Barnevernssaken i Trondheim: – Hvem skal hjelpe barnevernet?

De siste årene har barnehager i Trondheim kommune deltatt på en rekke kurs og fagdager, for å få økt vår kompetanse i forhold til å oppdage barn som vekker bekymring på et tidlig tidspunkt. Kompetansehevingen har ført til at vi er tryggere på hva det er vi ser, og flere meldinger blir sendt.  I vår deltok vi på en fagdag som presenterte ”Dørstokkmila”, noe som var ment for å få flere barnehager til å våge å sende inn bekymring for barn.

Det er flere år siden vi opplevde dette som ei dørstokkmil, men vi sitter dessverre igjen med dårlige erfaringer rundt det som skjer når barnevernet har mottatt meldingen. Vi er fanget i en fortvilt følelse av å jobbe i mot et system som ikke fungerer og med barna som tapere.

Vi har møtt flere kompetente barnevernskonsulenter og saksbehandlere, men de er dessverre så overarbeidet at de ikke klarer å gjøre en god nok jobb. Resultatet viser seg å være at de sykmeldes fra jobben sin og det blir enda flere saker på de saksbehandlerne som fra før har altfor mye å gjøre. Barnevernet blir også nødt til å vurdere hvilke saker som har høyest alvorlighetsgrad, noe som gjør de svakeste barna i samfunnet vårt til tapere på grunn av kapasitet og ressursmangel.

Når kompetansen i barnehagene har økt og bekymringsmeldingene øker som et resultat av dette, hvordan kan barnevernet møte alle disse sårbare barna på en god nok måte, når de allerede fra før har altfor mye å gjøre? Eksempel på hvor feil dette kan bli er en barnevernstjeneste som gir tilbakemelding til barnehagen om at det ikke er noe vits i å melde når barn kun er vitne til vold, da det ikke er alvorlig nok i forhold til andre bekymringsmeldinger de har inne for tiden.

Dette blir vanskelig å svelge for oss som de siste år har fått innprentet hvor skadelig dette er. Når det i regjeringens strategiplan ”Barndommen kommer ikke i reprise” står skrevet at ordlyden ”å være vitne til vold” er forandret til ”å oppleve vold i hjemmet” på grunn av alvorlighetsgraden av å leve med dette, er det viktig at barnevernstjenesten følger opp og har kompetanse om det.  Vår siste erfaring når det gjelder dette temaet er at det fortsatt ikke er oppnevnt saksbehandler ni uker etter at det ble besluttet at det skulle opprettes undersøkelser. En barnevernsansatt kan da fortelle at det er realiteten i mange saker som omhandler vold i hjemmet.

Bydelene i kommunen har også ulik praksis, noe som skaper usikkerhet om hvordan vi skal gå frem når vi melder bekymring for et barn. Når vi spør om grunnen til dette får vi til svar at vi må ringe den barnevernstjenesten som barnet tilhører når vi skal drøfte anonymt, slik at gangen blir riktig. I alle kurs vi har deltatt på har vi derimot fått informasjon om at vi kan ringe til den bydelen vi ønsker før en bekymringsmelding foreligger når det dreier seg om råd og veiledning. Vi har også opplevd at vi har fått refs og kritikk når vi har søkt råd hos andre hjelpeinstanser som for eksempel Statens Barnehus, SMISO, overgrepsenheten ved St. Olav, til tross for oppfordringer om å ta kontakt med dem. Barnevernets svar på dette er at de nevnte instanser ikke kjenner rutinene i barnevernet.

Det er også forskjellig i bydelene om det er barnehage eller barnevern som skal melde til politi. Da vi leverte anmeldelse ble politiet overrasket fordi de ikke var klar over at dette var ny praksis. Vi ble også bindeleddet mellom politi og barnevern, da barnevernet ikke informerte politi om at de hadde hatt aksjonsdag samtidig som politiet arbeidet med å beramme dommeravhør. Politiet ringte oss for å gi oss beskjed om dato for avhøret, og kunne samtidig informere oss om at barnevernet hadde henlagt saken. Dette overrasket oss da barnet hadde bekreftet vår bekymring i samtale med barnevernet. Politiet var ikke informert om barnets utsagn fra aksjonsdagen.

Vi har opplevd å måtte ha patruljerende politi for å opprettholde sikkerheten til barn og ansatte i barnehagen, da vi sto i en alvorlig barnevernssak. Vi fikk beskjed om å holde dører til barnehagen låst, la barna sove innendørs, ha flest mulig barn på tur, og ha en lav terskel for å ringe politi dersom aktuelle personer dukket opp i barnehagen. Denne gangen glemte barnevernet å gi oss beskjed når ”faren var over”, fordi de hadde så mye å gjøre.

I samme sak ble vi lovt at enkelte av opplysningene vi ga ikke skulle gis til foreldrene da saken var så alvorlig. De aktuelle opplysningene ble allikevel utgitt noe som førte til at vi aldri så mer til barnet da foreldrene naturligvis følte seg krenket. Dette har vi opplevd flere ganger og dette gjør at vi må være vage og forsiktige når vi informerer barnevernet, noe som igjen vil føre til at færre barn får hjelp.

Vi har også fått tydelige råd fra foredragsholdere i regi av Trondheim kommune, at det er viktig å snakke med barna om hvordan de har det. I vår barnehage ser vi viktigheten av dette og pedagogene som samtaler med barna har kompetanse på utførelsen. Dette møtes ofte med kritikk fra barnevernet, da de mener at dette er barnevernets oppgave.

• LES OGSÅ: For barnets beste.
• LES OGSÅ: Flest fattige blant innvandrerfamilier.

Et eksempel på hvor galt dette blir for et barn er den gangen et barn uttrykte at det hadde det vanskelig i en samtale med en voksen i barnehagen. Den voksne sa til dette barnet at det var så viktig at det fortalte om dette, og at vi måtte snakke med noen andre som kunne forsøke å hjelpe barnet. Vi melder saken og mens vi venter på at barnevernet skal snakke med barnet om dette, får vi ikke lov til å snakke mer med det, fordi at det da blir ”advokatmat” (sitat saksbehandler i barnevernet).

Etter tre måneder kommer representanter fra barnevernet for å snakke med barnet, som igjen forteller om alvorlige hendelser i hjemmet. Barnet må så vente i nye to måneder før det på nytt må fortelle om dette i et dommeravhør. Tenk hvordan det er for et barn som har en så stor tillit til en voksen i barnehagen, at det forteller om sin innerste hemmelighet. Når det har gjort det, slutter den voksne å snakke med det!

Etter mange, lange uker blir det nødt til å fortelle om det på nytt til en fremmed person noe som fører til at mamma og pappa blir helt forandret. De har jo nå fått vite hva barnet har fortalt. Plutselig opplever barnet at mamma og pappa slutter å slå hverandre, barnet får full oppmerksomhet og ingen voksne gjør dumme, slemme ting mot det lengre. I mange, lange uker lever nå barnet i en eventyrverden. Mamma og pappa vet nå at barnet om noen uker skal til dommeravhør hos politiet. Hvordan kan vi forvente at et lite førskolebarn kan fortelle noen om at de har opplevd vold eller overgrep i nære relasjoner når alt nå er forandret?

Barn lever i nuet og forteller helst om den opplevelsen de har om hvordan de har det nå og ikke hvordan de hadde det for et halvt år siden.  I tillegg har foreldrene fått innsyn i ALLE logger som barnehagen har sendt fra seg, til tross for at det ikke er barnets beste å utgi det på denne måten. Barnet opplever at de voksne i barnehagen har sviktet. Og kanskje må det love foreldrene å ikke fortelle om dette til politiet, for da kan mamma, pappa eller onkel komme i fengsel. Hvilket barn vil da fortelle om det vanskelige det har opplevd i et dommeravhør?

Vi må bare krysse fingrene for at barnevernets inntreden i deres liv fungerte preventivt og at de aldri utøver vold foran og mot barnet igjen! Samtidig drømmer vi om at barnet får riktig hjelp og at utviklingen som har stoppet opp på grunn av alt det vonde det har opplevd, går i riktig retning igjen. Vi sier ”drømmer om”, fordi vi får aldri vite noe om hvordan det går med barnet. Dette på grunn av at de fleste barn vi melder bekymring for enten flytter og skifter barnehage, eller de går over i skolen.

Samarbeidet med foreldrene er i de fleste tilfeller ødelagt fordi de er sinte på oss fordi vi meldte. De skjønner gjerne at vi måtte melde bekymring, men er sinte på grunnlag av det de leser at vi har skrevet om dem. De føler seg tråkket på, gått bak ryggen på og har mistet tilliten de hadde til oss som jobber i barnehagen.

I alle våre saker har barnevernet delt vår bekymring og opprettet undersøkelser. Alle saker har blitt henlagt. Grunnen har vært at det er så vanskelig å finne ut av hva dette dreier seg om. Vi velger å tro at barna i våre saker har fått en slags hjelp selv om vi i barnehagen har vært frustrert på barnets vegne underveis. Om ikke annet håper vi som nevnt at barnevernets inntreden i familiene har fungert preventivt. I hvert fall for en periode.

Vi glemmer aldri barnet som hadde en rekke utsagn til voksne i barnehagen om vold i hjemmet. Etter at saken ble opprettet måtte barnevernet gå inn akutt i familien og barnet ble (sammen med foreldrene) tatt med til undersøkelse på sykehuset. En stund etter dette kom barnevernet for å snakke med barnet i barnehagen, og barnet sa bokstavelig talt INGENTING. I dette tilfellet ble det av uviss årsak ikke utført dommeravhør. Barnet  kom til den trygge voksne etter at barnevernet hadde henlagt saken, kikket på den voksne med store, tomme øyne og sa: ”Pappa er snill nå, han slår ikke lengre.”

Vi har full forståelse for at barnevernets ansatte har det altfor travelt og at det er knapt med ressurser. Samtidig er det så fortvilt for oss som har sagt til barnet at vi skal forsøke å hjelpe det, at dagene og månedene går. Og kanskje får det ikke den hjelpen det trenger heller, fordi foreldrene ikke går med på hjelpetiltak. Kan vi ha tro på at dette barnet vil fortelle om det vanskelige til en voksen igjen?

Vi forstår barnehager som kvier seg for å melde når systemet svikter, fordi det er både krevende og er en påkjenning mentalt. I tillegg finnes det ikke avsatt tid til slik jobbing i vår hverdag, slik at det går utover andre ting. Selv gjør vi alt som står i vår makt for de barna som trenger det, og kommer aldri til å slutte å melde bekymring til barnevernet. Vi har klaget inn til Fylkesmannen flere ganger, men kan ikke gjøre det hver gang. Hvem kan hjelpe barnevernet slik at alle barn får den hjelpa de har krav på?

Med vennlig hilsen en fortvilt barnehage i Trondheim

Les svaret fra Trondheim kommunes kommunalsjef her.