- Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
Femåringen:
Lina heter jeg. Gjemmer meg under bordet på avdelinga nå. Fikk mye oppmerksomhet da jeg kom, men nå er den borte. Lena er borte. Lyden av sandaler som treffer gulvet med stadig hyppigere frekvens. Lyden av andre barn som allerede er i lek. Stemmer som fyller rommet og lager ulike klanger helt inn i veggene.
Lena måtte løpe å se til andre barn og foreldre som kommer. Hun var rolig da vi var færre barn. Nå merker jeg derimot at hun er stresset. Stemmen er raskere og kroppen hennes beveger seg raskere. Hun er ikke sint, men jeg blir selv stresset over å se andre være det.
Jeg ser og hører så mye. Føler så mye. Er nettopp fylt fem år og er det de kaller for ekstra sensitiv. Forstår litt av det, men ikke alt. Selv om de voksne lærer meg mye om følelsene vi mennesker har.
Ekstra sensitiv i barnehagen er ikke så enkelt, sier de. De sier det med litt sørgmodige øyne og litt skjelvende stemme. Joda, disse signalene plukker jeg lett opp. De merker at jeg har vanskelig for å takle nye og uvante situasjoner. Av og til synes jeg til og med at det er vanskelig å takle kjente situasjoner også, det er nok at bare noe er utenom det vanlige.
Men de klarer ikke alltid å hjelpe meg slik at jeg føler meg helt trygg, og da ser jeg fortvilelsen deres på alle mulige kroppsspråk.
De må være på så mange plasser samtidig. Hvordan greier de det? Jeg blir sliten bare av å observere alt presset de føler på. De voksne her kjenner meg så godt og vet hva jeg trenger. Skulle bare ønske at en av dem kunne vært alene med meg enda lenger. Og enda oftere.
Det er ikke så lett for meg når den voksne jeg har funnet trygghet hos oss er nødt til å forlate meg en stund i garderoben om morgenen, selv om det er for å hjelpe andre. «Jeg kommer snart tilbake», er en setning som gjør like vondt for meg og Lena. Jeg ser det på henne. Og jeg kjenner det i kroppen min og på klumpen i halsen.
Det er ikke så enkelt når den voksne jeg sitter med må løpe fra frokostbordet når jeg endelig har begynt å spise. Fordi Per har hatt et uhell på badet samtidig som Jonas blir levert og Anne har bitt Trygve.
Det er ikke så enkelt under samlingsstunden etterpå når jeg endelig har funnet ro og trygghet til å synge med, før Andreas og Sara lager så mye støy at Lena må ta seg av bare dem en stund. Når de forstyrrer gruppa, mens jeg sitter alene fordi jeg ikke gjør det.
Av og til skulle jeg ønske at jeg turte å lage bråk, så jeg kunne få mer oppmerksomhet.
Det er ikke så enkelt for meg heller, når de voksne er slitne og frustrerte over ikke å strekke til. De er så ufattelig gode de voksne i barnehagen, de roper og skriker ikke til oss barna. Men jeg er veldig sensitiv. Jeg merker på hele stemningen når ting ikke er rolig og fint. Sensitiv som jeg er. Bankende hjerte og likevel en trang til å være stille for ikke å være i veien for noen.
Barnehagelæreren:
Hei, jeg er Lena. Er nok en gang kommet hjem fra jobb, uten egentlig å ha forlatt den. For i hodet mitt raser det tanker og følelser angående utilstrekkelighet. For selv som erfaren pedagog, og til tross for at jeg jobber med en fantastisk fagarbeider og en glimrende assistent, så har vi ikke nok hender og ører til alle som trenger det.
For å være ærlig så kunne ikke jeg heller ha forstått hvor mye jobben i barnehagen består av, med mindre jeg hadde erfart det selv. Skulle ønske at politikerne hospiterte i barnehagen for å tilegne seg bare litt av denne erfaringen. Ikke bare en dag, men heller noen uker.
Hvordan skal man klare å kartlegge og utvikle barns språk, sosiale ferdigheter, grovmotorikk, finmotorikk, empati osv. osv. Når dagene ofte er så hektiske med måltider, påkledning og andre gjøremål, som gjør at man knapt har tid til å puste når den ene hverdags- eller overgangssituasjon er unnagjort? For vi strekker oss alt vi kan for å gi barna den tryggheten og omsorgen som de både bør og skal ha.
Og vi strekker oss gjerne lenger enn hva vi er kapable til å gjøre. Grunnet vår kjærlighet til jobben og de involverte barn og foreldre. For vi må ikke glemme foreldrene som vi har i oppgave å trygge. Og ikke minst veilede ved behov. Og disse behovene må vi ofte dekke samtidig som vi sitter på en dårlig samvittighet fordi vi må forlate avdelinga. Kjære politiker, skal det virkelig være sånn?
18 barn og 3 ansatte. Regnestykket høres ikke så ille ut på et papir. Regnestykket høres ikke så ille ut når alt flyter og ikke noe uforutsett hender. Den tiden på dagen hvor alle er ute og det er ganske så greit å holde oversikten. Her er det litt mer rom for å kunne observere barna. Hvordan de leker. Hvor de ligger an i løypa språkmessig. Hvilke relasjoner finnes det barna imellom, er det for eksempel mobbing noen steder? Får håpe at det ikke dukker opp et eller annet man må ta skriftlig nå, for da er det nesten så man må bruke lunsjpausen til det.
Men virkeligheten ligger ikke på et papir. Ser man bak tallene, så er de utrolig urimelige. Hvorfor? Fordi småbarnspedagogikken og pedagogikken i barnehagen dreier seg utrolig mye om å bygge relasjoner der man jobber, samtaler og leker med alle barna én til én. Og det må gjøres ofte og mye for å tilfredsstille krav, forventninger og de stadig nye ansvarsoppgaver som flettes inn i rammeplanen. En plan vi både verdsetter og opprettholder så godt vi kan. Fordi alt som står der er viktig. Vi har bare ikke nok personell, så enkelt er det. Det holder kun til gruppenivå og ikke på individnivå.
Det går ikke engang å forestille seg utfordringer når det gjelder å kunne se alle barna. Slik de skal bli sett. De fleste foreldre ser det, og støtter oss. Nå burde politikerne gjøre det samme.
Er faktisk helt uvirkelige og urimelige krav som stilles når dagene blåser som verst. I barnehagen skal pedagogikken og arbeidsoppgavene være slik at man kan bruke tid på hvert enkelt barn og hver enkelt forelder. Igjen: Mer personell. Ferdig snakket angående det!
Ser man bak tallene og alle gjøremål, så har man som oftest kun mulighet, tid og ressurser til alt som er primært. Måltider, stell, av- og påkledning samt å gjøre alt man kan for å sikre at barna ikke på noen måte kan skade seg. I tillegg skal man trygge barna. Så det som da føles urimelig er når vi gjør alt dette samtidig som vi er lovpålagte å gjøre så mye mer.
Og misforstå meg ikke, vi elsker å planlegge og gjennomføre aktiviteter. Vi liker godt å ha lengre samtaler med foreldre angående deres barn, samt å gi foreldreveiledning. Vi liker å observere og kartlegge barns utvikling. Vi liker å hjelpe barn som er utagerende. Bare synd at det av og til skjer på bekostning av de mer stille barna. Dette er et regnestykke som ikke går opp, da alle barn er like viktige. Og alt personell er viktig. Så vi trenger flere av både pedagoger, fagarbeidere og dyktige assistenter.
Og dette er ikke et hjertesukk angående hvilke arbeidsoppgaver man har. Jeg har ingenting imot å vaske bord og stoler. Jeg har ingenting imot å skrive det jeg må skrive, enten det er angående barn, avviksmeldinger eller annet i HMS-kategorien. Hvis jeg bare følte meg trygg på at barna hadde nok personell å støtte seg til samtidig. Og dette er heller ikke en tale der jeg sier opp jobben min. For jeg brenner for den og barna. Så lille, sensitive Lina skal ha nettopp meg, og andre som oppriktig bryr oss om hennes utvikling, trygghet og trivsel.
Så jeg fortsetter jobben til tross for ressursene og vilkårene man blir gitt. Men politiker, hva med den dagen når det ikke finnes nok av de som oss? Som fortsetter i jobben uansett. Og når det ikke lenger går å rekruttere nok nye inn i yrket? For den dagen vil komme!
