de er skvetne. Noen forteller at de har funnet kroppsdeler på skoleveien, bilder et barn ikke skal ha på netthinnen. De strever med å konsentrere seg fordi de hele tiden er bekymret. Bekymret for at en storebror skal bli arrestert, eller en pappa plutselig blir borte, og de sørger over venner som er blitt drept. Og de er redde for at de selv skal bli de neste.

Konstant usikkerhet skader hjernen

Det barna på Vestbredden og i Gaza opplever nå, vil sannsynligvis prege dem resten av livet. 

– Siden barns hjerne er i utvikling, er den veldig sårbar for de inntrykkene den får. En voksen med en trygg bakgrunn får krigstraumer på toppen av andre erfaringer. Men vi har kjennskap til at det også finnes en trygg verden. Disse barna har aldri opplevd trygghet, og de etablerer en forståelse av at verden er et utrygt sted og at noen vil dem vondt, sier Brubakk, og fortsetter: 

– Det som først og fremst skjer med små barn som lever i usikkerhet er at de bruker all utviklingskapasitet på å være redd og på vakt. De blir kjempegode til det, de reagerer mye raskere på en lyd og ser etter fluktmuligheter. 

Hun forteller om treåringer som ga nøyaktige beskrivelser av hvordan et maskingevær høres ut - fordi de var så vant til lyden. 

– Tenkehjernen, pre-frontal cortex, som er den delen av hjernen som trenger stabile betingelser for å utvikle seg, blir underutviklet når barn lever i konstant usikkerhet. Det er den delen av hjernen som kontrollerer impulser, som står for planlegging, konsekvenstenking, deler av empatiutviklingen og kapasiteten til å forstå andre. Altså egenskaper vi trenger for å fungere i et hverdagsliv som voksne. God framtidig voksenfungering blir skadet i en tidlig alder. Jo lengre man lever i usikkerhet, jo vanskeligere blir det å rette dette opp, sier hun, men legger til:  

– Hjernen er til tross for skader fleksibel og bruksavhengig, så over tid med riktig omsorg kan man rette opp mye.

 Nyttige erfaringer

Traumebehandling var ikke en del av pensum for tjue år siden, da Brubakk studerte psykologi. Men mange år  med feltarbeid har gitt henne erfaringer som kan være nyttig for andre som jobber med barn fra krig og konfliktområder. Selv om barn ikke har opplevd det samme, og kommer fra forskjellige steder, er de psykologiske mekanismene allmenngyldige. Å lære hvordan man kan bli bedre i samhandling med barn som har skader fra tidligere kan hjelpe barnet til et bedre liv. 

– Jeg har jobbet en del med mennesker som har flyktet over Middelhavet. Nasjonalitetene i båtene avhenger av hvor krigene raser. En stund var det mange syrere, siden afghanere etter at Taliban overtok makta. Og nå kommer flere mennesker fra Gaza og Palestina. Kunnskapen vi får har en overføringsverdi. Da jeg studerte psykologi for litt over tjue år siden, snakket vi ikke om traumer i hele tatt. Vi har derfor kommet langt med tanke på å forsøke å forstå og ha en traumebevisst omsorg, som å forsøke å forstå hva krig og flukt gjør med barn, sier hun, men legger til at det er ett felt hun mener vi må være mer bevisste på:  

– Hva det gjør med et barns adferd å være traumatisert.

– Hvordan vil barnehageansatte kunne oppdage det?

– Om det er psykologiske problemer eller traumer er det spesielt to grupper; enten barn som er urolige, irritable, utagerende og vanskelig å roe ned fordi nervesystemet fyrer hele tiden. Så har vi den gruppen der de har gått helt til den andre siden, og gitt opp. Da blir de veldig stille, og noen slutter å snakke.

Brubak forteller om barn som har sluttet med alt, til og med å spise, som til slutt må legges inn på sykehus og ernæres via sonde. 

– Det er som om kroppen ikke håndterer så mye redsel og angst over så lang tid at den gir opp. De kan bli friske igjen, det skjer gradvis når barnet føler at det blir ivaretatt, og er trygg.

 En annen ting man må være oppmerksom på, er at barna ikke er de eneste som er traumatiserte. 

– De har også traumatiserte foreldre som vil kunne reagere raskere og kvassere på vanlig irritasjon. De kan eksplodere eller bli apatiske og utilgjengelige. Det handler ofte om sorgen de bærer på. Når jeg møter traumatiserte foreldre forteller de gjerne at de strever med å ta vare på barna. Det er utrolig vanskelig. I tillegg til tap av kultur, språk og miljø, er de bekymret for barna sine, og føler sorg over ikke å kunne være de foreldrene de har lyst til å være.

Hun snakker om et møte med en far som hadde opplevd ekstrem tortur og seksualisert vold.

– Den store sorgen hans var at han ikke greide å være den pappaen han pleide å være: En utrolig omsorgsfull og fin pappa som lekte mye med ungene sine, som likte å ta dem med på tur, og pleide å synge sammen med barna. Han er et varmt og fint menneske, men på grunn av traumene som jagde ham ble han irritabel, han tålte ingenting fra barna når de lekte og støyet. Da ble han bare svetten og sur isteden, som var han verste sorg, utdyper Brubakk.

 Erfaringer med leketerapi

Selv har hun god erfaring med leketerapi, som hun bruker både i undervisning og i felt. Hun mener lek er avgjørende i barns psykiske og fysiske utvikling, og at det kan være med på å lette på traumer.

– Det finnes flere ulike retninger i psykologien med leketerapi. Men lek som fenomen er der barn utvikler seg, på samme måte som med andre pattedyr. Når man ser isbjørnunger tumler over isen og de ser ut som de tuller, så er det utvikling. Det er øvelse på koordinasjon, relasjoner, styrke, motoriske ferdigheter, og det må koordineres med de andre. Sånn er lek, barn forsøker å finne ut hvem de er i forhold til andre, og hvordan flokken fungerer. Vi blir derfor veldig bekymret når vi ser barn som har sluttet å leke. Da er det heller ingen utvikling.

Brubakk forklarer hvordan lek fungerer som en pause for barn som står midt i en krise. Som barna på Vestbredden, som bruker så mye energi på å bekymre seg. 

– De bekymrer seg mye om foreldrene sine, om mamma greide å stå opp i dag, eller fordi pappa er så sint. Lek gir en pause. 

Hun forklarer hvordan aktiviteten gjør at man puster annerledes. 

– Når man er traumatisert puster man veldig høyt oppe i brystet, noe som er vanlig når man er på vakt. Ved å hjelpe barn å puste dypt hjelper det til å roe nervesystemet. Når man blir andpusten under lek skjer dette naturlig, man må trekke pusten dypt. Det gir barna en mulighet til å lære regulering ved hjelp av lek. 

Leken kan også hjelpe barna til å formidle hva de har opplevd, og blir også på den måten et godt verktøy i en krisesetting.  

– Men dette gjelder alle barn, det er der utviklingen skjer, så psykologer må kunne leke, forklarer Brubakk, og fortsetter: 

– Barnehageansatte er veldig god til å leke, men så er terapeutisk lek litt annerledes enn hvordan man leker i barnehagen. Det går fint å kombinere terapeutisk lek med vanlig lek. Det er ikke alltid enkelt å hjelpe utagerende barn som sparker og slår, man får ikke umiddelbart omsorg for det barnet. Så det handler om finne ut hva som ligger bak. Men opplevelsen å ikke strekke til for barnet, er en følelse man kan ha både her hjemme eller i felt.

– Hvorfor må voksne ta barns psykologiske problem på alvor?

–Jeg tror de fleste voksne ønsker at alle barn skal ha det bra, men det er ikke enkelt å jobbe med utagerende barn. De er vanskelige å få kontroll på. Noen voksne synes det er veldig skummelt. Det hører jeg ofte fra folk som jobber med barn, både barnehageansatte, lærere og psykologer jeg jobber med. Mange tør ikke spørre barnet hva det er, de er redde for å åpne «Pandoras eske» fordi de tror det kan bli verre for barnet, men det er jo helt motsatt. På samme måte som vi trenger å bli hørt når vi har viktige ting å fortelle, trenger barna også å bli hørt. Det er ingen ting vi kan si som kan gjøre traumeopplevelsen verre, ved at vi spør. Vi må selvfølgelig passe på at vi har tid til å høre hvis det kommer en historie. Og at vi forblir rolige og hører historien ut. Og gir trøst og omsorg. Jeg tror mange synes det er skummelt. Men det er mye verre å ikke snakke om det, forklarer Brubakk.

Lang vei til integrering

Hun er klar på at som i Moria-leiren på Lesvos blir også flyktningbarn som kommer til Norge ofte boende alt for lenge på mottak. 

– Det påfører skade. Barn fortsetter å leve i usikkerhet i uendelig tid. Mennesker er dårlig til å håndtere usikkerhet. Det politiske budskapet må være at vi skal ta imot barn og behandle barn ut fra den kunnskapen vi har, sier hun, og fortsetter: 

– Det var veldig interessant å jobbe i Moria, under lock-down på grunn av korona. Samtidig hørte jeg nyheter med ungdommer hjemmefra som sa det var så vanskelig å ikke vite når de kunne få komme tilbake på skolen og når de skulle få møte venner igjen og hvordan framtid de skulle få. Men så tenker jeg at det er jo akkurat det de unge i Moria også sier.

Brubakk mener det er for stor forskjell på hvordan ulike grupper flyktninger blir tatt imot når de kommer til Norge, og trekker fram måten bosniere på 90-tallet og de ukrainske flyktningene de siste par årene har blitt mottatt. 

– De har blitt møtt med raske prosesser der de har fått bo i trygge omgivelser og rask fått begynne i barnehage og på skole. Studier på bosniske flyktninger viser at de er den folkegruppa som er best integrert og som har klart seg best i Norge. Nå ser vi det samme skjer med ukrainerne, og det er veldig bra. Men slik burde alle som kommer hit bli behandlet. For nettopp å påføre barna minst mulig skade.

Men Brubakk mener tvert imot at dagens politikk når det gjelder flyktninger fra andre deler av verden kan skade barns utvikling og påføre barn skader. 

– Vi vet det fordi vi har kunnskapen. Alle barnehageansatte kan skrive under på det, alle pedagoger kan skrive under på det - og alle psykologer. Det er ikke noen hemmelighet hvor skadelig det er for barn. Det kan vi ikke sitte og se på. Det bidrar til at vi får barn og ungdommer med større psykiske vansker, som strever mer med å lære språket, med integrering. De trenger ofte ekstra støtte og kan i verste fall bli et samfunnsproblem der de som ungdommer søker seg til gjenger og kriminalitet.

Oppskrift på problemer

Et barn som har vært på flukt fra ettårsalderen og opp til skolealder har ikke gode forutsetninger. Det kan tvert imot være en oppskrift på problemer. 

Katrin Glatz Brubakk tegner et scenario som er svært sannsynlig.

– Barnet flykter når det er ett, bor to-tre år i Tyrkia, for så å flykte over havet igjen som er en dødsrisiko, med farer og utrygghet. Etterpå blir det boende to-tre år i en leir igjen, da er det blitt fem. Så kommer barnet til Norge og blir boende på mottak i to år til. Som syvåring har det da mistet hele utviklingen, gjennom en barndom preget av utrygghet og usikkerhet. Det skaper voldsomme skader, sier hun. 

Hun beskriver leire som minner mer om fengsler. Steder barn slett ikke burde oppholde seg. 

– Politikerne har et ansvar for å endre dette. Nå går frykt foran omsorg. Så vi er nødt til å tenke annerledes. Alle kan ikke komme, men vi kan iallfall gjøre det bedre for de som kommer. Jo lengre vi lar barna leve under dårlige betingelser, jo større blir reparasjonsarbeidet i den andre enden - og jo høyere blir kostnaden både for medmennesker og samfunnet. Det dumt rent samfunnsøkonomisk. Når alt taler for at det er dumt å ha det systemet vi har i dag, burde vi endre det.