Dette er mitt siste skrik

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Jeg har løyet mye. Mer enn jeg har turt å innrømme tidligere. Løyet for andre og løyet for meg selv. Nå er jeg ferdig med å lyve. Derav - jeg må slutte å jobbe i barnehage.

Jeg har løyet til foreldre og sagt at det er forsvarlig drift. Løyet og sagt at barnas behov for omsorg blir satt først. Jeg har løyet for meg selv ved å tviholde på håpet om at «det kommer bedre tider med bedre bemanning». Om noen få dager starter masterstudiet og utdanningen min ut av barnehage. Det er siste kort jeg har på hånden for å signalisere om at barnehagesektoren ikke er god nok.

Det tok meg en to måneders ferie til å både forsone meg med valget jeg tok, men også til å samle nok krefter til et siste skrik.

Så her kommer det- mitt siste skrik. Jeg har ikke lenger mer å gi. Jeg håper kampånden min kommer tilbake, men akkurat nå ligger en fremtidig kampånd i politikernes hender. Det er faktisk opp til dem om jeg kommer tilbake til barnehagesektoren.

I utmattelse av tidligere arbeidsvilkår og i desperasjon etter nye vilkår, forlater jeg nå det yrket mitt hjerte ligger nærmest. For ja, jeg har brukt to måneder til å forsone meg med at jeg forlot kollegaer, barn og foreldre i en sektor som driver rovdrift. Mennesker jeg tør å påstå trenger meg, min kompetanse og mitt engasjement. Problemet er at fakkelen min nå er brent ut. Jeg gir stafettpinnen videre til resterende kollegaer der ute. De vi har igjen.

For dere trengs. Virkelig. Dermed er det ironisk at flere ansatte i sektoren etterlyser solskinnshistorier for å ikke skremme folk bort fra barnehagelærerutdanningen. Skal vi virkelig fortsette å lyve? Flere av dere raser nok mot meg nå, men jeg er nødt til å si det. Vi kan ikke lure folk inn i en utdanning uten å fremstille virkeligheten.

For jeg blir sint når dere undergraver yrket ved å mene at det er for mange som syter over bemanningsnormen, og ikke legger frem de gode øyeblikkene. Det er da ikke så sort hvitt at hvis man presenterer praksisfortellinger fra virkeligheten som tydeliggjør behovet for økt bemanning, så klarer man ikke få øye på de magiske øyeblikkene med barna?! Akkurat nå er vi i en tid hvor vi må skrike høyere enn vi makter, løpe raskere enn vi klarer og samtidig holde på blæra. For det er nærmest ikke tid til å gå på do i løpet av arbeidshverdagen. Politikerne har tydeligvis glemt skammen fra barndommen av å ha uhell i buksa. Jeg håper de snart vil gjøre det. For til tross for at jeg forlater yrket, er det fortsatt en skam jeg strever med. Det er skammen over at jeg ikke maktet å være barnas talsperson lenger. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg om følgende. Gir jeg opp nå ved å slutte i jobben? Eller er det myndighetene som ga meg opp da de atter en gang prioriterer andre mål for sektoren enn økt grunnbemanning?

I skrivende stund ser jeg meg selv i retrospektiv, der nyutdannede meg naivt tenkte jeg skulle revolusjonere barnehagesektoren. Jeg var så kampklar og full av optimisme. Higet etter mer fagkunnskap førte til at mens mine medstudenter feiret endt bachelorgrad i 2015 med lang sommerferie, brukte jeg sommerdagene til å lese all faglitteratur fra pensumslista. Bøker jeg de siste tre årene ikke hadde rukket å lese. Jeg skulle møte barnehagehverdagen så sterk som mulig! Det triste med det hele var at jeg hadde troen på meg selv. Jeg trodde jeg skulle klare å revolusjonere. Så lenge jeg kjempet hardt nok. Dette var før jeg innså hvor høyt og lenge man må skrike for å bli hørt. Jeg har ikke mer stemme igjen. Så kjære kollegaer- dere må fra nå av skrike for meg.

Dette er mitt siste rop om hjelp. Og nei, jeg gir ikke opp, men jeg slutter. I protest. Jeg håper at det en dag er økt og full bemanning hele dagen. Da finner jeg kanskje tilbake gløden jeg hadde for 10 år siden. Men det haster. For dere mister bare flere og flere. Og regnestykket går ikke opp når søkertallene også går ned. Og nei- løsningen er ikke å be meg og andre ansatte om å tie. Løsningen er ikke solskinnshistorier. Løsningen er å lytte til oss på gulvet. På fagfolket.

Sånn, takk for meg og sayonara!