«Fritidskarantene, eller husarrest som noen har kalt det, er bare dårlig gjort»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

At barnehagepersonalet er redde for smitte, er ikke nok til å stenge barnehagene eller sette personalet og barn i karantene når de er nærkontakter, sies det.

Jeg er ikke lenger redd for smitte. I mars 2020 var jeg det! Da var jeg engstelig, redd for å gå på jobb og redd for å bli syk. Nå er jeg sint, sliten, frustrert og nok en gang skuffet!

Blir ikke hørt

Vi er mange fra barnehage og skole som har skrevet Facebook-innlegg, avisinnlegg og ytret oss i sosiale medier i det siste, og det med rette. Men vi blir nok en gang ikke hørt.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.

Fritidskarantene, eller husarrest som noen har kalt det, er for meg bare dårlig gjort! Plutselig skal vi være kritisk personell for å spare staten for masse penger.

Regjeringen og FHI gjemmer seg bak uttrykk som at de «sårbare barna må få et fristed i barnehagen». Men hvorfor er ikke disse sårbare barna prioritert når regjeringen skal dele ut midler? Vi vet alle at å satse på barnehage og å styrke personalet og kompetansen der, vil spare staten for mange penger i det lange løp. Selv er jeg spesialpedagog og telles ikke med i regnskapet når pedagoger telles opp i min barnehage. Det prioriteres for lite kompetanse i barnehagene!

Barn vil bli sett, hørt og forstått, og overgrep og andre vansker vil i et større omfang bli avdekket dersom det satses mer på barnehage. Det er rett og slett feigt å gjemme seg bak de sårbare barna når det nå vil koste for mye å stenge barnehagene i dette landet til over jul.

– Ikke redd for å bli smittet

Jeg er ikke lenger redd for å bli smittet. Jeg er innforstått med at jeg snart vil måtte gå i isolasjon med covid-19 jeg også. Det er nok ikke til å unngå. Men det som kunne vært unngått, det er at veldig mange barn og personalet i barnehager og skoler vil sitte i karantene i jula og ikke kunne feire sammen med sine nære.

Ja, det er mange andre yrker som også står i frontlinjen i denne pandemien, men det er ingen andre yrker som møter dette ubeskyttet. Hver dag møter vi på jobb, uten munnbind, maske eller annen beskyttelse. Antibac og håndvask har vært vår eneste beskyttelse, men viruset smitter jo i luften! Hver dag tar vi i mot barn, barn som i starten av pandemien tilsynelatende ikke var særlig smittebærende. Nå er disse barna på toppen av statistikken. Hver dag har vi barn på fanget som trenger trøst, nærhet og omsorg når de gråter og snørra renner. Hver dag blir vi hostet i ansiktet, og hver dag går vi hjem og lurer på om det er i dag vi har blitt smittet.

Vurdert oppsigelse

Jeg er sliten og jeg trenger ferie, men jeg vet ikke om dette blir en ferie. Kanskje blir det isolasjon eller karantene i stedet? Jeg har tatt barna mine ut av barnehagen den siste uken før jul. En barnehage som jeg for øvrig selv jobber i. Jeg har fridd til mamma og storesøsken om å passe barna, som potensielt er smittebærere etter smitte i barnehagen, for jeg må selv gå på jobb. Min jobb er å ta vare på de sårbare barna.

Nok er nok. Jeg har vurdert å gi styreren min oppsigelsen min. Jeg vil ikke mer! Men jeg har foreløpig ingen andre alternativer. Jeg ser for meg at enden på denne pandemiske visa er at mine dyktige kollegaer i barnehagene en etter en leverer sine oppsigelser. De vil forhåpentligvis få seg nye jobber, jobber der de settes pris på. Jobber der de får den lønna og de arbeidsbetingelsene de fortjener. Jobber der de kan gå hjem til familien med overskudd.

Jeg tror ikke vi blir sett og hørt denne gangen heller. Vi har fått for mange slag i trynet. Det hele er bare tragisk.

Jeg håper av hele mitt hjerte at mine flotte kollegaer slipper unna karantene i jula. Jeg håper at jeg ikke må skuffe barna mine og avlyse julaften med våre kjære.

Og til dere som sier at vi klager og syter: Kom gjerne til min avdeling i Kjerraten barnehage i Drammen og jobb et par uker, så skal du få kjenne på kroppen hvordan ståa er i barnehagen om dagen. Det er tungt, men vi tar på den eneste maska vi kan, og det er smilet vårt som vi møter barn og foreldre med hver dag, uansett hvor kjip hverdagen vår egentlig er.

Barnehager lider av «flink pike-syndromet.» Vi har vært altfor snille altfor lenge.

Nok er nok.