– Det ble en del telefoner til kona for å lufte følelsene etter levering

– Jeg har alltid hatt et mål om å prøve å påvirke til det bedre, sier Tor Eirik Rasmussen og setter seg ned ved et bord utenfor Kaffebrenneriet i Karl Johans gate.

Klokka har så vidt passert halv ni og Oslos paradegate preges av turister og folk som er på vei til jobb. Gradestokken viser ti friske grader, men sola varmer.

Rasmussen tar en slurk av kaffekoppen og veiver bort en litt høstdøsig veps.

– Det jeg brenner aller mest for, er at alle barn skal ha det trygt og godt i barnehagen og at de skal kunne blomstre.

Ble nylig trebarnsfar

Den relativt ferske lederen for Foreldreutvalget for barnehager (FUB) er født og oppvokst i Stavanger, men har i dag gjort Sandnes til sitt hjemsted. Her bor han sammen med kona Sylviann og sine tre barn på fire og seks år – samt yngstemann som kom til verden i mai.

– Det betyr at jeg har minst seks år til som barnehagepappa, sier han med et stort smil om munnen.

Som FUB-leder blir det en del turer til Oslo for å delta på møter. Ofte med morgen-flyet fra Stavanger lufthavn. Derfor stikker han gjerne innom nevnte Kaffebrenneriet for en liten koffeinboost, før han haster videre til et møte i Kunnskapsdepartementet eller Utdanningsdirektoratet.

– Jeg er heldig som har en forståelsesfull kone som skjønner at dette vervet er viktig for meg, og som tar et ekstra tak på hjemmebane når jeg er på reise.

Engasjert type

Å påta seg verv er ikke noe nytt for 37-åringen. Allerede som ungdom engasjerte Rasmussen seg i klubbstyret til den lokale vektøfterklubben. I jobbsammenheng har han vært verneombud, hovedverneombud og tillitsvalgt.

Og etter at han fikk barn i barnehagealder, har han vært medlem av FAU og samarbeidsutvalg.

– Du er altså ikke typen som sitter på hendene når verv skal deles ut?

– Nei. Mottoet mitt er at når jeg forlater verden, så skal det være et litt bedre sted enn da jeg kom inn. I stunder der jeg ikke vet helt hvor jeg vil eller hva jeg vil, kommer jeg alltid tilbake til det.

Derfor var det ikke vanskelig for Rasmussen å takke ja da han fikk mulighet til å bli leder for FUB.

Det nasjonale utvalget skal sikre at foreldrestemmen høres i aktuelle barnehagepolitiske saker, og at Kunnskapsdepartementet har et rådgivende organ og en høringsinstans som ivaretar foreldreperspektivet. FUB skal også hjelpe foreldre med informasjon og veiledning om deres rettigheter og muligheter til medvirkning på lokalt plan.

Rasmussen overtok ledervervet 1. januar i år.

– Hovedsakene våre i den neste fireårsperioden er økt bemanning, trygt og godt barnehagemiljø og kosthold. Det handler om å prøve å skape best mulig forutsetninger for at alle barn skal få utvikle seg, leke og ha det godt i barnehagen, forteller han.

Rasmussen og resten av utvalget mener blant annet at dagens bemanningsnorm bør styrkes.

– Når vi hører historier om foreldre som leverer i barnehagen til én ansatt som er ansvarlig for ni unger på morgenskiftet, så ser vi jo at det ikke akkurat skaper trygghet og selvtillit i situasjonen. For hvordan skal den ansatte trøste hvis ett barn gråter og to andre må på do samtidig? Som forelder kan man fort føle seg utrygg i leveringssituasjonen, og det smitter over på barnet.

Han forteller at en stadig større andel av henvendelsene som kommer til FUB handler om nettopp bemanning.

– Jeg synes det er kjempepositivt at foreldre kommer mer på banen og engasjerer seg i barnehagehverdagen til ungene sine. Det er et sunnhetstegn!

Første tilvenning var tøff

Eldstedattera til Rasmussen begynte nylig på skolen, mens mellomstemann har to år igjen i Kanvas Svanholmen barnehage på Forus i utkanten av Stavanger.

I likhet med norske småbarnsforeldre flest, er FUB-lederen svært fornøyd med barnehagen sin:

– Det er hovedgrunnen til at vi fortsatt har barnehageplass på Forus selv om vi nå bor i Sandnes. Vi har et kjempegodt forhold til både daglig leder og de ansatte. Nå gleder vi oss til at også yngstemann skal begynne her.

– Mange barn og foreldre har nettopp vært igjennom tilvenning. Hvordan var det for deg da ditt første barn skulle begynne i barnehage?

– Det var en stor omveltning. Det var hardt å skulle gi ansvaret for det kjæreste man har over til noen man på det tidspunktet ikke kjente så godt.

Det stikker i pappahjertet når han tenker tilbake på følelsen av å gå fra sitt gråtende barn.

– Du har vært hovedtrøster i ett år og så skal du plutselig være årsaken til at de blir lei seg når du forlater dem. Den er vond! Det ble en del telefonsamtaler med kona i bilen etter levering for å lufte følelsene, forteller Rasmussen.

– Det tok ikke lang tid før datteren vår stortrivdes i barnehagen, men akkurat den første tiden var tung. Heldigvis var det lettere med nummer to, for da kjente vi barnehagen godt.

Lite barnehageerfaring

Selv har ikke Rasmussen så mye barnehageerfaring. Det ble med noen timer i uka i Åpen barnehage på Tjensvoll.

Han husker et lekerom, mange barn og et uteområde med en stor sklie.

– Jeg sitter nok ikke igjen med like sterke minner fra barnehagelivet som mine barn vil gjøre når de blir voksne.

– Mamma jobbet kveld og pappa på dagtid, så det var ikke så stort behov for barnehageplass. Vi var fire søsken hjemme så det var nesten som en liten barnehage i seg selv.

Med to brødre og én søster var det sjeldent et ensomt øyeblikk i heimen. Stille var det heller ikke.

– Både jeg og min søster er ganske fyrrige av oss og vi visste hvordan vi kunne trykke på hverandres knapper. Det var ikke så mye krangling slik jeg husker det, men vi var engasjerte så lydnivået var ganske høyt.

Storfamilien

Rasmussen vokste opp i en enebolig på Ullandhaug i Hillevåg bydel. Bestemor bodde i førsteetasje, mens han, de tre søsknene og foreldrene hadde de to etasjene over.

– Mor jobber som sekretær på sykehus og far som selger. Foreldrene mine har alltid vært veldig oppofrende og satt oss barn først. Selv om vi ikke har hatt flust med midler i oppveksten har vi blitt sett og prioritert, forteller han.

Fra barndommen husker han særlig turene til Tyskland i sommerferien. Fødelandet til sin morfar.

– Vi dro aldri til Syden, men vi var i Tyskland to uker i året. Da fikk vi øvd litt på språket, opplevd kulturen og vært sammen. Vi kjørte alltid nedover, og jeg har mange gode minner fra disse bilturene.

Ansiktet lyser opp når han tenker tilbake på den gode feriefølelsen som spredte seg i kroppen hver gang familien satte seg i den mørkeblå Hyundaien, klare for å dra på langtur sammen.

Ville bli med storebror på skolen

Mindre stas syntes fire år gamle Tor Eirik det var at storebror – som han så sånn opp til – begynte på skolen uten at han fikk være med.

– Jeg ville også gå på skole. Det virket så spennende og nytt, minnes Rasmussen.

Det var derfor en ganske misfornøyd gutt som en augustdag i 1990 måtte se sin eldre bror gå inn skoledøra mens han sto igjen på utsiden med far.

– Jeg grein og ville være med inn. Det var ikke så ille at pappa måtte holde meg igjen – tror jeg – men det var livlig.

Sier ikke nei takk til en diskusjon

Den vesle fireåringen som hadde så lyst til å begynne på skolen, er nå utdannet elektroingeniør. Til daglig jobber han som maskinsikkerhetsingeniør ved Autostore AS i Stavanger.

Av sin storebror beskrives han som en type som liker å diskutere, men ikke er redd for å innrømme feil.

Rasmussen nikker anerkjennende til denne karakteristikken.

– Jeg må ikke ha rett, men jeg liker at ting skal være rett. Og skulle det vise seg at jeg har tatt feil, så er det helt greit. Da har jeg lært noe.

– Jeg liker å vite hvordan ting virker og henger sammen. For hvis man ikke forstår hvordan ting henger sammen, hvorfor skal man da prøve å endre noe til det bedre?

Rasmussen er av typen som sliter med å akseptere argumentet om at noe skal være som det er bare fordi det alltid har vært sånn.

– Det som var rett før henger ikke nødvendigvis på greip i dag, forutsetningene kan ha endret seg, sier han.

– Liker å drømme meg vekk

Klokka tikker mot ni og høstsola skinner på menneskene som haster opp og ned Karl Johan gate. FUB-lederen tar en siste slurk av kaffekoppen. Snart skal han gjeste en podkast, men først er det tid for et kort besøk på Deichman i Bjørvika.

– Dette var storslått!

Litteraturinteresserte Rasmussen vandrer begeistret fra én bokhylle til en annen.

Selv om dette er hans aller første besøk i hovedstadens litteraturstorstue, er biblioteket en kjent og kjær arena. I Sandnes er han og familien for stamgjester å regne.

– Å dra på biblioteket sammen, er en av favorittaktivitetene våre. De eldste barna har eget lånekort og synes det er veldig stas å få velge bøker selv.

De siste årene har det vært mye snakk om at norske barn og unge leser mindre og dårligere enn før. For Rasmussen har det vært viktig å overføre egen leseglede til sine barn.

– Jeg tror det er viktig at barna har gode leseforbilder. Ser de at foreldrene leser bøker, så tror jeg sjansen er større for at de selv plukker opp en bok.

Han roser også barnehagenes arbeid med å skape leseglede gjennom gode lesestunder og gjennom å gjøre bøker lett tilgjengelig for familiene.

– Det er flere barnehager som i dag har ordninger der foreldre og barn kan låne med seg biblioteksbøker hjem fra barnehagen, det er et kjempegodt tiltak.

Selv har han alltid med seg en bok i sekken når han er på reise. Aller helst fantasy.

Akkurat nå er det The Core av Peter V. Brett som fenger. Også det en lånebok fra biblioteket.

– Jeg liker å drømme meg vekk i ulike verdener og kunne gå litt i andres sko. Samtidig må det ikke være for virkelighetsnært, for det er nok virkelighet i virkeligheten.

– Uredd

I tillegg til bøker står idretten Rasmussens hjerte nær. I sin barne- og ungdomstid var han innom både fotball, håndball, friidrett og vektløfting.

– Etter at jeg fikk egen familie har det vært mer fokus på dem, så nå er jeg mer sofadeltaker. Men jeg er fortsatt glad i å trene når kroppen vil og tiden strekker til.

På spørsmål om det er noe FUB-lederen ikke er spesielt god på, kommer svaret raskt:

– Jeg er tidvis et surrehue, og så virker jeg ikke særlig godt på snø- og isføre.

– Når det gjelder det siste er jeg nok litt regionsbelastet, med tanke på at det er lite snø i Rogaland. Likevel har vi fine skiløyper i nærområdet og rulleski står sterkt her. Jeg prøver derfor å bryte sirkelen, slik at ungene mine skal få slike opplevelser.

På plussida når det gjelder personlige egenskaper, er uredd et stikkord:

– Jeg er ikke redd for å stå i stormen og argumentere for meningene mine.

– Jeg er lite glad i urettferdighet, og det er alltid noen som kan trenge en stemme – noen som ikke blir hørt til vanlig. Her ønsker jeg å bidra, sier Rasmussen.

Har tro på fremtiden

– Er det noe du mener er urettferdig på barnehagefeltet i dag?

– Det finnes unger som ikke får blomstre til sitt fulle potensial fordi de gjerne ikke møter ansatte som de kan speile seg i. Det er også en del samiske barn som ikke får det samiskspråklige tilbudet de har rett på. Og så er det som nevnt ikke nok fang til hver unge der ute, og det er vondt å tenke på.

– Har du tro på bedre rammevilkår for barnehagesektoren i fremtiden?

– Det jobbes nå med et barnehageforlik 2.0 og det er valg neste år. Jeg tror at muligheten for å få til noe, er større enn på lenge. Nå sier foreldre, ansatte og styrere tydeligere ifra enn noen gang at det er behov for mer bemanning i barnehagene – og sammen er vi sterke.

– Jeg har tro på fremtiden, sier Rasmussen, før han trasker ut igjen i høstsola.