– Jeg kan ikke lenger la være å rope: HØR DA!

Som pedagog følger jeg opprøret som følge av stortingsmelding 19 nøye. Jeg jobber som daglig leder i en stor barnehage og kjenner hver dag på hva voksentetthet har å si for arbeidet vi sammen gjør i min barnehage. Jeg har over 20 helt fantastiske medarbeidere, som hver dag gjør sitt ytterste for å gi barna en hverdag fylt med lek og magiske øyeblikk. Men det er ikke en hemmelighet at vi alle skulle ønske vi hadde bedre tid til enkeltbarnet, bedre tid til individuell oppfølging av barn som trenger det lille ekstra og lenger periode av dagen med flere voksne.

Selv om mine ansatte gjør en kjempeinnsats for å skape et trygt og godt miljø for lek og læring, ser jeg ofte at tiden dessverre ikke strekker helt til slik jeg ønsker at den gjorde. Det er ikke min eller mine ansattes feil. Det dreier seg ikke om hvordan tiden struktureres, eller hvor dyktige mine ansatte er, men rett og slett om at jeg veldig gjerne skulle hatt flere ansatte. Når det er sagt er jeg vanvittig stolt av tilbudet vi gir barna i min barnehage. Et tilbud hvor leken har en sentral plass, hvor barna medvirker og blir hørt, hvor vi hjelper barna til å bli den beste versjonen av seg selv og bidrar til at barna gleder seg til resten av livet.

Det er dessverre slik at barnegruppene er blitt større, mye større nå enn for 20 år siden. Og åpningstiden til barnehagene og antall barn per ansatt har økt betraktelig. Det stilles stadig mer krav til både dokumentasjon, kartlegging, oppfølging og læring i barnehagen. Pedagogene føler et vanvittig press for hva det forventes at de leverer. At det stilles krav er bra, men når kravene blir urealistiske i forhold til tid og antall ansatte blir det rett og slett ikke greit å jobbe som pedagog, fagarbeider eller assistent i barnehage. Jeg kan ikke si «nei» eller «dette er ikke mulig, vi kan ikke følge opp barnet som begynner hos oss og trenger ekstra oppfølging». Barnet har krav og ikke minst rett til den tilpassningen det har behov for. Mange ansatte yter mye mer enn hva som egentlig burde forventes av dem, nettopp fordi vi brenner for jobben og ønsker det beste for barna.

Men nå er det nok! Vi kan ikke lenger bare bli underlagt nye krav og forventninger uten å stille krav tilbake! Vi må bruke kompetansen vi sitter på og stemmen vår og si at nok er nok. Vi ønsker å levere, men for at vi skal kunne det må politikerne stoppe opp og HØRE på oss som vet hva vi driver med. Jeg kan ikke lenger sitte her og ikke si hva jeg mener. Før vi får en bemanningsnorm som er realistisk i forhold til kravene som stilles, sier jeg NEI TAKK til flere normer og krav.

• LES OGSÅ: En dag på jobben – sett fra en pedagogs øyne
• LES OGSÅ: Produkter eller barn?

Du, Røe Isaksen, snakker mye om kvalitet og kompetanseheving, og det er bra. Jeg ønsker også kvalitet og mulighet til å utvikle meg og lære. Jeg vet også at kvaliteten i barnehagene er ulik, og er enig i at alle barn har rett til en god kvalitet på tilbudet de får, men dette blir ikke bedre med nye krav, testing og normer. Her må vi som ledere i barnehagene ta tak, og det ansvaret er viktig.

Men når det er sagt, Røe Isaksen, du bruker ordet kvalitet ofte, men hva du definerer som kvalitet i barnehagen har du ikke klart å formidle slik at vi forstår deg. Er det slik at du kanskje ikke har det helt klart for deg hva ordet kvalitet betyr?  Bare si ifra, vi er mange dyktige pedagoger som kan hjelpe deg å sette ord på hva kvalitet i barnehage er.

Siden det er språknormen og ditt økte fokus på læring som nå diskuteres, har jeg noe jeg vil si når det gjelder dette. Hvordan kan du Røe Isaksen stille med en «mal» for hva en skolestarter bør kunne? Har du kompetanse til det du da? Hvorfor er du så opptatt av at alle barn skal passe inn i en mindre og mindre «boks» som definerer normalbarnet? Hadde du hatt kompetansen vi barnehageansatte har, hadde du visst at barn er forskjellige og utvikler seg i ulikt tempo. Det er vel ikke slik at vi ønsker at alle barn i løpet av oppveksten skal gjennom «kjøttkverna» og komme ut som identiske mennesker på den andre siden?

Jeg har lært meg å sette pris på det unike hos hvert enkelt barn, og se verdien i at de alle er så ulike. Jeg har heller ingen tro på at om femåringene kan et gitt antall ord når de begynner på skolen, vil resultatene du kjemper for å kunne dunke deg på brystet og si at du fant løsningen for å oppnå, bli en realitet. Løsningen er nok mer kompleks enn som så. Om du ser hvilket press unge i Norge føler på i dag, tror du dette vil bli bedre om barn helt ned i en alder av fem år føler seg mislykket? Ta deg en tur ut i barnehagen, se hvor mye det arbeides og fokuseres på språk i dag. Du ville nok bli overrasket. Barna lærer språk gjennom lek. Både i frilek og i mer voksenstyrte aktiviteter i hverdagen.

Røe Isaksen, du spør i media: «Må vi ta én ting av gangen, er det slik at vi må ha på plass en bemanningsnorm før vi kan få på plass en språknorm?» Svaret på det er: JA vi må ta én ting av gangen. Vi har ikke kapasitet til mer nå. BEMANNINGSNORM FØR SPRÅKNORM!