- Hvor er de utypiske, lekende ansatte i barnehagen?

Det er kommentaren barnehagelærer, foredragsholder, forfatter og redaktør Birgitte Fjørtoft hører aller oftest.

- Nei, alle kan ikke løpe rundt og være hest og ku og havfrue hele tiden. Men hvis alle som jobber i barnehage hadde gjort det litt oftere enn de gjør i dag, hadde ikke de få som gjør det vært nødt til å løpe så fort!

Denne uka snakket hun til begeistrete tilhørere under jubileumskonferansen Livslang leking ved DMMH, sammen med Berit Bae, Cecilie D. Fodstad, Svein Sando, Lise Hovik og Ellen Beate Sandseter og Øyvind Kvalnes.

Budskapet var klinkende klart:

- Hvis vi bruker vår kunnskap om lek aktivt i møte med barna, og kanskje spesielt med de barna som av ulike grunner strever med livet, da mener jeg at vi beveger oss i en retning med profesjonsetisk, bevisst praksis. Profesjonelle barnehagelærere leker! Sier Fjørtoft.

- Leker masse

Blant tilhørerne var Sigrid Brønstad og Athina-Kristin Øien, pedagogiske ledere ved studentbarnehagene på henhondsvis Moholt og Dragvoll.

- Leker dere i barnehagen?

- Ja, jeg leker masse! Og jeg føler meg ganske truffet av det hun sier, for jeg er en av dem som løper rundt og hopper tulling, og som har fått beskjed om at alle kan ikke gjøre det. Når det er noen utenfor din egen arbeidsplass setter ord på det, så blir man mer hørt. Nå fikk jeg kjempelyst til at hun skulle komme til barnehagen vår på en planleggingsdag og holde foredrag, sier Øien, mens kollegaen nikker enig.

- Har hun rett i at det er for få av dere som leker?

- Helt klart. Hos oss kan man nok telle på en hånd hvor mange av de ansatte som leker aktivt med barna, sier Brønstad.

- Men hvorfor er det så viktig?

- Det handler om at barna får uttrykt seg og lekt ut inntrykk de får. I leken er alt lov, det er ikke noe som er feil, og det er den felles forståelsen av at vi får spilt ut og prøvd ut ulike roller. Det handler om å forstå og finne sin plass i den virkelige verden, fortsetter hun, før Øien legger til:

- Vi trenger å leke vi voksne også for å utvikle oss.

De to barnehagelærerne forteller at de har hatt enda større utbytte av dagen enn de hadde sett for seg på forhånd.

- Denne konferansen var rett og slett midt i blinken. Vi har snakket om det, at vi har fått masse innspill som vi har lyst til å ta med oss inn i barnehagen, og kjenner på både motivasjon og engasjement. Og vi har begynt å snakke om hvordan vi kan nyttiggjøre oss dette i barnehagen, sier de to - like før professorene Ellen Beate Sandseter og Øyvind Kvalnes skulle på podiet for å snakke om risikolek.

- Og det er jo det vi gleder oss aller mest til!

Det var flere blant tilhørerne som lot seg inspirere.

Natasha Sund er styrer i Skonseng naturbarnehage, og hadde tatt turen fra Rana.

- Det er en veldig bra konferanse, og utrolig bra å få disse forfriskende foredragene.

Også hun trekker spesielt fram Birgitte Fjørtoft, i tillegg til Cecilie D. Fodstad, som snakket om lek og litteratur for de yngste.

- Og Sandseter, som er vår guru i barnehagen på Skonseng.

- Men: Leker du i barnehagen?

- Jeg leker i aller høyeste grad. Det er en nødvendighet for å nå inn til barna, så det gjør jeg hele tiden, sier hun med et smil.

Det samme gjør Andreas Sørløkken, som jobber i Hundremeterskogen barnehage i Trondheim.

- Jeg leker hele tiden, hver dag. Det er viktig for utviklingen til barna, og for å ha det fint i barnehagen. Og så er det viktig for å utvikle et fint samspill med de andre.

I foredraget sitt snakket Fjørtoft mye om de utypiske voksne, de som våger å gi seg hen i leken.

- Det tror jeg mange kan jobbe litt med. By litt mer på oss selv, delta i leken i større grad – og gi litt faen. Det kan jeg absolutt relatere til.

- Lekemagneter

Birgitte Fjørtoft har for lengst gjort seg bemerket som en av lekens ivrigste frontkjempere, og er ikke redd for å trampe de som ikke leker på tærne.

Dem mener hun at også barna fort setter i bås.

- Det virker som barna fører noen slags protokoller over hvilke ansatte som er lekende, og ikke. For det er noen barna ikke spør om de kan komme og se på Kapla-tårnet, noen de ikke vil fortelle om den morsomme gangen pappa falt i bekken, sier Fjørtoft, og forklarer det som at barna forholder seg til de mindre lekende i barnehagen som en slags statister.

- De blir voksne mennesker de kan spørre om hjelp til å trekke opp dressen, be om hjelp med såpedispenseren eller tørke melkesøl. Det virker som de har et litt avklart forhold til dem: Der er de, og sånn er det.

Men så er det de andre, forklarer hun. De som tenner en ekstra gnist hos barna, som skaper entusiasme så snart de blir synlige fra vinduet. De som fanger opp de ulike lekende uttrykkene og initiativene barna sender ut i løpet av en barnehagedag - og får dem igjen i form av invitasjoner og morsomme historier.

- Jeg har prøvd å finne ut hva de lekende ansatte egentlig gjør som gjør at de blir sånne lekemagneter for barna, sier hun, og fortsetter:

- De kan ha en letthet i væremåten sin. Noen er veldig trygge i seg selv og i måten de er på. Noen kan se ut som de bærer på en hemmelighet, de har et glimt i øyet eller noe. Disse tingene har ungene en helt egen radar for, sier hun, og legegr til:

- Uansett form ligger lekenheten latent i måten de nærmer seg barna på.

Et eventyrslott

Fjørtoft er selv utdannet ved DMMH, og beskriver høyskolen som et eventyrslott som forvandler helt vanlige mennesker til barnehagelærere.

- Jeg ble fortryllet av all kunnskap, innsikten og visdommen som virvlet rundt i skolens kriker og kroker.

Hun ble også forhekset av den elleville leken:

- Jeg pleier å si at lek er alt og ingenting. Alt fordi den er barnas måte å være i verden på. Ingenting fordi den er så formålsløs og skiftende. Men det vi kan slå fast, er at lek er barns viktigste uttrykksform, og at vi må verne om den.

Hun forteller om en av sine egne lærere, Maria Øksnes, som beskrev det som at alt kan være lek, ut fra hvilken innstilling barna har til det som skjer.

- Og kanskje er det litt på samme måte med de lekende ansatte: Det handler om hvilken innstilling de møter barna med.

Samtidig har hun gjort sitt eget, superenkle og udokumenterte forskningsprosjekt på hva som kjennetegner de lekende voksne.

- De lekende ansatte gjør tre ting: De uttrykker tydelig interesse for det barna holder på med. De viser uten sjenanse at de har det moro sammen med dem. Og de legger bort klokka når de kan, og finner kreative måter å avslutte leken når det er nødvendig.

Studentmyten

Fjørtoft er tydelig på at de lekende ansattes egenskaper alt for sjelden blir løfta fram.

- Alt for ofte blir rollen tillagt unge vikarer, en og annen mannlig ansatt, eller studentene.

Hun beskriver studentmyten med en historie fra utelek med treåringene i barnehagen, en jage- og fangelek som varte og rakk.

- Etterpå ble jeg stående med en kollega, som med hele kroppen sa: Åh. Det var sånn som man holdt på når man var student. Før man skjønte at det var 18 barn, og at man skulle være her hver dag…

Selv kommer hun til å fortsette å leke.

- Jeg tror det ligger et svært uforløst pedagogisk potensiale i barnehagelæreres deltagelse i lek. Både når det gjelder barns utvikling, danning og læring generelt, men kanskje spesielt når det kommer til skolens og barnehagens arbeid med inkludering og ekskludering, konkluderer hun.

LES OGSÅ:

Fokus på lek: Inviterer til sin andre av tre konferanser i jubileumsåret