Kroppen – min eller din?

For et år og noen måneder siden gikk jeg ut fra studiet barnehagelærer. Kompetanse, kunnskap, erfaring og tro på meg selv skulle jeg ha etter tre år med utdannelse. Ja, jeg har kompetanse. Ja, jeg har erfaringer. Ja, jeg har troen på at jeg kan jobbe med barn. Det eneste som har skjedd er en liten glipp på utdannelsen. Har ingen der oppe i systemet hørt om at barn har en kropp? Fysisk fostring, tenker kanskje du. Det er helt korrekt, det. Her lærer vi om organer, muskler, hjerne, hud, øyne, ører og munn, og ikke minst at kroppen skal være i aktivitet. Vi kan lære om alle disse delene på kroppen. Da må jeg få stille spørsmålet: hva lærer vi om hvordan barn utforsker disse delene på kroppen?

I rammeplanen (2017) står det at barna skal bli trygge på egen kropp, få en positiv oppfatning av seg selv og bli kjent med egne følelser. Det betyr at vi som ansatte i barnehagen skal være der for dem, vise dem hvilke fine mennesker de er uansett kropp. I dagens samfunn handler ikke dette bare om seksuelle overgrep, men også det å godta at en er god nok som en er. Spørsmålet er: har vi disse kunnskapene? Klarer vi å være med å bygge opp våre småtroll til å bli vel rustede medborgere? Kan vi forebygge, eller kan vi bare være etterpåkloke?

Barn vokser, de utvikler seg hele tiden. Dette fører til at de får mer øye på seg selv. På sin kropp og andres kropp. De har denne kroppen med seg hver eneste dag. Selvfølgelig undrer de seg over hva de har. Det er da det vanskelige kommer inn: Hvor mye kan et barn om sin kropp etter hvilken alder de er i? Det finnes kanskje ikke en fasit på dette ettersom hvert enkelt barn er ulikt utviklet. Det jeg vil fram til her, er at jeg skulle ønske noen på studiet kunne lært meg, gitt meg kunnskaper om hvordan vi som barnehagelærere kan være med barna på å undre seg. Fortelle dem at, kroppen, den er bare din. Du bestemmer over din kropp. Gi barna kunnskaper om det de er nysgjerrige på. Fortelle dem om at det finnes gode, vonde og ulovlige berøringer. Slik at om de da står i en uønsket situasjon kan si; STOPP!

Vi lærer så lenge vi går, sier de. Erfaringer skal vi skape oss, det er en selvfølge. Etter snart ett og et halvt år i jobb har jeg opparbeidet meg (altfor) mange erfaringer om hvordan barn utforsker kroppen. Ønsket mitt, det er å kunne være foruten disse erfaringene, men heller hatt kunnskaper som kunne forebygget og hjulpet barna til at disse situasjonene IKKE oppstår.

Jeg har vært så heldig å ta del i et kurs fra Bergen kommune om seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Det har gitt meg kunnskaper til å takle situasjoner i barnehagen på måter som gjør at det er til barnets beste. Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg kunne ha ødelagt barnas tanker og erfaringer med kropp om jeg hadde reagert på andre måter. DERFOR er det så viktig at vi som jobber i barnehage har disse kunnskapene. Det kunne vært en del av pensumet på studiet. Da hadde vi visst dette FØR vi kom ut til barna.

Hvordan snakker vi med barna, hvor langt kan en doktor-lek gå, felles utforskning, vonde og gode hemmeligheter, private områder? Hva er greit, hva er ikke greit? Når skal vi reagere, og hvordan skal vi reagere? Den viktige samtalen med barna? Dette har gitt meg kunnskaper.

Åpenhet fra oss voksne gir trygghet. Kunnskap gir respekt for egen og andres kropp.

• Artikkelforfatter Grethe Vannes er pedagogisk leder og jobber på avd Krabben i Åsane gårds- og friluftsbarnehage.

 Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.