Hvordan skape bedre barnehager?

Tenk på alle barnehagene der både kompetansen og viljen til å gjøre en god jobb er tilstede. Der det foreligger store planer og drømmer om å gi barna et godt pedagogisk tilrettelagt tilbud. Men, der rammebetingelsene med for store barnegrupper, dårlig voksentetthet og vikarstopp hindrer personalet i å utføre jobben de egentlig har alle forutsetninger for å få til, men ikke praktisk makter å gjøre.

Hvor provoserende er det ikke da å få beskjed om at det ikke handler om bemanning, at det ikke trengs mer personale for å gi et bedre tilbud eller for å kunne prioritere kompetanseheving? Like mye som å gripe inn i barnas lek for å legge til rette for mer læring, innføre språknorm og kartlegge barn, tror jeg det å forbigå eller legge lokk på bemannings– og tilskuddsproblematikken har bidratt til å skape sinne og opprør blant barnehagefolk. Det er ingen som er uenig med kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i at kompetanseheving er viktig for å heve kvaliteten i barnehager, problemet oppstår for alvor når rammebetingelsene ikke blir prioritert først.

Heldigvis og takk og pris virker det som om mange politikere de siste ukene er i ferd med å få et ørlite innblikk i hvordan barnehagehverdagen faktisk er, og hva som provoserer en hel sektor. Mest sannsynlig har vi bare oss selv å takke for at vi har kommet i denne situasjonen. Barnehageansatte har stilltiende godtatt det ene etter det andre uten at mange nok tydelig har sagt i fra hvordan vi jobber, hvordan hverdagen vår ser ut og hva slags kompetanse vi faktisk sitter inne med. Passive og «dumsnille» kan kanskje være en riktig beskrivelse, men NO MORE!

Vi vet at det er store forskjeller i opplevd kvalitet fra barnehage til barnehage, men det er på langt nær sikkert at du oppnår bedre kvalitet i en enkelt barnehage ved å legge til rette for kompetanseheving. Realiteten kan være at det er feil folk som jobber i akkurat denne barnehagen. Det begynner kanskje på toppen, med dårlig ledelse og pedagoger som aldri skulle blitt utdannet i utgangspunktet. Dermed har det med stor sannsynlighet også blitt gjort flere feilansettelser underveis, sånn at en stor andel av de ansatte egentlig verken ønsker eller egner seg til å arbeide i akkurat denne barnehagen.

I disse tilfellene er det lite sannsynlig at kompetanseheving vil hjelpe i det hele tatt. Forhåpentligvis finnes det ikke mange barnehager i denne kategorien, men at det finnes, er helt sikkert. Og hvordan skal foreldrene vite at akkurat denne barnehagen ikke er god nok, hvis de ikke har erfaring fra andre barnehager? Hva er det som må på plass for at standarden på barnehagene våre skal bli bedre over hele linjen, og hva kan egentlig gjøres?

For det første må barnehagelærerutdannelsen være av høy kvalitet. Lærerne på høyskolene og praksislærerne i barnehagene må være dyktige og tydelige, og de må sørge for at de nyutdannede blir godt rustet til å møte barnehagehverdagen. Derfor er selvfølgelig innholdet i utdannelsen og praksisperiodene helt avgjørende for studenten. Den nyutdannede skal ikke bare tilegne seg god kunnskap om barns utvikling, forutsetninger og hvordan barnehagelæreren skal bruke ulike metoder i arbeidet sitt, men også hvordan hun /han skal lede kollegaer og grupper med barn og samhandle med foreldrene til barnas beste.

I tillegg skal den nyutdannede barnehagelæreren være i stand til å oppdage uønskede forhold ved eller rundt barnet og håndtere vanskelige situasjoner som kan oppstå. Enkelte som tar utdannelsen bør helt klart veiledes ut eller «fjernes» fra studiet underveis, for på langt nær alle mestrer alt som forventes av en dyktig barnehagelærer. All verdens kompetanseheving vil ikke hjelpe i disse enkeltstående tilfellene, hvis de i utgangspunktet aldri skulle vært utdannet.

• LES OGSÅ: - Kompetanse og bemanning er nøkkelen til realfag i barnehagen.
• LES OGSÅ: To av tre mener barnehagene har tilstrekkelig bemanning.

Her har høyskolene og praksisbarnehagene mye å gå på. Siden det stilles stadig større krav til barnehagelæreren, burde det kanskje vurderes å utvide utdannelsen med ett år slik at den blir fireårig. Det er i hvert fall lite av det som allerede er i utdannelsen som kan kuttes ned på, og da sier det seg selv at tre år blir for knapp tid til alt som skal tilegnes. Hvor logisk er det at de fleste ferdigutdannede barnehagelærerne går inn i lederstillinger uten å ha særlig ledelse i utdannelsen? Og som et «nødtiltak» er det kommunens oppgave å gi veiledning til den nyutdannede, uten at det nødvendigvis finnes noen som har kapasitet eller kompetanse til å utføre veiledningen i akkurat denne kommunen.

For det andre vil tilsynet spille en stor rolle. Både hvilken kompetanse tilsynspersonene har og hvilke rammebetingelser som finnes i den enkelte kommune. Mange stiller spørsmålet ved om kommunen i det hele tatt bør føre tilsyn med sine egne barnehager? Mange svarer nei. Hvor troverdig er egentlig tilsyn i egne barnehager? Enhver kommune ønsker naturlig nok å reklamere med de beste barnehagene, og da passer det dårlig at de ikke blir drevet godt nok. Per dags dato er det sannsynligvis ikke nok ressurser hos Fylkesmannen til å utføre dette tilsynet, men hva om kommuner med relativ lik størrelse rullerte på å føre tilsyn med hverandre? Kanskje det hadde bidratt til et mer nyansert bilde av virkeligheten, i tillegg til at det blir enklere for kommunen å rydde opp i barnehagene der det trengs en «storrengjøring». Spesielt vil dette være viktig i de barnehagene som ikke er i stand til å utføre denne opprydningen selv.

For det tredje er ledelsen i den enkelte barnehage helt avgjørende. Det skal stilles krav, og uegnede/umotiverte ansatte må enten veiledes til å gjøre en bedre jobb eller til å finne seg noe annet å gjøre. Som tilkallingsvikar skal du ikke automatisk få fast jobb fordi du har vært tilknyttet barnehagen lengst. Stillingen skal gå til den personen ledelsen mener vil utføre jobben på en best mulig måte. Da har vi fokus på hva som er til barna beste, samtidig som arbeidsplassen og miljøet blir preget av ansatte som arbeider i barnehage fordi de innehar de rette egenskapene og har et ønske om å være der.

Ledelsen skal også sørge for at det organisatoriske i barnehagen fungerer på alle plan. Kommunikasjon, planer og rutiner skal gå hånd i hånd med utvikling og progresjon. Alt rundt barna må ligge til rette, sånn at de får med seg den beste ballasten videre i livet. Trygghet, god selvfølelse, selvstendighet, nysgjerrighet og evne til å bry seg om andre. Dette «ramler» ikke på plass av seg selv. Det er til syvende og sist menneskene som er ansatt i den enkelte barnehage som avgjør hvor godt barnehagetilbud som gis til barn og foreldre. Hvor faglig dyktige de er, hvor gode de er til å samarbeide, hvor gode de er til å utnytte ressursene sine og hvor gode de er til å være sammen med barna og legge til rette for et miljø der barn trives og kan utfolde seg hver og en.

I Stortingsmelding 19, Tid For Lek Og Læring – Bedre Innhold I Barnehagen, står følgende setning på side 87: «Forskning viser også at offentlige investeringer i barnehage kan gi en fremtidig gevinst som er om lag ti ganger større enn kostnadene». Bare denne setningen alene bør gi politikere vann i munnen. Den fjerde faktoren som skal til for å heve kvaliteten i barnehagene er nemlig også den som vil koste mest, nemlig rammebetingelsene i barnehagen. Men så lenge investeringer i barnehager kan gi fremtidig gevinst på opptil ti ganger større enn kostnadene, da burde det ikke være så mye å lure på.

Bytt tilskuddsordning slik at den gir like forutsetninger hvor enn i landet barnehagen ligger og innfør et absolutt krav om hvor mange barn det skal være per ansatt. Jeg vil selvfølgelig også gjerne ha større handlingsrom når det gjelder kompetanseheving i personalgruppa mi. De aller fleste som jobber hos meg vil også ønske det. Og når jeg i medarbeidersamtaler spør hva pedagogene mine ønsker mest for framtiden, så er det to ting som gjentas: Mer kursing, mulighet for kompetanseheving, mindre barnegrupper og bedre bemanning. Hvis de måtte velge mellom disse to alternativene, skal jeg vedde på at de hadde valgt mindre barnegrupper og bedre bemanning framfor kompetanseheving. Rett og slett fordi jobben ut mot barna ville blitt mye bedre og hverdagen hadde blitt enklere å organisere, til tross for at de hadde gått glipp av kompetansehevingen.

Eller så kan vi vel gå for storeslem og si ja takk til både kompetanseheving og bedre bemanning. Da blir det nemlig bedre tilbud til barna. Uansett hvordan en vrir og vender på det er det folka som jobber i barnehagen som avgjør hvor god barnehagen er, ikke hvor mye de voksne kan klare å «lure» inn i leken eller kartlegge.