Har forsket på hvordan barnehagebarn opplevde koronahverdagen

– Det koronatiltakene har illustrert, er hvordan endringer på makronivå får betydning på mikronivå – altså for barns hverdagsliv, sier Os som er førsteamanuensis ved OsloMet.

Hun deltok denne uken på Norsk barnehageforskningskonferanse, der hun sammen med kollegene Leif Hernes og Nina Winger presenterte resultatene fra en kvalitativ studie om barnehagebarns opplevelser i en hverdag preget av koronatiltak.

Dette er delresultater fra forskningsprosjektet «Håndtering og konsekvenser av koronautbruddet for barn og barnehager» som ble gjennomført høsten 2020 av forskere ved Barnehagelærerutdanningen (BLU) og By- og regionforskningsinstituttet (NIBR) ved OsloMet, på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet.

Prosjektet kombinerte kvantitative og kvalitative metoder.

Seks barnehager

Under foredraget fokuserte Os og kollegene altså på den delen av forskningsprosjektet som omhandler barnas opplevelser og erfaringer i en barnehagehverdag med smitteverntiltak.

Forskerne gjorde kvalitative dypdykk i seks barnehager. Datamaterielat består av fokussamtaler med personalet, vlogg fra 12 barnehagelærere, intervju med foreldre (12 informanter) og «walking-along»-samtaler og stasjonære barnesamtaler med noe av de eldste barna. De yngste barnas situasjon ble formidlet via barnehagelærere og foreldre.

Rapporten fra prosjektet ble publisert tidligere i år. Den kan du lese i sin helhet her.

Kunne bli frustrerte

– De yngste barnas situasjon var preget av sosiale og fysiske begrensninger. De var delt inn i små kohorter, og det var varierende samarbeid i ulike perioder med andre kohorter, innledet Os.

Dette ga høy grad av stabilitet og trygge, nære relasjoner til én ansatt og de andre barna i gruppa, noe som er viktig for små barns utforsking og utvidelse av sin verden, påpekte hun.

– På den andre siden var det også sårbart. Vi fikk rapporter om en del barn som ble avhengig av sine ansatte. Det kan henge sammen med at kontakten mellom ansatte og barn ble individualisert til kontakt med ett og ett barn i de små kohortene. At det var få barn i gruppen førte også til at det kunne være vanskeligere å finne lekekamerater. Og hvis det var sykefravær i gruppa ble det enda færre å leke med.

– Det var reguleringer av sosialt, territorialt og materielt handlingsrom. Vi fant i vårt materiale at disse begrensningene skapte en del frustrasjoner hos barna. De yngste barna skjønte ikke nødvendigvis hvorfor de ikke kunne være sammen med barn fra andre kohorter.

Noen ganger overskred de sine «territorier» for å leke med andre barn og for å få tilgang til attraktivt materiell, fortalte Os.

– Man har også vært mye ute under pandemien. Vi fikk rapporter fra barnehagelærerne som deltok i studien at det for de yngste barna var mye god lek utendørs og på tur. Samtidig var det flere som problematiserte at det var begrenset plass og få tilgjengelige aktiviteter når de var på barnehagens uteområde, og de mente derfor at turlivet på mange måter fungerte bedre, sa forskeren.

– De aller fleste småbarna i barnehagene som deltok i studien var glade for å komme tilbake etter nedstengingen. Noen trengte en ny tilvenningsperiode, men barnehagelærerne fortalte at barna tilpasset seg den nye hverdagen ganske raskt.

Detaljert beskrivelse

På grunn av koronasituasjonen høsten 2020 kunne ikke forskerne reise ut til de seks barnehagene som deltok i studien. Barnehagelærerne ble derfor medforskere, som gjennomførte «walking-along»-samtaler og stasjonære barnesamtaler med noen av barna over tre år.

– Tilbakemeldingene fra barnehagelærerne var at barna viste stor interesse for å fortelle om hvordan hverdagen med koronatiltak var, fortalte forsker og førsteamanuensis ved OsloMet, Nina Winger.

Forskerne var blant annet opptatt av hvilke tanker barna hadde om korona, og hvilken kunnskap og forestillinger de hadde om den spesielle situasjonen man var i.

– Det som slo oss var at barna hadde en veldig nøktern og detaljert beskrivelse av hva korona er. De hadde en klar formening om at dette var en farlig sykdom og de hadde oppfattet alvoret med pandemien. Barna fortalte detaljert om smitteverntiltak og restriksjoner, og om nødvendigheten av disse. De sa for eksempel at de var opptatt av å ikke hoste på andre, ikke smitte besteforeldre og så videre.

– Barna syntes å akseptere at de selv måtte bidra for fellesskapets beste, selv om det fikk konsekvenser for eget handlingsrom. Vi har lurt litt på hvordan de kom til den erkjennelsen. Det kan kanskje skyldes at det var et massivt budskap som ble presentert for dem, fra foreldre, media, barnehagen og samfunnet for øvrig. Barna ga uttrykk for at de syntes det var veldig fint å komme tilbake til barnehagen etter gjenåpningen, men de var også klare på at det var mye de måtte tenke på, sa Winger.

– Det sosiale nettverket var i større grad tildelt

Barna som deltok i studien snakket mye om tilpassing til smittevernregler og restriksjoner.

– Det handlet for eksempel om å vaske hender, at de ikke kunne dele mat, og at det var mye spriting og vasking. De fortalte også detaljert om hvordan det var visse områder i barnehagen de fikk oppholde seg på og at det var noen områder de ikke kunne være. Det var kohorter og bånd som både fysisk og symbolsk regulerte hva de hadde tilgang til, sa Winger.

Barna snakket også om at det var redusert tilgang til leker og materiell som de vanligvis kunne holde på med i barnehagen.

– Det som kanskje var mest iøynefallende, slik det ser ut i vårt materiale, var at situasjonen de var i fikk ganske store konsekvenser for muligheten til å etablere og videreutvikle vennskap og forhandle om deltakelse i lek og sosiale fellesskap. I større grad enn før var det sosiale nettverket deres tildelt og ikke valgt. Selv om vi også fikk inntrykk av at kohortene ble justert en del underveis, sa Winger.

Annen form for medvirkning?

Forskerne reflekterte også over barns rett til deltakelse og medvirkning sett i lys av en forventning om disiplinering og sivilisering under pandemien.

– Sivilisering handler i stor grad om å tilpasse seg normer og væremåter som er legitime og gyldige i en gitt setting. Det så vi veldig mye av i barnas fortellinger. De måtte akseptere normer og handle i overenstemmelse med det som var gyldig til enhver tid. Dette krevde situasjonsforståelse og at man klarte å tilpasse seg reglene. Det innebar kanskje også at barna måtte akseptere at voksne i større grad bestemte over sosiale relasjoner og dermed også at de hadde et smalere handlingsrom enn de var vant med, sa Winger.

– Hva skjer da med barns muligheter til forhandlinger, utforsking og det å yte motstand? Var det rom for dette? Det vi så var at barna som deltok i studien i stor grad syntes å akseptere situasjonen. De problematiserte i liten grad hva det ville si å leve i koronasituasjonen, så lenge de hadde fått god informasjon. Men er det sånn at vi har satt til side den høyt verdsatte medvirkningstankegangen? Eller er det kanskje sånn at barna opplevde en annen form for medvirkning, nemlig det å handle til beste for andre? spurte forskeren.

Hun understreket at det i krisetider er ekstra viktig å ha tid til å lytte til barnas erfaringer og synspunkter, og at man begrunner overfor barna hvorfor man handler som man gjør.

Nok ansatte hele dagen

Førsteamanuensis Ellen Os avsluttet foredraget med å stille følgende spørsmål: Gjorde tiltakene for å begrense smittespredningen at barnehagene var bedre under koronautbruddet?

– Mange har fremhevet positive konsekvenser av tilpassingene som ble gjort. Med utgangspunkt i at barnehager er et godt sted for barn, er vår konklusjon at det kommer an på:

– Små grupper med faste ansatte ga nærhet, forutsigbarhet og stabilitet, samtidig kunne det være utfordringer med å sette sammen gruppene og det var sårbart ved sykdom. Mange har snakket pent om reduserte åpningstider. Ansatte vi intervjuet opplevde at barna var mer opplagte, samtidig var det ikke tilpasset foreldres arbeidstid. Mindre tid til møter mellom ansatte medførte mer tid sammen med barna, men mindre tid til møter kan på sikt medføre en svekkelse av barnehagen som pedagogisk tilbud, sa Os.

Hun og kollegene mener derfor det nok en gang er nødvendig å reise diskusjonen om at den fastsatte ansatte-barn-ratioen kun forholder seg til antallet barn og ikke til åpningstider.

– Nok ansatte hele dagen er en viktig lærdom fra pandemien. Det er viktig for barnas trivsel og erfart kvalitet i barnehagene. Derfor er det nødvendig å reise en diskusjon om hvorvidt den fastsatte ansatte-barn-ratioen som ikke forholder seg til oppholdstider, er holdbar. Økt pedagognorm medfører også at flere ansatte har ubunden tid og det aktualiserer spørsmålet om nok ansatte hele dagen.

– Dersom barnehager skal utvikles til det beste for barn, må man ta med seg erfaringene fra koronapandemien. Disse må vurderes ut fra hva som kan fungere i krisetid og hva som fungerer i utvikling av barnehager på lengre sikt, sa Os.