Bare et barn

Hei , jeg er bare et barn. Det er ikke sikkert at jeg blir hørt, men jeg blir jo lært at man skal prøve i barnehagen!

Jeg elsker barnehagen min fordi  her får jeg lekt sammen med andre både voksne og barn, her ser de voksne meg . De trøster meg når jeg er lei meg for at mamma måtte på jobb. De trøster meg når jeg faller og slår haken min, de trøster meg når jeg egentlig bare trenger kos eller fordi jeg er veldig trøtt og sliten.

Dette elsker jeg med min barnehage, de voksne er tilstede for meg og fanger opp det jeg trenger sånn når jeg er sulten eller må skiftes på , fordi dette klarer jeg ikke på egenhånd. Jeg er avhengig av voksne.

Barnehagen min har også noen mørke sider. Det er ikke alltid jeg vil til barnehagen. Men hvordan kan jeg fortelle dette til de voksne i barnehagen?

Når jeg er lei meg og gråter, så er det ikke fordi jeg vil være vanskelig eller fordi jeg vil plage de voksne.  Noen ganger er det ikke voksne der som ser meg.

Jeg er bare et barn, men jeg ser mye og jeg forstår mer enn alle voksne tror. Jeg ser når det er helt kaotisk på avdelingen, jeg ser når det ikke er nok voksne, jeg ser når voksne ikke klarer å sette seg ned og være der for meg.

Jeg er bare et lite barn, men jeg får med meg mye, og da får jeg vondt inni meg. Jeg får vondt av å ikke bli sett eller hørt, jeg får vondt når det ikke er voksne som kan trøste meg eller være psykisk tilstede, jeg får vondt når alle barna må dele på en voksen. 

Det er ikke alltid plass til meg på en fang.  Det er ikke alltid jeg får nok trøst, fordi det er flere barn som føler det samme som meg. 

Ja, jeg skjønner at voksne kan bli syke, men hvorfor går dette ut over meg ? Jeg er jo helt frisk. Kanskje litt forkjølet bare. Jeg skjønner at voksne trenger å planlegge, men er det alltid behov for å planlegge når de voksne ikke strekker til? 

Noen ganger trenger jeg ikke planlagte aktiviteter eller å gå på turer. Jeg trenger en voksen som ser meg og kan sette seg ned med meg, fordi jeg kan også bli stresset, og da er det alltid godt med en voksen som kan hjelpe meg gjennom prosessen. 

Jeg håper at barna som kommer etter meg føler mindre på dette enn det jeg har følt på. Til slutt så er jeg bare et barn.