Vi er mennesker, ikke maskiner

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

For tiden opplever jeg mange innlegg der forfatterne vil at vi skal framsnakke yrket vårt for å få flere inn i yrket. De snakker om de fantastiske barna vi får jobbe med og de fantastiske kollegaene. Barna gjør jobben bra, men spørsmålet blir jo om det er noe man føler man kan anbefale til andre.

Det blir stadig færre og færre søkere på barnehagelærerutdanningen. Mange av dem som er utdannet barnehagelærere, forsvinner ut av yrket. Flere steder er det vikarmangel og stor slitasje på de ansatte.

Under korona ble det spesielt synlig hvor lite vi ansatte betyr. Vi ble ikke prioritert for vaksine, selv om smitten var stor. Små barn får ikke korona ble det sagt, likevel ble hele min avdeling smittet med korona før vi ble tilbudt vaksiner. Jeg var en av dem som slet med ettervirkninger av korona 1,5 år etter at jeg ble smittet. Jeg ble sykemeldt. Fortsatt er det mange som ikke har klart å komme tilbake.

Heldig

I barnehagene følger vi bemanningsnormen som tilsvarer én ansatt på tre barn under tre år og én ansatt på seks barn over tre år. Bemanningsnormen gjelder ikke hele åpningstiden, så på en avdeling med tre ansatte er man ofte bare en eller to med hele barnegruppen.

Det er krav om 43 prosent pedagoger, så i min barnehage med tre ansatte per avdeling og tre avdelinger, er det en avdeling med to pedagoger. Her går det plantid og møter, særlig vår og høst med utviklingssamtaler og foreldremøter. Jeg er heldig og jobber i en barnehage der vi har fått ekstra ressurser på grunn av bydelen i Oslo vi bor i, så under plantiden er det en voksen som kan komme inn på den avdelingen som har plantid, slik at vi alltid er tre voksne. Bare det gjør at vi ser stor forskjell. Vi kan dele i mindre grupper og følge opp barna på en helt annen måte. Vi har aldri hatt så få henvendelser til PPT som nå.

Jeg er også utrolig heldig med barnehagen jeg jobber i. Arbeidsgiver er mer fleksibel og vi ser at dette hjelper mye når det gjelder sykdom. Vi har nesten ikke noe fravær! Trenger vi å ta ekstra pause fordi vi er slitne og det er mulig å gjøre det, så styrer vi dette selv. Er vi dårlige, men orker å komme litte grann (for eksempel åpne på tidligvakt eller stenge på senvakt), så får vi betalt hele dagen og mister ingen egenmeldingsdager. Dette hjelper oss mye med å få dagen til å gå opp.

Vikar har vi allerede på huset da vi jobber for å beholde våre gode vikarer. Vi har en del tiltaksbarn og fordeler timer slik at hun har noen dager til dem, og så planlegger vi slik at hun er vikar når vi har skoledager, studiedager, ekstraordinære møter, sykdom og lignende. På den måten er hun i barnehagen nesten hver dag, og vi trenger ikke ringe etter en ukjent vikar. Vi har allerede en som kjenner alle barn og voksne!

Men dette er ikke tilfellet alle steder

La meg fortelle litt om andre erfaringer jeg har gjort i barnehagesektoren, som påvirker meg.

Jeg har jobbet i barnehage siden 2011 og vært vikar i mange barnehager. Det hele begynte som praksis fra NAV og jeg fant gnisten. For å få fast jobb fikk jeg dekket BUA-kurs, men fikk aldri fast jobb. Som vikar var jeg en kasteball, jeg fikk ringeoppdrag både fra Jobzone og personalhuset, i tillegg til å være ringevikar i andre barnehager jeg hadde søkt i. Det var svært uforutsigbart. Noen måneder jobbet jeg masse, andre måneder hadde jeg ikke noe.

Som ringevikar i barnehage opplevde jeg at jeg fikk mange vakter en periode, men at barnehagen sluttet å ringe meg når jeg hadde begynt å kunne opparbeide meg egenmeldingsdager. Til tross for at de fortsatt trengte vikar. Jeg fikk da karantenetid, og ble oppringt igjen da jeg ikke lenger hadde rett på sykepenger.

Nå er jeg tillitsvalgt i egen barnehage, og etter samtale med andre tillitsvalgte vet jeg at dette fortsatt er praktisert mange steder i dag. Det er heller ikke normalt i kommunale barnehager å få ta ekstra pause og vikarene som tas inn er ofte ukjente. De vikarene som er gode, forsvinner fordi de ikke klarer å ha en jobb som er så uforutsigbar. Når det er sykdom og man får inn en ukjent vikar kan man få hva som helst. Noen ganger får man en god vikar, andre ganger får vi en vikar som bare sitter tafatt og ser på barna uten å vite hva de skal gjøre. Det er akkurat som å ha fått et ekstra barn inn på avdelingen. Det hadde faktisk vært bedre å ikke få noen inn i det hele tatt. Og noen ganger får man vikarer som ikke burde jobbe i barnehage, som kan finne på å skrike til barna. Da må de bare sendes hjem med en gang, det kan vi faktisk ikke utsette barna for selv om det er sykdom.

Som vikar i kommunal barnehage, har jeg også vært etterlatt opptil flere ganger med en barnegruppe på 12 barn under tre år, som ukjent voksen for mange av barna. To voksne var borte og pedagogisk leder var på plantid. Barnehagen har ikke rett på vikar før man har vært borte i 16 dager, så da var det jeg som var vikaren den dagen. Naboavdelingen hadde ikke mulighet til å hjelpe, de var bare to ansatte selv og full barnegruppe.

Sliter på kroppen

Barnehageyrket er også en jobb som sliter mye på kroppen. Om man skal bære alle barn til alt hele tiden, leste jeg en gang i studietiden at man regnet med at vi bar to tonn hver dag. Det er mye.

I andre yrker har ansatte rett til verneutstyr for å hjelpe dem. Det har vi ikke i barnehagene. Det finnes mange fine artikler om ergonomi og gode produkter som kan brukes, problemet er bare at ingen av disse kan kjøpes i butikken. En av dem jeg husker fra studietiden, var et stort hjul festet til en trapp med gelender. Denne var laget så barna selv kunne klatre opp i vognen sin, og den voksne hadde et sted å sitte og hjelpe, uten å måtte bøye seg. Denne smarte oppfinnelsen ble brukt i en barnehage som hadde en egen vaktmester som laget disse tingene. Slike produkter finnes ikke på markedet.

Istedenfor må ansatte i barnehagen selv være oppfinnsomme. På min avdeling bruker vi en IKEA-krakk som jeg har tatt med hjemmefra. Barna klatrer opp, men uten gelender må vi bøye oss litt. Det er også høye steg, så barna må ha en del støtte. Etterpå sitter vi på krakken for å ta på seler. Storvik (2019) skriver at de vanligste helseplagene for barnehagelærere er ryggplager, nakkesmerter og hodepine. Videre skriver hun at barnehagelærere er yrkesgruppen med mest sykefravær med 900 sykefravær per 1000 ansatte totalt i året. Assistenter i barnehage kommer på tredjeplass og har 700 sykefravær i året per 1000 ansatte. Dette er ganske mye. I tillegg snakkes det nå om å øke pensjonsalderen. Johansen (2017) skriver at det er barnehageansatte som velger å avslutte karrieren sin først av ansatte i kommunesektoren. Redusert helse som følge av overbelastning nevnes litt senere i teksten.

Som ansatt i barnehage, ser jeg også de helseplagene de eldste av de ansatte har. Og jeg går selv hjem hver dag med vond rygg, til tross for tilrettelegging vi selv har kommet opp med på alle de områdene vi har klart å tilpasse. Fra 2011 til 2021, har 1/3 av barnehagelærerne under 55 år forlatt yrket. 15 prosent av de som har forlatt yrket, jobber i andre næringer enn undervisning. Hos de i alderen 50-55 år er hele 40 prosent ikke lenger i yrket.

I en artikkel på Utdanningsforbundet sine sider, skriver de om særaldersgrenser hos andre arbeidsgrupper som gjør at de kan ta ut pensjon fra 60 til 65 år. Barnehagelærere må derimot stå til de er 70 år for å ikke tape store summer, dette omtaler de som urettferdig og at det heller ikke er bærekraftig da det ikke er mulig for dem å stå løpet fullt ut.

Noe må gjøres

Denne jobben vil mange at vi skal anbefale til andre. En jobb med mye sykefravær og mye helseplager. En jobb der de fleste ikke klarer å stå til de skal pensjoneres, en jobb der du faktisk må ha en plan for hva du skal gjøre når en ikke lenger kan jobbe i barnehage. En jobb der man ikke får hjelpemidler og det ikke er noe krav til opplæring i ergonomi, slik det for eksempel er i frisøryrket. En jobb der overbelastningen er stor fordi grunnbemanningen allerede er knapp, der politikerne ønsker 60 prosent barnehagelærere! Dette vil gi mindre voksentid til barna og mindre mulighet til å utføre alt vi planlegger fordi det ikke er nok voksne til det.

Et yrke som ikke verdsettes av politikerne, der de lager egne planer for hva yrket trenger istedenfor å ta utgangspunkt i forskning som er gjort eller det fagpersonene forteller om at dette trenger vi for å stå i yrket. Dette handler faktisk ikke lenger om å framsnakke yrket, men om en konsekvens av noe som har vært varslet i lang tid. Vi som empatiske vesener i barnehagen kan ikke anbefale en jobb når vi vet at mange får varige helseplager av det. Vi må slutte å framsnakke yrket, om hvor fint det er, når det er så mange ting som ikke er bra. Så mange ting som går ut over så mange menneskers liv, som gjør at folk blir uføretrygdet før pensjon eller ikke lenger klarer å stå i yrket.

Noe må gjøres, og fram til det gjøres noe så kommer heller ikke ansatte i barnehagen til å framsnakke yrket. Barna er helt fantastiske, men vi er mennesker som jobber med dem, ikke maskiner. Vi skal faktisk ha helse til å gi omsorg og tid til å la barna utforske og oppleve. Det sier seg selv at når helsen er så dårlig at vi ikke lenger klarer å komme på jobb, da kan vi heller ikke gi dem det de trenger.

Referanser

• Johansen, Ø. (2017, 27. september). Ansatte i barnehager slutter først i jobb. Hentet fra https://www.barnehage.no/fafo-forskning-hioa/ansatte-i-barnehager-slutter-forst-i-jobb/102745

• Rognerød, E. T. (2022, 3. oktober). En av tre barnehagelærere slutter i løpet av ti år. Hentet fra https://www.utdanningsforbundet.no/nyheter/2022/en-av-tre-barnehagelarere-har-forlatt-yrket/
• Storvik, L. F. (2019, 27. mai). Her er barnehagelærernes vanligste helseplager. Hentet fra https://www.utdanningsnytt.no/fagartikkel/her-er-barnehagelaerernes-vanligste-helseplager/174659

LES OGSÅ:

– Krever et mentalt og emosjonelt arbeid av de ansatte som er veldig undervurdert i dagens samfunn