Kompromissløs på vegne av barna: – Ja, det er en urett

Replikken over er hentet fra dokumentarfilmen «Til månen på 1-2-3», av Kine Storejorde. Den som uttaler ordene, er Ole Henrik Hansen. Professor i pedagogikk, og en av to akademiske ekspertkilder i del 1 av regissørens prosjekt.

En trygg overgang

Det handler om tilvenning for de yngste barna. Om hva som må gjøres for at reisen fra hjem til barnehage ikke skal føles som en månelanding, men som en trygg overgang som fremmer god psykisk helse og tidlige erfaringer med demokrati – som filmens undertittel forklarer.

Storejorde sier det var hennes første møte med barnehagen som mor, som vakte det sterke engasjementet.

– Hvordan ble det helt normalt og nærmest sunt med en opprivende avskjed og hysterisk gråt over uker eller måneder? Hvorfor utsetter vi barna for dette? Det kan da ikke bare være meg som synes dette strider imot alt vi vet om små barns behov for tilknytning og ikke minst retten til å bli hørt? Det var her ideen til filmen begynte, forklarer hun.

Filmen er ikke laget på oppdrag for andre.

– Jeg opplevde som mor at jeg ble nektet lengre tilvenning. Barnehagen hadde et system med tre dager, og foreldrene skulle helst akseptere at de i barnehagen visste best, utdyper Storejorde.

De første dagene

I filmen møter vi blant andre Adam. Han er helt ny i barnehagen, og har kommet dit sammen med sin mor Rabiya. Hun har tillit til barnehagen, og at starten vil gå bra. Slik foreldre gjerne har. Samtidig undrer hun seg om han kanskje er litt for liten.

– Har foreldre generelt for stor tillit til opplegget rundt barnehagestart, tenker du?

– Ja, det tenker jeg. Jeg tenker at uansett om barna er stille, eller tilsynelatende har det bra, så må vi huske at overgangen er krevende for de fleste. Og at vi må bruke god tid på den siden barnet er så lite at det ikke forstår hva det er med på. Jeg tenker at det er veldig mange fraser som går igjen hos ansatte: «Du må bare gå selv om barnet gråter». «Det er ofte verst for foreldrene». «Gråt er en vanlig og sunn reaksjon». Dette har blitt så normalisert, at vi glemmer hva gråten er et uttrykk for, sier Storejorde.

– Jeg har besøkt veldig mange barnehager i Norden. Snakket med forskere, foreldre og ansatte. Og kan med sikkerhet si at det ikke er verst for foreldrene. For foreldrene vet jo at de kommer tilbake. Barnet vet ikke det.

– Når angsten er sterkest

Førsteamanuensis Alicja R. Sadownik ved Høgskulen på Vestlandet, sier i filmen at foreldrepermisjonen avsluttes akkurat når separasjonsangsten er sterkest.

At det for barnet er verdens undergang hver gang man sier «Ha det».

Hun tror mange nok ville ha omorganisert livet sitt, hvis de hadde vist at det første halvåret i barnehagen for de fleste er langt fra perfekt.

Men at foreldre tar systemet for gitt.

Se trailer for filmen her:

– Slukker sine følelser

Ole Henrik Hansen er professor i ECEC (Early Childhood Education and Care) ved Jönköping universitet. Han tok doktorgrad i førskoledidaktikk ved Aarhus universitet, og har medvirket i det store danske forskningsprosjektet «Barnet i Centrum».

Blant hans nylige arbeid er en kritisk undersøkelse av mulige utilsiktede konsekvenser av tidlig institusjonalisering av barn, der spørsmålet er: Kan det identifiseres en sammenheng mellom nordisk velferd og førskolekultur, og økningen i barns psykiske utfordringer i Norden?

I filmen sier han at barn med en sunn tilknytning til sine foreldre, ikke finner seg i at foreldrene går uten å protestere.

Han sier at barna ikke blir hørt.

Og at når de slutter å gråte, så er det fordi de gir opp og slukker sine følelser fordi det gjør så vondt. Som en overlevelsesmekanisme.

Trøst fra en fremmed

– Man kan få inntrykk av at mange barn har lidd mye urett ved barnehagestart. Er bildet så svart/hvitt som filmen viser?

– I forhold til en så kort løsrivelse: Ja. At det forventes at de skal kunne løsrive seg, trives og ha det bra etter tre dager. Som Alicja sier; det er ingen mennesker på jorden som kan knytte seg til et annet menneske på tre dager. Og barn som ikke har en relasjon, de lar seg ikke trøste. Det sier forskerne, og det har jeg sett i de mange barnehagene jeg har besøkt, begynner Storejorde.

– Jeg så flere barn fjerne seg fra den barnehageansatte. Og det er ikke vanskelig å forstå, hvis man tenker etter. Ingen voksen ville satt pris på å bli tviholdt av en fremmed, som insisterte på å løfte deg. Det er ingen grunn til å forvente at barn skal være annerledes. Å bli trøstet eller skiftet på av et annet menneske er ganske intimt. Det er ikke vanskelig å forstå at det er skremmende.

Filmen handler ikke bare om tilvenning, men om det å ta barn på alvor, sier hun. Selv om de ikke har verbalt språk ennå.

– Å utsette dem for avskjed uten at de har klart å knytte seg til noen i barnehagen, det er en urett.

Søker barnets perspektiv

Opptakene er gjort i Asker, Stavanger og Viborg. Regissøren forklarer at hun har søkt barnets perspektiv på ulike tilvenningsmodeller ved barnehagestart og hverdagen som venter.

Filmen er blant annet inspirert av «Barnet i Centrum».

– Løsningen som presenteres er at hyppige korte møter med barnehage/personale over måneder før barnehagestart, er noe som bør prioriteres. At en økning fra tre til fem «tilvenningsdager», ikke er nok i seg selv. Er det riktig oppfattet?

– Ja. Dette er det også flere barnehager som har latt seg inspirere av. Å bruke tid underveis i foreldrepermisjonen er en gyllen mulighet for de som ikke har anledning til å ta fri fra jobb. Men besøkene bør være korte, så barna ikke rekker å få en negativ opplevelse fordi de blir slitne.

Storejorde poengterer at også professor May Britt Drugli bruker slike besøk i sitt forskningsprosjekt «Liten og ny i barnehagen».

– Foreldrenes behov

På spørsmål om mulige alternativ, svarer Storejorde foreldre som tilbringer mye mer tid i barnehagen fra august av. Eller senere barnehagestart.

– I arbeidet med filmen har jeg møtt mange foreldre som var i tvil om å sende barna i barnehagen. Men som var litt ambivalente, fordi de ville gi dem mulighet til å starte det store sosiale livet. Ansatte jeg har snakket med, forteller at om man har mulighet til å være hjemme lengre, så er det en investering. Ettåringer trenger ikke barnehagen, det er det foreldre som gjør.

Sistnevnte er imidlertid et tema hvor oppfatningene er ulike.

– Forskning viser at barnehage påvirker barns utvikling positivt allerede fra de er ett år, uttalte professor Henrik Daae Zachrisson ved UiO tidligere i år.

Les artikkelen her: Bekymret for stort sprik blant de yngste barna

Tilgjengelig for alle

– Hva håper du å oppnå med denne dokumentaren?

– Jeg ønsker at det er barnets stemme som skal tvinge fram forståelse for et behov for tid til å bli trygg før foreldrene forlater barnehagen. De må bli hørt. I barnehagene jeg har besøkt, har jeg observert mye verbal anerkjennelse. Personalet sier til barnet at de ser, hører og forstår. Men det fører ikke til noe. Jeg håper filmen kan bidra til at man reflekterer rundt hva det innebærer å høre barn. Har de tilstrekkelig medvirkning?

Filmen er støttet av Voksne for Barn, Stiftelsen Dam, Foreldreutvalget for barnehager, Fagforbundet, BARNkunne, HVL og Partnerskap mot mobbing.

På prosjektets egne nettsider, er den gjort gratis tilgjengelig for alle som vil se.

Storejorde har selv bakgrunn som videojournalist fra NTNU og Westerdals. Filmprosjektet har hun arbeidet med over flere år, fra den spede begynnelse til hun og produsent Sebastian Santana nå kan presentere resultatet.

Håper på finansiering

Går det som regissøren håper, kan hun snart også ferdigstille også del to av «Til månen på 1-2-3». Den skal handle om barns deltagelse og medbestemmelse i hverdagen som følger, og Storejorde har opprettet en spleis for å få på plass midler til redigering, etterarbeid og distribusjon.

– Det er ikke nødvendigvis sånn at barn blir hørt og får en masse medvirkning så snart barnehagehverdagen er i gang. Del to handler om voksnes kontrollbehov, og om barnesyn. Hva handler en barnehagehverdag om? Må barn tvinges gjennom samlingsstund, eller er det OK om de heller leker? Det kan bli en veldig spennende del to som jeg håper får se dagens lys.

«Som samfunn vokser man ved å utfordre etablerte rutiner og holdninger. Dette er helt nødvendig for å kvalitetssikre omsorgen for barn i barnehager», skriver hun i spleisbeskrivelsen.

– Hvilken respons har du fått på del 1?

– Det er først nå den store distribusjonen starter, men etter testvisninger vi har hatt, har jeg mottatt epost fra både ansatte i barnehager og foreldre, som takker for at historien blir fortalt. Og så er det enkelte som er redde for at denne filmen skaper dårlig samvittighet hos foreldrene. Og ja; kanskje vil vi voksne kjenne på ubehag og vanskelige spørsmål. Men jeg tenker at det må vi tåle. Vi må tåle å se barns perspektiv, og tåle at spørsmålene reises.