Lytter ikke til barna i barnehagen

Barn skal få være med på å bestemme i barnehagen. Det sier både FNs barnekonvensjon og Barnehageloven. Men hvordan står det til med barns lovfestede medvirkning i praksis?

– Barn har verdifulle erfaringer og synspunkter vi bør lytte til, men deres lovfestede rett til å bli hørt blir i altfor liten grad utnyttet i norske barnehager, sier forsker Mari Pettersvold ved Høgskolen i Lillehammer, til Forskning.no.

Hun har intervjuet 32 førskolelærere fordelt på 13 barnehager, og 41 femåringer i fire forskjellige barnehager.

Må bli anerkjent

Tre vilkår er avgjørende for barnas rett til å medvirke: hvordan demokrati forstås, at noe står på spill for barna og de ansattes kompetanse og handlingsrom.

En måte å forstå demokrati på er at det finnes mange synspunkter på en sak, og at barn og voksne kan diskutere seg fram til løsninger i fellesskap. Dette står i motsetning til at barna får stemme mellom de voksnes ferdig oppsatte alternativer.

Det varierer veldig i hvilken grad barnehagebarn blir anerkjent som deltakere med synspunkter som kan utfordre de voksnes dømmekraft, privilegier og posisjon.

• LES OGSÅ: Gjev pris for barnas gris.
• LES OGSÅ: – Barn i opposisjon praktiserer demokrati.

Vil vite hvorfor

Gjennom intervjuene med barna så hun at de gjør to typer beslutninger, de velbegrunnete og de ubegrunnede.

Barna reagerer mot regler og rutiner når de ikke får vite hvorfor eller får være med å diskutere dem fram. Det kunne blitt mer demokrati med flere slike diskusjoner. Samtidig må noe være på spill for barna. Noe som det kjennes forpliktende og viktig for dem å ta del i.

Noen av barnehagelærerne ønsket seg barn som protesterte eller som motsatte seg de voksnes regler. De ga uttrykk for at gleden ved arbeidet som barnehagelærer handler om å oppleve barn som er modige nok til å si tydelig ifra når voksne tar feil.

Må ikke bli skole

Men, understreker Pettersvold, dette handler om mer enn god vilje. Det handler også om gode nok vilkår for å arbeide slik. Hun mener at vi derfor må spørre oss hva vi vil med oppdragelse og pedagogikk. Det er ikke rett at barna kun reproduserer det de voksne tillater.

Pettersvold hevder at hennes funn bør få følger for de videre diskusjoner om og forskning på kvalitet i barnehagen.

– Vi mister rommet for barnas perspektiver når vi sorterer barna etter alder og organiserer dagen etter en timeplan med «matte» i stedet for tverrfaglige prosjektarbeider. Vi må heller registrere hva barn kan og ikke kan, sier Pettersvold.