«Mange er allerede i gang med å tørke støv av CV-en»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Barnehageansatte er gode på å holde motet oppe og se det positive når små og store ting oppleves utfordrende. Men det har dessverre vært vanskelig å se lyspunkter en god stund nå, og vi kjenner det godt i kroppen.

Bemanningskrise

Vi er i en stor bemanningskrise to år ut i pandemien! Samtidig er barnehagen en pedagogisk virksomhet, som skal gi barna et tilrettelagt tilbud i tråd med barnehageloven og rammeplanen. Plantid og møtevirksomhet utgår da det knapt er faste ansatte på avdelingene som er til stede over flere uker. De er syke, overarbeidet, utslitte, i karantene, smitta av covid eller syke av andre virus som også er i omløp. Og mange av de få som er igjen, kjenner på redsel fordi de ikke har noen form for beskyttelse annet enn trafikklysmodellen.

Vi leser og hører at politikere forstår, og kunnskapsministeren sier hun «ser oss», men hva hjelper det når vi føler oss tråkket på og lite verdsatt i jobben vi utfører, og at arbeidsmiljøloven som skal verne om vår fysiske og psykiske helse ikke gjelder for barnehagefolk?

Det snakkes «til vanlig» om tidlig innsats, kvalitet i barnehagen, barns rettigheter og lærermangel. Men når covid-smitten blomstrer, ja da snakkes det plutselig om de sårbare barna, som ellers i året knapt blir nevnt! Dette blir kunstig!

To parallelle kriser

Akkurat nå lever vi i to kriser parallelt; en pågående pandemi og underbemanning. Og det sies at barna har det så godt i barnehagen, men tror dere ungene har det så bra når de ansatte vegrer seg for å ha det hostende barnet inntil seg? Dessverre heiser skuldrene seg når barnet kommer med den snørrete nesen, selv om det ikke er nyoppståtte symptomer.

Tror dere det er artig med ukjente vikarer nesten daglig? At stress ikke smitter over på barna? At barna ikke merker sinnet vårt og frykten vår? Eller at de ikke hører når vi puster lettet ut hver gang vi får meldinger om at barn blir holdt hjemme? At vi ikke er helt til stede her og nå på grunn av bekymringer? Tenker dere på den ferske barne- og ungdomsarbeideren som vil føle på skyld resten av livet når en ulykke skjer fordi bemanningen ikke er forsvarlig? Eller vikaren som bringer inn smitte og dessverre smitter den andre ansatte i risikogruppen som blir borte fra jobben sin i lengre tid?

Vi, barnas sekundære omsorgspersoner, står ikke lenger fjellstøtt; vi skjelver og er usikre og teller på dager og timer om det blir en grei jul på oss og barna i år - det hadde vi alle fortjent. Det er ikke ofte du hører fra dine kolleger om at de frykter for egen og andres helse. Pustepausen som så sårt trengs i en julehøytid, blir kanskje tilbrakt helt alene. Bestefar har gledet seg til å feire jul med toåringen, men må på grunn av smitte i barnehagen holde seg hjemme, alene.

Så kjære, vakre, vene, gode, snille, søte dere høyt der oppe, tro på at nok er nok! Vi er redde, maktesløse og utslitte! En del av den sosiale kompetansen vi lærer bort til de små, er å lytte. Er det mulig at dere med makt kan lære det samme? Øv dere på hørestyrke og samarbeid med oss. Norge har ikke råd til å miste barnehageansatte, de med en genuin interesse for jobben sin, og som utfører barnehagens samfunnsmandat på best mulig måte.

Barnehageansatte forsvinner

Barn fortjener kun det beste her og nå. De fortjener og har rett på tilstedeværende og engasjerte ansatte med et brennende ønske om at barna rett og slett skal ha det bra i barnehagen og få en god start i livet. Ansatte med yrkesstolthet.

Er dere klar over at disse kompetente og betydningsfulle menneskene er i ferd med å forsvinne? Rundt om på sosiale medier uttrykker ansatte i utdanningsløpet redsel for smitte og mange er allerede i gang med å tørke støv av CV-en.

Nå må du våkne, Tonje Brenna! Det blir ikke enkelt å skaffe mange nok «dugelige» ringevikarer, nye barne- og ungdomsarbeidere og barnehagelærere i årene som kommer om behandlingen av ansatte fortsetter slik.

Hvorfor er dere redde for å stenge? Kan ikke både barnehageansatte og ikke minst barna få hente oss inn over litt flere dager og om mulig unngå den verste smitten? Det blir ingen «ny start og nye muligheter» når vi bikker 2022 om vi fortsetter i dette sporet. Pønsk ut en god plan sammen med oss, for nå roper vi STOPP (med utestemme!).