Praksissorg, ikke praksissjokk – når utdanning krasjer med bemanningsnorm

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Juni 2021. Endelig barnehagelærer. Reisen har vært lang. Meget. Men mitt inderlige ønske om å jobbe med de yngste i samfunnet vårt har ført meg til å nå stå der med bacheloroppgaven i den ene hånden, og vitnemålet i den andre. Det jeg har drømt om så lenge har endelig gått i oppfyllelse, og jeg kaster meg ut i arbeidslivet med store drømmer og et brennende engasjement.

Praksissjokk. Det er det skolen kaller det for. Sjokket som kommer når fag, teorier og korte praksisperioder møter realiteten. Og det tar ikke lang tid før dette også skjer med meg. Året ruller likevel på, før vinteren kommer med en ny runde av karantener og Covid - og det skal holde hardt når det kommer til å få tak i vikar. En etter en av mine medarbeidere faller fra, av ulike grunner. Men jeg nekter å bli en del av statistikken, og jeg blir.

Mitt ønske om å utgjøre en forskjell for de yngste i samfunnet gjør at jeg ikke klarer å snu ryggen til - til tross for at jeg kjenner at det koster. Verdien av barnas «Klaaara!» når jeg kommer inn døren på morgenen er altfor stor. Opplevelsen av når barnas verden åpnes for akkurat meg, og tilliten de viser når jeg får lov til å trø inn i de innerste delene av den de er, den er helt unik. Priceless.

De små spontane øyeblikkene

Både som student og barnehagelærer har jeg alltid hatt et stort engasjement når det kommer til å skape en barnehagehverdag som tar hensyn til den enkeltes behov. Jeg er lidenskapelig opptatt av at hvert barn skal oppleve å bli sett akkurat som den de er, og at de skal få støtte i sin individuelle dannelsesreise. Dette krever tid – tid til å se, være til stede og ivareta. I tillegg brenner jeg for den levende lekens betydning. Ikke sånn «jeg-sitter-i-sandkassen-og-lager-kake-mens-jeg-ser-på-hva-som-skjer-der borte»-lek. Nei, sånn «nå-er-jeg-et-troll-som-ruller-ned-bakken-men-ender-opp-med-å-bli-til-en-hest-som-spiser-gress-på-ordentlig»-lek. Det er min drivkraft, i grove trekk. Men dette krever en grunnbemanning som er tilstrekkelig – en grunnbemanning jeg som nyutdannet raskt oppdaget var langt fra god nok.

Når dagens bemanning ikke strekker til, hva går det da utover? Det er ikke bleien som må skiftes, vognen som skal trilles eller dressen som skal på. Men det er de små og spontane øyeblikkene som får betale prisen. De øyeblikkene som krever fullstendig tilstedeværelse og engasjement, og som er så betydningsfulle når vi ønsker å skape magi. Og ikke minst de øyeblikkene som kan være livsavgjørende for enkelte barn, at vi som voksne klarer å se og forstå.

Parallelle virkeligheter

Jeg vet at min arbeidsgiver snur på alle steiner når det kommer til å sikre nok ansatte på hver avdeling. Men hva gjør man når midlene ovenfra ikke strekker til, og tilskuddene ikke er gode nok? Det er en ting når det kommer til å anskaffe vikar, som erstatter ved fravær. Men når pedagog- og bemanningsnorm ikke er på samme bølgelengde som de føringer, forventinger og krav vi som fagfelt kontinuerlig blir pålagt, oppleves det som om to parallelle virkeligheter krasjer - utopi og realitet. Da går det ut over tilstedeværelse og kapasitet, og du må prioritere.

Hvor brenner det mest? Du kan ikke gi barna som vil lese boken om «Gruffalo» din fullstendige oppmerksomhet - fordi du samtidig må følge med på det som skjer borte i kjøkkenkroken, og ved duploen. Du kan ikke legge til rette for flere smågrupper eller turer for å skape individuelle mestringsopplevelser så ofte som du så inderlig kjenner du burde - fordi det egentlig bare er rom for dette et par timer i uken. Ledermøter, plantid (som er langt ifra nok antall timer, men det er en annen historie), og en åpningstid som strekker seg fra 6:30 til 17:00, betyr at fire medarbeidere på sytten barn sjeldent er det samme som fire medarbeidere til stede samtidig.

«Snart må det snu»

Så kjære politikere. Det som møtte meg som nyutdannet var ikke et praksissjokk, men en praksissorg. En sorg over å aldri helt strekke til. En sorg over at jeg ikke driver som jeg har lært - at det jeg ble drillet i og oppfordret til under min utdanning, er så langt fra hva jeg evner å omfavne i det daglige. Denne forskjellen mellom ønske og hva som er realistisk sørger jeg over. Jeg sier ikke at vi ikke legger til rette for allsidige erfaringer, aktiviteter og opplevelser – basert på rammeplanens fagområder, og barnas påvirkning. Det gjør vi. Det jeg sier er at jeg sørger over at de tanker og drømmer jeg hadde med meg som nyutdannet i så stor grad begrenses av barnehagens snevre bemanningsnorm.

«Snart må det snu» er et utsagn som stadig utveksles mellom kollegaer. Et felles håp om en snarlig endring, slik at vi kan sikre at gode barnehagelærere velger å bli i yrket. At man på den måten kan sørge for god kvalitet for barna, og at barnehagen får være en arena hvor hvert enkelt barn virkelig opplever å bli synlig i lys av seg selv. Så Tonje Brenna, og alle som kan påvirke - i mine øyne står dere igjen med to valg.

Enten velger dere å ta noen gigantiske skritt bakover og lar barnehagen kun fungere som oppbevaringsplass, hvor ting bare må «gå rundt». Eller så velger dere å handle og får til endring, slik at barnehagen kan være det barnehagen skal være - en del av barnas utdanningsløp, og en plass for livsutfoldelse. En arena hvor kompetente medarbeidere kan «.. ivareta barnas behov for omsorg og lek og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling» (Kunnskapsdepartementet, 2017).