Lat oss leike! Lat oss lære!

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

I denne artikkelen drøftar eg leik som barn si naturlege livsform og barn si naturlege trong til å lære, som dei gjev uttrykk for ved å utforska alt rundt seg. I barnehagesamanheng er det vanleg å setja leik og læring opp mot kvarandre som to motpolar, men spørsmålet er om leik og læring verkeleg kan skiljast, og om det eine treng å gå på bekostning av den andre? 

Drøftinga skjer i lys av Knud Ejler Løgstrup sine tankar rundt ansvaret i Den etiske fordring.

Leik som barn si naturlege livsform

Barn engasjerer seg i leik heilt naturleg. Dette ser vi kvar dag i barnehagen. 

Til dømes:

Barnehagen er under ombygging. Alle leikene på uteleikeplassen er teke vekk. Barna byrjar likevel å leike når dei kjem ut. Ei gruppe spring etter kvarandre og leikar tikken. Ei anna gruppe boltreleikar på graset. Ei tredje gruppe lagar sandslott og borg i sandkassa. Ei fjerde gruppe leikar gøymsel mellom tre og buskar. Ei femte gruppe klatrar i tre og heng etter greinene med armane. Eit av barna seier: «Sjå, nå dissar vi!» (Draugsvoll, 2022, s. 118).

Når barn let seg rive med i leik på denne måten kan dei vere gripen av det som Løgstrup kallar spontane livsytringar. Han nyttar omgrepet til å setja ord på den spontane tronga vi kan ha til å handla i situasjonar, ved at tilhøva ved situasjonen fortel oss at det er naturleg. Når barn møter eit miljø, fell det naturleg for dei å leika, som i dømet over.

Ved å la seg engasjera naturleg i leik, kan vi sjå leik som barn si naturlege livsform. Den spontane tronga til å leike kan vi sjå allereie frå fødselen av. Døme kan vere når spedbarnet studerer fingrane sine, når toddlaren legg klossar i ein kasse og tek dei opp att, når dei spring frå ende til ende i rommet og hylar av glede, plaskar med vatn eller studerer ei leike. Då seier vi at dei leikar.

Barns medverknad som etisk utfordring

Barn har rett til å gje uttrykk for sitt syn på tilværet og for barnehagelæraren er det eit viktig spørsmål kva barn medverkar med å la seg engasjera naturleg i leik? 

Som etisk utfordring handlar medverknad om meir enn å bestemma og gjere konkrete val. Som etisk utfordring handlar det om korleis vi møter barn som medmenneske i daglege samspel, og om å opne for barn sine uttrykk som ein del av deira rett til å medverke. Løgstrup ber oss opne for den andre sine uttrykk for å forstå den andre sine behov. Med ei vid forståing av omgrepet medverknad handlar det om å opne for barn sine uttrykk, lytta til dei og la dei få verknad i praksis. 

Når barn let seg riva med i leik må barnehagelæraren leggja til rette for at den gode leiken kan få utvikla seg, for å ta barn sin rett til medverknad, som eit etisk utfordring, på alvor.

Etisk ansvar i møte med barn sin leik

«Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd», skriv Løgstrup i «Den etiske fordring». Han nyttar formuleriga til å setja ord på dei situasjonane der alt er på vippen og der vala vi gjer vil påverke den andre i den eine eller andre retninga. Barna vil ha tillit til at barnehagelæraren kan sjå den naturlege tronga til å leika, som dei gjev uttrykk for ved å engasjera seg naturleg i leik, nokre gongar og på trass, noko dømet under kan syne:

Det er tid for lunsj, og barna får beskjed om å rydda. Barna er midt i ein konstruksjonsleik og reagerer med å springa vekk og gøyma seg, med smil og latter. Heile tida søkjer dei augekontakt med barnehagelæraren. Når barnehagelæraren snur seg vekk, listar dei seg bort, bak henne. Når ho snur seg, hylar dei av latter, held augekontakt og spring vekk. Barnehagelæraren seier med latter i stemma: «Åå nei du, kom her mine små rømlingar, så skal vi rydde.» Ho spring etter dei medan ho seier: «Der tok eg dykk.» Barna hyler av latter og vert med barnehagelæraren og ryddar (Draugsvoll, 2022, s. 119).

Å sleppe unna barnehagelæraren vert ein leik i seg sjølv. For å ta i vare tilliten frå barna, som dei syner barnehagelæraren ved å yte motstand mot beskjeden om å rydda med ei leikande tilnærming, må barnehagelæraren syne forståing for at det kan vere kjedeleg å tre ut av ein kjekk leik for å rydda. 

Om barna i dømet over ikkje hadde lytta til beskjeden og vorte med barnehagelæraren å rydda, kunne ei meir tydeleg tilnærming vore:

«Eg ser at de har det veldig kjekt med å byggja klossar, men no skal vi vaske hendene og ete lunsj. De kan rydda klossane rundt, men la tårnet og garasjen stå igjen, så de kan halde fram seinare visst de vil.» Barna vert med barnehagelæraren og ryddar (Draugsvoll, 2022, s. 119).

Barnehagelæraren set ei tydeleg grense med omsyn for at barna ville noko anna. Det er dette Løgstrup meiner med at handlingane våre mot den andre skal vere av kjærleik og ikkje ettergivnad. Med kjærleik meiner han ikkje det kjærlege, men omsynet for den andre sine kjensler og reaksjonar, når behova til den andre ikkje er i samsvar med ønskjene. 

På denne måten kan vi syne omsyn for barn si naturlege trong til å leika, sjølv når vi må setja grenser.

Barn ønskjer å leike, men dei ønskjer og å lære

Leik og læring vert ofte sett opp mot kvarandre som to motpolar. For barnehagelæraren er det eit viktig spørsmål om det treng å vere eit motsetnad. For barn går leik og læring ofte hand i hand, noko dømet under kan syne:

Eit barn på tre år har vorte storesøster. Barnet har ei dukke som det bærer på heile dagen. «Det er babyen min», seier det. «Den er litt lei seg», seier barnet og trøystar babyen. «Den har bæsja. Eg må skifte bleie», seier barnet og legg babyen ned på golvet, løfter opp beina og skiftar bleie. «Den er sulten», seier barnet og set seg ned, medan det drar opp genseren og legg babyen til brystet. «Eg må gi pupp til babyen min», seier barnet. Det går tur med babyen i dukkevogn og syng nattasang for babyen når den skal sove. «Den er litt trøytt. Vi må vere stille. Hysj», seier barnet (Draugsvoll, 2023b).

Barnet leikar for leiken sin eigen del. På same tid leiker det ut erfaringa med å verte storesyster, slik at det lærer mykje om omsorg og korleis ta vare på ein nyfødd baby medan det leikar. Ved å leika ut erfaringar på denne måten syner barn ei trong til å vere i utvikling, når dei leikar. For å ta barn sin rett til medverknad på alvor som eit etisk utfordring kan vi ikkje lukka for dette, under påskot av å verna om den frie leiken.

Behovet for avgrensing

Barnehagelæraren må skilja mellom det som føregår i seg (at vi på utsida av barn sin leik kan erkjenna at dei lærer medan dei leikar, ved å leika ut erfaringar) og det som føregår i barna (at ei leikar fordi det er kjekt og for leiken sin eigen del)

. I dømet over leikar barnet mor og barn fordi det fell naturleg for barnet i situasjonen. På same tid kan ikkje barnehagelæraren nekta for at læring skjer medan barnet leikar.

Leik og læring kan vi hevda er uløyseleg knytt saman. Gjennom leik lærer barn å meistra og vidareutvikla evner dei vil trengja seinare i livet, utan at vi treng å leggja til rette for det. 

Eit anna døme:

Eit barn på fire år tek to stolar og fester ein hoppestrikk til. Det lagar ei opning midt på strikken og fester ei bøtte på fem liter i denne. Barnet kastar risposar oppi bøtta, snur seg til barnehagelæraren og seier, medan det smiler: «Sjå, når eg hiver posar oppi bøtta, går den ned og blir tyngre, når eg tar posane ut, går den opp og blir lettare.» «Ja», svarar barnehagelæraren, og introduserer omgrepet tyngdekraft for barnet. Etter kvart kjem det fleire barn til som vil kaste risposar oppi bøtta. Barnet deler posane mellom dei, og det dannar seg snart ein lang kø med barn som vil kasta. Det er til saman ti posar. Barna deler og bestemmer at dei skal kasta tre kvar, før det er bøttetid. Barna ventar på tur og kastar ein etter ein. Når dei er ferdig å kasta, stiller dei seg bakarst i køen (Draugsvoll, 2022, s. 123).

Barnet initierer leiken sjølv og leikar for leiken sin eigendel. Som vaksen på utsida kan vi erkjenna at barnet lærer mykje om matematikk, fysikk og sosiale ferdigheiter. Det går an å leggja til rette for at den gode leiken får utvikla seg på den eine sida, og på den andre erkjenna at læring skjer medan barn leikar, utan at vi gjer dette til eit uttalt læringsmål som vi påfører barna.

Løgstrup ber oss skilja mellom sak og motiv. Saka meiner han er det vi må ha i fokus for å ta i vare den andre sine behov. Motivet kan vere våre, eller den andre sine, kjensler og reaksjonar, altså det som er inni oss. Når vi set dette inn i ei barnehagekontekst vert saka for barnehagelæraren å leggja til rette for at barn kan leika utan føremål, eit behov dei gjev uttrykk for ved å naturleg engasjera seg i leik, som om dei er gripne av det som Løgstrup omtalar som spontane livsytringar. 

På same tid gjev dei uttrykk for ei naturleg trong for å læra ved å leike ut erfaringar, som i døma over. begge desse spontane behova må vi ta omsyn til for å ta barns medverknad som ei etisk utfordring på alvor. Motivet kan vere vår erkjenning av at barn lærer medan dei leikar, sjølv om dette ikkje er noko dei tenkjer over sjølv, eller noko vi påfører barna ved å strukturera rommet for å leika etter bestemte føremål for læring.

Læring i barnehagen noko anna enn i skulen

Løgstrup ber oss opne for den andre sine uttrykk når vi skal prøve å forstå behova. Om vi skal ta barns medverknad som ei etisk utfordring på alvor må vi ikkje berre ta innover oss at dei gjev uttrykk for ei naturleg trong til å engasjera seg i leik, men og ei naturleg trong til å utforska alt om kring seg gjennom leik, noko som impliserer ei trong til å lære og vere i utvikling.

Kan hende vert det mindre skummelt å tenkja på læring i barnehagen om vi erkjenner at det vil vere noko anna enn i skulen. 

Lunde & Brodal definerer læring som: «(…) en varig endring av opplevelse og atferd som følge av erfaring». Då handlar læring om noko anna- og meir enn det som skjer i aktivitetar tilrettelagt av barnehagelæraren. Då handlar læring om alt som skjer, og som påverkar barna. 

Med ei slik forståing av læring er det vanskeleg å hevda at læring ikkje føl av leiken som barna erfarer kvar dag.