Hvem skal ta seg av de andre 12 barna?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Du kommer på jobb. Ser deg rundt.

Du er omringet av 18 barn. 18 barn over tre år som kjemper om oppmerksomheten din. Noen har kanskje ikke fylt tre år enda.

Du ser Andreas, på full fart ut døra av avdelingen. I et hjørne ser du venninnene Fiona og Marie, som tilsynelatende leker en fin lek. Ser du nøye etter og observerer over tid ser du at dette ikke er tilfellet.

Du ser Johannes, som er flink til å leke alene og har god fantasi, men sliter med å ta beskjeder, komme inn i lek med andre og misforstår lett.

Så har du Mathilde. Hvis du tar øynene bort fra henne i noen minutter så oppstår det vanskeligheter og et barn opplever å bli slått. Dette er en gjentakende handling.

Til slutt ser du Patrick. Han leker i et hjørne for seg selv. I en lek ved siden av noen andre barn. Han går ofte under radaren, men skiller seg negativt ut i samlingsstund eller mangel ved å ta enkle beskjeder rundt bordet i måltidssituasjon.

Du er bekymret.

Alle disse seks barna krever en ekstra voksen, eller noen som kan ta seg litt ekstra av dem i hverdagen. Du prøver å strekke til, for å gi hvert av disse seks barna litt av din tid. Noen dager får du det til, andre dager ikke.

Du tenker; hvem skal da ta seg av de andre 12 barna? Hvem skal vie dem oppmerksomhet?

Du ser deg rundt igjen. En voksen er borte i dag. Det er ped.ledermøte senere i dag. Du blir kanskje alene fra klokken 15 til barnehagen stenger.

Du har 18 barn. Av disse barna skal to eller kanskje tre, sove midt på dagen. Du har fått flere nye barn fra småbarnsavdelingen i sommer, noen er kanskje helt nye i barnehagen. Til sammen har du kanskje åtte barn som skal ha bleie. Minst to ganger om dagen. Kanskje du må skifte bleie 16.45 og har fortsatt fire barn igjen på avdelingen. 18 barn skal kles på, følges på do og passes på. Ute og inne.

Rammeplanen sier at vi skal jobbe med språk. Forberede barna til skolestart. De skal være gode nok i norsk til å mestre førsteklasse. Du vet at du har få eller ingen etnisk norske barn på din avdeling. Du tenker at noen kommer til å klare seg bra, andre må nok ha hjelp et par år etter de har begynt på skolen.

Du ser enda et barn. Hanne. Hun har et godt utviklet morsmål, men kan ikke så mye norsk enda. Du snakker bevisst morsmål med henne, både for å gi morsmålet verdi og status i barnehagen, men også for å bruke morsmålet som en brobygger mellom morsmålet og andrespråket. Ikke alle skjønner hvorfor du gjør dette. Du er en pedagogisk leder med lang erfaring, eller kanskje du er nyutdannet og er ivrig etter å jobbe med alt det spennende du har lært på barnehagelærerutdanningen.

Men dette er en virkelighet, som regjeringen, og kanskje, kommunen ikke tar på alvor. Noen i personalet blir sykmeldte, andre slutter.

Hva gjør du?

Følelsen av å ikke strekke til i en tøff hverdag krever mye av deg, både som profesjonell og personlig. Både fysisk og psykisk. Når skal vi få gått på tur, om vi bare er to voksne med 18 barn i dag? Hva med å jobbe med ulike temaer? Og når skal du få tatt alle de 18 foreldresamtalene, samtidig som du må holde deg frisk for å være tilstede og vie din oppmerksomhet, til ikke bare de nevnte seks-sju barna, men alle 18?

Hvordan skal vi få delt barna inn i mindre grupper? Og observert andre barn, som også kanskje har godt av litt ekstra oppfølging? Hvordan skal vi jobbe med å implementere den nye Rammeplanen, når det eneste som står i fokus dag etter dag er å få dagen til å gå rundt?

• LES OGSÅ: Dansk pedagog sa opp i protest: – Det vi tilbyr barna er omsorgssvikt!
• LES OGSÅ: Ny studie: Kjønnsrollene lever i beste velgående i norske barnehager

Jeg har ikke svarene på noen av disse spørsmålene jeg har stilt i denne kronikken. Men dette er spørsmål jeg ofte har stilt meg på bakgrunn av mange års erfaring med slike situasjoner i ulike barnehager.

Følelsen av å ikke strekke til er ikke god. Men vi må likevel tørre å kjenne på følelsen. Og noen ganger må vi agere, og gjøre noe med det. Men er det nok? Gjør vi det «rette»? Eller må man rett og slett bare gi opp? «Giving up doesn’t always mean your are weak, sometimes it means that you are strong enough to let go,» heter det i et ordtak.

Alle barn har rett på oppmerksomheten til de voksne i barnehagen. Men da må vi ha flere voksne i barnehagen. I større deler av dagen. Hver dag. Så slipper man kanskje å føle at man ikke strekker til.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.