Inkluderende spesialpedagogikk: – Vondt å tenke på at jeg tok fra henne muligheten

Hun har selv vært der.

– Jeg jobbet med en jente med flere store utfordringer da jeg jobbet i barnehage. Hver dag hadde vi ei treningsøkt da alle andre gikk ut i uteleken, for det var det tidspunktet som passet best. Så trente vi, og tok med noen barn inn for å leke sammen med henne i det hun trente på. Hennes mål var hele tiden at når hun ble bedre, så skulle hun være med de andre ut samtidig som de gikk ut. Det gjør så vondt å tenke på, retrospektivt, at jeg med det spesped-opplegget mitt med all verdens beste intensjoner, tok fra henne muligheten til å starte uteleken sammen med de andre. Så kom hun i stedet en time etterpå, og skulle liksom prøve å se «hva fungerer nå? Hvor kan jeg koble meg på her nå?»

Budskapet ble formidlet under en konferanse i regi av DMMH i Trondheim sist uke, med tittel og tema: «Inkluderende spesialpedagogikk i barnehagen – muligheter og utfordringer i endringstider».

Kilde til undring

– Det var den typen hendelser, for noen år tilbake, som gjorde at jeg begynte å undre meg over spesialpedagogikkens mål. Hvilke midler som brukes for å nå målet. Og om midlene kan være til hinder for målet, utdyper professor i spesialpedagogikk ved DMMH, Ingvild Åmot, til Barnehage.no.

Hun, som har bakgrunn både som barnehagelærer, spesialpedagog og PP-tjener, snakker om å stå overfor dilemma, der man ikke vet hva som blir utfallet av det man gjør. Peker på at spesialpedagogikken handler så mye om å nå mål, om å jobbe med ting for å bli bedre. Og spør; hva mister vi på veien?

– Det er ikke sånn at jeg vil spesialpedagogikken til livs. Men bak enhver pedagogisk handling må det være en plan. Og pedagogen skal være refleksiv. Vi må vite hva vi gjør, og hva vi vil med det. Og lære underveis. Det tror jeg er den eneste måten å bli bedre på, sier Åmot.

I alle typer forelesninger, tror hun på å ta utgangspunkt i praksis. Den praksis barn er i, og den praksis barnehagepersonalet er i.

– Fordi det opplevdes så skjellsettende. Hva var det jeg valgte bort på hennes vegne, uten at hun ga samtykke eller bifall? Uten annet enn at jeg opplevde at det var sårt for henne …

Barnets stemme

Fra scenen i kongressalen på Clarion Hotel Trondheim, trakk Åmot fram ulike måter barnets å lytte etter barnets stemme på.

Hun snakket om kroppslige uttrykk, verbale uttrykk, estetiske uttrykk og emosjonelle uttrykk. Påpekte viktigheten av å se og tolke, samt at barn med utfordringer i adekvat kommunikasjon kommer mindre til orde, og får mindre mulighet til å påvirke egen hverdag enn andre.

– Etter ditt syn: Hva er det viktigste som kan gjøres for at barns stemme blir hørt i spesialpedagogisk sammenheng?

– Det er å la oss bli berørt. Emosjonelt berørt. At vi fester blikket på hvordan vi tror barnet opplever dette. Det tror jeg i for stor grad har vært for fraværende. Vi har gjort så mye i det bestes hensikt. Barnet skal ikke bestemme, det er ikke det det handler om. Men barnet skal bli lyttet til og sett og tatt på alvor, svarer Åmot.

Hun mener man må tørre å stille seg spørsmålet «hvordan oppleves det å være det barnet?», når man skal trene på for eksempel begrepsinnlæring eller lydframstilling.

Et vågestykke

Oppfordringen hennes, er å unngå å bli profesjonell og distansert, men være profesjonell og berørt.

– Det er et vågestykke, og emosjonelt krevende. Hvis det er veldig mange hendelser i løpet av en dag der man går i møte med barn og opplever at det ikke er ok å være barn, så er det utrolig krevende å være den voksne som skal ta det inn over seg. Man kan oppleve å bli lojal til andre ansatte enn til barna. Peke på lite bemanning, trange rom og dårlig luft. Og fraskrive seg noen form for ansvar. Men i det du blir berørt blir du tvunget til å tenke «hva kan jeg gjøre med dette?» forklarer Åmot.

Henvendt til de drøyt 400 konferansedeltakerne sist uke, sa hun at hun selv har hatt dager hvor hun har grått på vei hjem fra barnehagen, fordi det har gjort så vondt.

– For du ser alle disse små øyeblikkene som ikke er gode. Du lar deg bli truffet. Og jeg tenker at hvis man skal begynne å gjøre noe med den inkluderende praksisen, skal være opptatt av barns perspektiver, opptatt av den opplevde inkluderinga, så må vi tørre å la oss bli berørt. Vi må tørre å finne en gjenklang i magen og kjenne på at det gjør vondt.

– Og så må vi prøve å kjenne på at det er bra når det er bra. Yes! Ser du hvor fint det var? Her var det gode samspill, her hadde han det artig, understreket Åmot.

Bilder i samtale

En av metodene DMMH-professoren har brukt i sin forskning, og som har ledet til at hun ble sterkt berørt som fagperson, er bruk av bildedokumentasjon i samtale.

Noe hun også trakk fram i sitt foredrag.

– Målet med prosjektet var å forstå hvordan barn opplever barnehagen som en inkluderende arena. Vi snakket med grupper av barn i mange barnehager, grupper som både besto av barn med funksjonsnedsettelser og barn uten funksjonsnedsettelser, forklarte Åmot fra scenen – om forskningen som hun har gjort sammen med professor Borgunn Ytterhus ved NTNU.

Samtalene tok blant annet utgangspunkt i bilder barna selv hadde tatt med nettbrett. En kompetanse Åmot har erfart at 4-6-åringene mestrer til fingerspissene.

– Oppgaven vi ga var å ta bilde av det morsomste, det kjedeligste og det skumleste i barnehagen – både ute og inne. Barna tok bilder av veldig mye. Det var veldig mye de ville vise. Og det skumleste varierte veldig.

Blant bildene hun trakk fram, var ett som viste et tak. Et tilsynelatende helt vanlig innendørs tak, hvitmalt med lysarmatur og ventilasjon.

Det skumleste

– Det taket var det skumleste i barnehagen for en av disse guttene med store emosjonelle vansker; han fortalte mye om ting som var vanskelig, og vi ble fortalt at han hadde det vanskelig. Gutten var ikke i stand til å artikulere for meg hvorfor det taket var det skumleste. Men da kom en av de andre ungene bort til meg og sa: «han er så redd for det lufteanlegget, som kommer og går helt tilfeldig. Det setter seg på, og det slår seg av og vi vet ikke når».

– For meg hadde ikke det taket vært tilgjengelig i min forståelse av han, hvis ikke vi hadde kunnet gått inn og snakket om det skumleste.

Det viste seg at gutten var utrygg på lyd. Særlig uoversiktlig lyd.

– Han hadde ei fortelling om et troll som bodde i taket og som han var redd skulle dette ned.

Det var ett eksempel. Åmot viste flere bilder som hadde gitt forskerne innsikt fra barns perspektiv.

– Et godt redskap

Som bildet av en barnehages bakside. Av mange barn karakterisert som det skumleste stedet, men av «Benny» oppfattet på en annen måte. For på baksiden var det ikke noen voksne. De andre fortalte at der brukte Benny å stå og skremme. De hadde laget seg en fortelling om Benny som skremmeren. Han hadde laget seg selv en fortelling om at han var den som var skummel, og hadde kunnet innta den rollen, beskrev Åmot.

– Jeg er helt overbevist om at de fortellingene hadde jeg ikke fått på noen annen måte enn å gjøre dette sammen med og snakke med ungene. Da hadde jeg fått noe annet. Foto ble helt klart et godt redskap. Ikke minst tror jeg den store gleden i å gå rundt med kamera og ta disse bildene er viktig. Jeg tror det er viktig nettopp for å forstå barns opplevelse av sin hverdag, sier hun.

Før hennes foredrag hadde de tilstedeværende hørt Lars Qvortrup, professor ved DPU Aarhus Universitet, gjennomgå ulike aspekter ved inkludering og ekskludering. Han omtalte den norske barnehagelovens kapittel 8, om psykososialt barnehagemiljø, som framsynt.

Og de hadde hørt professor Ingrid Lund fra Universitetet i Agder/DMMH samtale med enhetsleder Anne Saksvik Buhaug ved Brøset Barnehage om arbeid med å skape et barnehagemiljø for alle barn.

Fulltegnet konferanse

Som representant for arrangøren, opplever DMMH-professor Åmot at konferansen møtte et behov i forsknings- og praksisfeltet, og at de er i takt med det toget som kompetanseløftet for spesialpedagogikk og inkluderende praksis utgjør.

Med drøyt 400 deltakere torsdag og fredag sist uke, var konferansen fulltegnet og vel så det.

– Det er fantastisk, og et tydelig tegn på at vi har truffet tidsånden. Vi måtte ha venteliste, og det gjør meg stolt. Jeg mener programmet klarer å belyse flere aspekter av hva dette handler om, og utfordringene i det. For å skape endring, må vi ha refleksjon. Dette er også en refleksjonsarena. At barnehager og andre fra hele landet velger å bruke penger på å reise hit og delta, synes jeg er veldig fint. Jeg håper vi klarer å svare på det, og at vi klarer å gå videre med det som skjer i alle disse lagene rundt barna, sier Åmot.

Mens første del hadde tema «endringer», var dag to av konferansen viet «samarbeid».

Også representanter fra Høgskolen i Innlandet, NTNU Samfunnsforskning og Trondheim kommune var blant foredragsholderne. Programmet rommet også foreldreperspektivet.