"Så godt å se deg!" - om barns medvirkning i barnehagen

Se for deg følgende:

Du har en utrolig produktiv dag på jobb, dine ideer fikk gjennomslag og alt går på skinner. Du har landet en suveren kontrakt og en utrolig flott modell av området du er med å utvikle står og gliser mot deg på pulten din. Du oser av stolthet når du pakker sammen og går for dagen.

Klokken 08.30 dagen etter er du på vei inn på kontoret igjen, du hører at mange er kommet alt, men er stemningen den samme som i går? Du åpner døra og titter inn. Du ser at på kontoret er det flere ukjente fjes blant andre du kjenner i fra før, pulten du satt ved i går er et kaos og ingen av tingene du hadde der i går ligger der. Noen andre har satt seg og tegner ivrig på skissen du med stolthet lot ligge fremme fordi du skulle vise den til kollegene dine i dag. Modellen du hadde laget er borte! Alle virker å være opptatt med sitt, og noen smiler et raskt smil i det du forsiktig tråkker inn i kontorlandskapet. Du kjenner på skuffelsen.

Plutselig står Anne foran deg, med et varmt smil og med verdens tryggeste stemme sier hun: ”Så godt å se deg!” Hun rekker deg en kopp kaffe og peker mot en annen pult lenger inn i rommet. ”Jeg er lei for det, men fordi vi har IT-teknikere her i dag og Fredrik som skal jobbe med den nye skolebygningen trengte en pult, har jeg flyttet alt ditt til pulten her borte”.

Du ser på Anne og følger etter henne mot en roligere del av kontorlandskapet. Der borte, ved vinduet, har hun lagt alle tingene fra pulten og på bordet ved siden av står modellen like fin som da du forlot den i går. Hjertet roer seg, og du kjenner at denne dagen skal bli mye bedre enn du så for deg da du kom. Anne forteller at hun tenkte du trengte litt ro og noe i magen, før du skal presentere og legge frem den fantastiske avtalen du gjorde i går for resten av teamet. Denne dagen kunne blitt en katastrofe for deg, om det ikke var for Anne.

Nå tenker du sikkert ”Hva har dette med barnehage å gjøre?” La meg fortelle.

Hver eneste dag kommer det håpefulle barn til barnehagen. De kommer inn fulle av forventninger, og mange har forlatt spennende og morsomme prosjekter de holdt på med dagen før, eller de gleder seg til noe de vet skal skje og som de virkelig har sett frem til. Nettopp dette er vi som jobber i barnehage bevisst på, og vi gjør vårt beste for å møte hvert enkelt barn hver eneste dag. Måten vi møter barna når de kommer og hvor godt vi kjenner barna, har stor betydning for hverdagen deres. Derfor er personalet og deres bevissthet overfor sin rolle svært viktig, og dette reflekteres det rundt og snakkes om hele tiden.

Vi vet at noen barn opplever, det du kanskje trodde ville skje, før du leste slutten av fortellingen over. Å komme til barnehagen, det er vikar der på grunn av sykdom, og noen har revet ned byggverket det barnet har laget dagen i forveien. Planene og tankene barna hadde for sin dag, faller i grus. Men heldigvis jobber det mange som Anne i barnehagene der ute. De som hver eneste dag stiller på jobb, klare for å gjøre det beste ut av hver eneste dag og skape magi for og sammen med barna. Det er disse voksne som ”redder” byggverkene, tar vare på tegninger og står klare for å fortsette der barnet slapp dagen før.

Det er ikke alltid lett å forberede barna på en fremtid vi vet lite om, verden er i utvikling og hva vet vi egentlig om hvilke yrker som fortsatt er tilgjengelige for dagens generasjon barnehagebarn når de blir voksne? Hos meg, i min barnehage, er vi opptatt av å fylle barnas ”emosjonelle hyller” og klargjøre dem for hva enn verden har å tilby dem senere. Vi har ikke planlagt temaer for året når vi begynner i august. Hvordan skal vi vite hva barna er opptatt av og interesserer seg for før vi har møtt dem? Hos oss ønsker vi at hverdagen blir til på veien. Vi møter barna i august, og tar oss god tid til å finne ut av hvem de er, hva de er opptatt av og hva som engasjerer. Eller hva de har lært eller funnet interesse for i ukene de har vært borte på ferie. Derfra blir hverdagen til.

Barna skal kjenne at de voksne virkelig bryr seg om hva de tenker, alt de lurer på og hva de kanskje ønsker å lære mer om. Et prosjekt blir til eller tema vokser frem og kan vare alt fra en dag til flere måneder. Av og til kommer dette som følge av noe barna forteller om, hva personalet hører det snakkes om, eller som følge av en felles opplevelse de ansatte har gitt barna. På denne måten får barna oppleve voksne som virkelig lytter og genuint er interessert i hvem de er og hva de interesserer seg for. Selvsagt har vi også noen rammer for hva hverdagen består av, og som vi mener er viktig. Vi har rutiner for blant annet måltider, utetid og samling, men disse trenger ikke komme i veien for god lek, impulsive aktiviteter og spennende prosjekter og barns medvirkning. Tvert imot, disse kan være en kjemperessurs. For eksempel i arbeid med verdensrommet kan turdagen helt plutselig ende opp på månen, og måltidet kan bli en spennende læring og utforsking rundt hva en astronaut spiser og samling kan være tid for refleksjon, planlegging og utforsking rundt veien videre.

Det viktigste er at vi har nok og riktige ansatte i barnehagen, som evner og har tid til å snappe opp de små innspillene fra hverdagen og bidra til at disse blir tatt vare på. Barna skal få kjennskap til både realfag, kosthold, vennskap, sang og musikk og mye mer, uten at det står nedfelt i en detaljert plan for året. Hos oss er det ikke arbeid med fagområdene på tirsdager, realfag på torsdager og medvirkning på fredager. Hos oss er alt dette en viktig del i alt vi gjør. Selv om vi ikke planlegger alt for å ha stålkontroll, skal jeg love deg at alt vi gjør er nøye tenkt igjennom. Det reflekteres og evalueres hele veien. Det viktigste av alt, barna medvirker til sin hverdag så langt det lar seg gjøre.

Å medvirke dreier seg ikke om å bestemme hva en skal ha på brødskiven eller om de vil skifte bleie eller ikke. Det dreier seg om å ha mulighet til – og å få lov til å påvirke sin hverdag. Barna vet at deres mening betyr noe og blir tatt på alvor, selv om det ikke nødvendigvis betyr at de kan bestemme alt.

Hva er vel bedre enn å kjenne på følelsen av å glede seg til resten av livet fordi du vet du kan påvirke den?