Tidlig innsats er ikke behandling av symptomer, valgflesk eller ord som kan forstås overfladisk

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Jeg har vokst opp her.

Som nordmenn er vi nok ikke mest kjent for å være åpne, imøtekommende og høylytte. Og ord kan være utfordrende. Kanskje oftest de viktigste: «Hvordan er det egentlig med deg?» «Jeg bryr meg om deg.» «Kan du hjelpe meg?»

Vi vil jo ikke være til bry.

Noen ganger oppleves det virkelig som om det står høye fjell mellom oss, og at mellommenneskelighet er en mangelvare. At menneskelige behov, verdighet, varme og forebygging glemmes i kampen om prestisje, makt, posisjon og kortsiktighet.

Hva sier det om verdiene våre når vi ikke prioriterer å bygge et samfunn der barna får de beste forutsetningene for å mestre livet, både med seg selv og i samspill med andre? Et samfunn med et menneskesyn som gjennomsyres av det å legge gode grunnlag, også når det gjelder goder en ikke selv kommer til å oppleve fruktene av. Et samfunn med langtidsperspektiv som verdi, og fremtidens voksne som prioritering.

Styres

Jeg har vokst opp her. Jeg har lekt i gatene, i skogen og kjent på både omsorgen og grensene fra «nabokjerringene». Jeg har prøvd og feilet, opplevd motgang og mestring, og lært av Alfred, butleren til Batman, at ved å falle så lærer man også å reise seg.

Det ropes varsku om at leken er i fare, og at barn som vokser opp i dag i stadig økende grad styres av programmer, både i fritidsaktiviteter og i lek. Barnerom og barnehager er fulle av leker som forteller deg nøyaktig hva de er laget for, og en trenger ikke tenke selv fordi noen allerede har gjort tenkingen for deg. Foreldre bombarderes av forskning, foreldrepolitiet, sosiale medier og lignende om tips, råd og formaninger om hvordan det er riktig eller galt å oppdra barn. Det er nærmest umulig å være bra nok som foreldre.

Barn institusjonaliseres fra ni måneders alder, i et underbemannet system hvor det stadig kuttes. Disse kommer ut i andre enden som 18-åringer som skal mestre livet. Den bagasjen de har med seg reflekterer verdiene i samfunnet de har blitt dannet inn i.

I rapporten «Hvordan har du det - egentlig?» uttrykker hver femte ungdom mellom 12 og 20 år at de har få eller ingen venner. Nærmere én av tre er bekymret for egen psykisk helse. Halvparten av de med store psykiske helseutfordringer søker ikke hjelp, verken hos helsepersonell, skole, familie eller venner. Vi snakker om psykisk helse i større grad, men benytter ord og uttrykk vi har adoptert fra fagterminologien, og som nok stadig misforståes eller under-/overdrives. Psykisk helse benyttes ofte i sammenheng med psykisk uhelse, og det er mindre søkelys på hva som gjør oss glade, sterkere og i bedre stand til å mestre livet.

Psykisk helse svinger i løpet av livet, akkurat som fysisk helse, og dette er en del av det å være menneske. Vi må lære dette, og øve på å mestre livet på godt og på vondt helt fra vi er små.

Blir skuffet, igjen og igjen

Jeg tenker stadig at nå må de forstå! Med all tilgjengelig informasjon, forskning og undersøkelser, så evner til og med de uten erfaring og utdannelse innen feltet å se hele bildet, å se tilknytning og oppvekst i et langtidsperspektiv. Men i min naivitet blir jeg skuffet og forbløffet igjen og igjen. Hvorfor er jeg så naiv?

Kanskje ligger svaret i hva jeg har sett, opplevd og vet at er så enormt virkningsfullt? Jeg ser kollegaer skape magiske opplevelser for barn. Jeg observerer tilknytning, omsorg, støtte, motivasjon, anerkjennelse og gode opplevelser i felleskap hver eneste dag. Jeg ser kompetente mennesker legge stabile grunnlag for motstandsdyktighet, utholdenhet, empati, og indre motivasjon, på tross av rammene vi er gitt.

Tilgjengelige hender, hjerter og hoder

Jeg har vokst opp her. Jeg har lekt med alt i kjøkkenskuffene. Jeg har bygget hytter i stua og sett for meg ti etasjers hytter i skogen. Jeg har lært gjennom utforskning, utfordringer, løsninger og enda nye utfordringer, at det er prosessene som er det viktigste, alene og i samspill med andre.

Tidlig innsats er ikke behandling av symptomer, valgflesk eller ord som kan forstås overfladisk. Vi har gått glipp av et viktig poeng når tidlig innsats tolkes som tiltak fra PPT, BUPA eller barnevern. Og det er absolutt ikke til forkleinelse til den jobben som gjøres innenfor disse institusjonene. Det er et rop om at støtte må settes inn enda tidligere!

Tidlig innsats er tilgjengelige hender, hjerter og hoder, med kompetanse og tid i psykisk helsefremmende miljøer. Det er et varmt samfunn med fremtidens voksne i tankene, langsiktighet.

Det er å satse bredt på psykisk helse allerede ved oppfølging av gravide, og systematisk oppfølging av de som er i faresonen, de i gråsonen, og alle barn uansett hva de trenger for å vokse opp til å bli trygge, motstandsdyktige og med nok bagasje i sekken sin til å leve sine beste liv både i medgang og i motgang.

Det er trygge, stabile og kompetente fagpersoner som komplementerer og som kompenserer hjemmene. Det er ikke en utopi, det trengs bare bedre rammer.

Det handler om forebygging. Det å delta i barns liv som rollemodeller, veiledere, medlekere, forskere på hva barn trenger og som heiagjeng. Det er å anerkjenne lek som verdifullt, prioritere høyere bemanning, og å tilby materialer som innbyr til kreativitet, fantasi og innovasjon. Det er indre motivasjon i høysetet, fordi leken er barns måte å forstå verden på!

Har ropt høyt lenge

Jeg har vokst opp her. Jeg har vært så oppslukt i lek at tid og sted har opphørt. Jeg har kjent lukten av lange sommerkvelder, og nærmest mistet meg selv i lek, fantasi og drømmer. I alle fall lenge nok til å kjenne på egen autonomi, evne til å finne løsninger og kompromisser.

Hva vil vi trenge av ferdigheter i fremtiden? I mitt hode består fremtiden av mennesker med emosjonell kompetanse og indre motivasjon. Mennesker som ser hverandre, og som finner løsninger på utfordringer vi enda ikke vet at vi har. Mennesker som evner å utvikle seg, strekke seg, og som kan finne løsninger for hvordan akkurat deres liv kan mestres på best mulig måte. Mennesker som tror på at det finnes mer enn én fasit på utfordringer, og som vet at godt nok er mer en bra nok. Mennesker som tåler hele seg selv med styrker og svakheter, som evner å se sine medmennesker, og som har lært at det finnes et støtteapparat rundt dem dersom det trengs.

Hvilke verdier styrer institusjonene vi overleverer barna våre til når vi ikke prioriterer bemanning? Og hvilke verdier må være førende for å legge trygge og stabile grunnlag for fremtiden?

Fremtidens voksne; det er et veldig stort ansvar. Det krever forståelse, kompetanse, høyere grunnbemanning, i både barnehage og skole, evne til å se ting i et langtidsperspektiv, og vilje til å stå i tøffe kamper for å snu en trend som er på overtid.

Vi har ropt høyt lenge. Det lyttes ikke. Men vi fortsetter å bidra der vi er aller best; i hver stille handling, hver lille gest, hvert eneste møte i omsorg, anerkjennelse og medmenneskelighet. Det er der vi gjør jobben hver eneste dag, på tross av rammene.

Prates mye, satses lite

Jeg har vokst opp her. Jeg har sett et samfunn gå fra fellesskapsorientert til individorientert, fra lek til alvor, fra tillit til pedagogens kompetanse om barns utvikling til programstyring, fra prioritering til rasering. Et samfunn der meg og mitt er viktigere enn vårt, og som til tider glemmer verdien av at alle skal med.

Det er ganske forunderlig når vi ser den omfattende forskningen om hvordan legge grunnlaget for en god psykisk helse, at det prates så mye om det, men satses så lite på virkningsfulle tiltak.

De klokeste ordene betyr lite når de ikke føles eller bidrar til endring. Psykisk helsefremmende tiltak, ord og handlinger må gjennomsyre vår måte å møte mennesker på, på helsestasjonene, i barnehagen, skoler, PPT, BUPA og barnevern. Det må være samsvar mellom det forskningen viser, hvilke diskurser som får råde, og størrelsen på bevilgninger rettet mot forebygging og tidlig innsats. Vi trenger samtidig en felles forståelse for at det som legges inn i forkant er helt grunnleggende for å begrense utgifter til behandling i etterkant. Forebygging fremfor behandling må være et mål.

Tørre å være til bry

Jeg har vokst opp her. Møtt motgang, sorger, medgang og glede, og levd etter ordene til Alfred: Hvorfor faller vi? Det er for at vi skal lære å reise oss igjen.

Det ligger noe subtilt i budskapet fra Alfred: Det trygge, varme laget rundt barnet som er tilgjengelig, som motiverer, støtter, og som aldri mister troen på det som bor i det. Det er det laget rundt barnet, rundt menneskene, som viser verdiene våre i praksis.

Hvilke verdier lener vi oss på når konformitet, avstand og prestasjon kultiveres fremfor mestring, egenledelse, indre motivasjon, fellesskap og et godt liv med seg selv og andre?

Vi må ta med oss gårsdagens savn, lære av feil både i fortid og samtid, og tørre å være kritiske til dagens forvaltning av vår viktigste ressurs; barna.

Så er vi kanskje ikke de som roper høyest, verken som nordmenn, medmennesker, fagpersoner eller meningsbærere. Vi må rett og slett tørre å rope mer, og å være til bry! For å bry seg om andre, oss selv og det samfunnet vi lever i, er avgjørende for å legge gode grunnlag for fremtidens barndom.

Jeg har vokst opp her. Jeg ønsker meg en fremtid full av voksne som kan si det samme: Jeg har vokst opp her. Takk for min barndom. Den skal jeg bevare, forbedre og gi videre.