«Vi barnehagefolk, vi er jammen noe for oss selv. Og nå må vi stå sammen!»

Vi er mer synlig enn noen gang. Vi kjemper, vi jobber, vi diskuterer, vi argumenterer. Vi vil hele tiden at barnehagen skal bli bedre. Det beste stedet for barna. Noen kaller det opprør, andre ikke. Men det som er interessant er at vi klager ikke. Vi streiker ikke. Vi klager ikke over lønna, ei heller streiker vi. Sist det var streik i barnehagesektoren med tanke på lønn, var det ingen som fikk noe. Ingen gehør, bare en klask i fleisen. Og siden har vi smilt pent og jobbet for yrket vårt.

Nå er det forhandlinger om mer plantid, det skal vise seg at dette heller ikke skal være enkelt. Hvorfor i all verden skal vi ha mer tid til å planlegge og forberede oss. Vi har jo klart oss med disse få timene bestandig. Ingen som har klaga, er det vel? Det kommer stadig nye krav, forventninger og oppgaver som blir lagt på barnehageansatte, men mer tid til å kunne gjøre dette mener da noen ikke er nødvendig.

Men så var det det da. Hva er det vi eventuelt klager over, eller lager opprør for? JO, vi gjør det for barna. Vi barnehagefolk gjør det vi kan best. Vi snakker for barna. Når de ikke kan det selv. Vi vil ha rettferdighet for barn i barnehagen og personalet. Vi vil at det skal være trygt for alle, hele tiden. Vi vil ikke være alene med 13 barn. Vi vil at alle barn skal bli sett og hørt. Vi vil følge opp rammeplanen, få inn fagområdene, være med barna på dannelsesreisen, veilede dem til å mestre, tro på seg selv, bygge vennskap og skape relasjoner.

Vi gjør det for alle de ansatte som hver eneste dag står opp om morgenen og går på jobb. Til en av verdens viktigste og beste jobber. Til magiske verdener og blide nysgjerrige fjes. Men dessverre også for mange, alt for strevsomme dager. Dager hvor de føler de ikke strekker til i det hele tatt. Der hvor regnestykket med å skulle på et møte, og la personalet ha pauser i løpet av dagen ikke lar seg gjøre, da det er alt for få voksne i forhold til antall barn. Der voksne må velge om de skal skifte en bleie eller løse en konflikt mellom tre barn, da denne voksne er alene i minst 20 minutter til.

Vi gjør det for de barnehagene som ikke har tilskuddet de burde og skulle hatt. Til de som strever hver eneste dag, men likevel elsker jobben sin og gjør det beste de kan. Det er det vi kjemper for!

Ja! Selvsagt trenger vi kompetente voksne i barnehagen. Voksne som skal oppdage mobbing tidlig, ta det på alvor. Men det kan da virke som om det ikke er kompetansen i barnehagen det skorter på her?

Vi trenger ikke nye ministre til å finne opp nytt krutt hver gang og ha hundre gode ideer. Vi trenger at politikere lytter til barnehagefolk, forstår virkeligheten.

• LES OGSÅ: – Barnehagene skal oppdage mobbing raskere enn før
• LES OGSÅ: Krever mer plantid – brøt forhandingene

De fleste av oss vet hva som trengs, har mye kompetanse på veldig mange områder og vi vil alltid øke kompetansen vår. Vi vil lære mer, men hva hjelper det om denne barnehageansatte med 13 unger alene kan mye om både mobbing og gode relasjoner når han er alene og hele tiden må velge hva som skal prioriteres fordi det ikke er nok voksne som kan hjelpe til?

Vi kjemper for like tilskudd og rammevilkår for barnehagene. At det ikke skal være en millionbedrift å drive barnehage.

Vi kjemper mot kommuner og mennesker som applauderer effektivisering i barnehagen. Som ikke ser hva som er logisk og nødvendig om vi har nesen pekt fremover, og litt lenger enn neste kaffekopp.

Og jeg lurer i grunn på hvordan i alle dager kan dere måle effektivisering i en barnehage? Hvor fort vi kan klare å gjennomføre et måltid, mens pauser pågår, bleier skiftes og et gråtende barn trøstes? Kan vi klare det på 20 minutter? Er det effektivt om ingen ulykker har skjedd, mens punkter kan krysses av på (dessverre) alt for mange fastlagte planer i årsplanen? Er det effektivt så lenge vi ikke streiker eller klager, og godtar ting som det er? Ærlig talt!

Og en liten bønn til dere som faktisk får besøk av en politiker i barnehagen en sjelden gang. (Det blir kanskje lenge til neste gang siden det er lenge til neste valg, men dog.) La de komme på besøk til hverdagen vår. Ikke til dekka bord, kake og syv barn som sitter i sirkel og blir lest for. La de komme til hverdagen hvor to voksne er alene med 22 barn, da den ene ansatte er på pause, og en annen muligens måtte skifte bleie, eller ordne opp i en konflikt som plutselig oppstod. La de komme til virkeligheten til mange av dere. Og sørg for at de er der mer enn i ti minutter. Jeg er redd ingen politiker hadde tatt utfordringen.

Istedenfor å gjøre noe med ulikhetene i kommunene, endre rammevilkårene og sørge for at det er nok bemanning i alle barnehager. Nei da kommer det mer pekefinger og større krav. Flere ting som bør og skal gjennomføres i barnehagen. Og ja, igjen, vi må jobbe videre, henge med i tiden og ta ting og barna på alvor. Og det gjør vi, virkelig. Men det kan da ikke være så vanvittig vanskelig å se at det også trengs mennesker til å gjøre dette? En reel bemanningsnorm, hvor det er forsvarlig at en voksen har ansvar for x antall mange barn, eller nok tilskudd som er øremerket slik at alle barnehagene får det de i utgangspunktet har krav på.

Hvor mye forskning skal til for å gjøre noe? Hvor mye forskning skal til for å vise gang på gang hvor enormt viktig barnehagen er? Hva barnehagen gjør for videre utvikling og læring, sosial kompetanse, for relasjoner, at det er SMÅ grupper som er riktig, at flere ansatte er det som skal til for å kunne følge opp og gjøre den viktige jobben for barna, for barns fremtid?

Nå må dere politikere våkne opp! Vi i barnehagen fortsetter å kjempe, jobbe, og dokumentere. Og vi elsker fortsatt jobben vår. Vi går dit med stolthet hver eneste dag. Vi vil alltid det beste for barna og selvsagt personalet.

Og til alle dere kompetente fantastiske barnehagefolk, og foreldre som har barn i barnehagen; nok er nok! Si ifra!

Vi er fortsatt superhelter, men det føles som om noen prøver å stjele kappa vår og selge den på svartebørsen.

Flere av Anette Svendsens friske meninger kan du lese på bloggen Bokstavfolk.