Støtter i liten grad relasjoner mellom barn

Førstelektor i pedagogikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Ellen Os, la fram foreløpige resultater fra sin pågående doktorgradsavhandling «Jevnaldringsrelaterte samhandlinger i småbarnsgrupper» på barnehagekonferansen Nordiske Impulser i Oslo nylig.

Os – som også er en del av forskerteamet i «Blikk for barn», har forsket på kvaliteten i samspillet mellom barn i barnehagen og deres omsorgspersoner. Resultatet karret seg så vidt over nivået hun kaller inadekvat.

– Nære og gode relasjoner med barnehagers omsorgspersoner er grunnleggende for god kvalitet i barnehagetilbudet for de yngste barna. Dette er noe vi i Norge har snakket om i mange år, og derfor er det så merkelig at nettopp samspillet får så lavt skår, sier Os.

Støtter ikke relasjoner

Vi er best på struktur og grensesetting. Norske barnehager er flinke til å skape en strukturert og forutsigbar hverdag for sine barn. Derimot skårer de noe lavere på respekt og selvbestemmelse hos barn. Detter er dog de eneste to målingene som ligger over middels. Vi skårer lavt på sensitivitet, utvikling og språk.

– Utfordringene ligger i barnehagens innhold. Vi må finne ut hvordan vi skal jobbe for å få et godt innhold og godt språkarbeid inn i barnehagehverdagen, sier Os.

Og det vi er aller dårligst på er å støtte relasjoner mellom barn. Men dette er ikke unikt for Norge.

Trenger flere aktive voksne

– Internasjonal forskning viser at det å ikke gripe inn i barns lek med mindre det er gode grunner for det, er en generell holdning. Voksne ignorerer gjerne barns lek med mindre det er av sikkerhetshensyn, og det er enighet om at voksne skal være litt tilbakeholdne. Sannsynligvis fordi de tror inngripen vil forstyrre og hindre leken. Men det er ikke vanntette skott mellom barns og voksnes kultur. Barnekulturen skapes i samspill med voksenkulturen og vi risikerer at barns læring går tapt når de blir overlatt til seg selv, sier Os.

Når voksne involverer seg, er det gjerne på grunn av barns kognitive utvikling og ikke deres sosiale egenskaper.

– Vi trenger flere aktive, kompetente voksne i barnehagen, legger Ellen Os til.

Ikke bedre for barn med spesielle behov

Så skulle man kanskje tro at det står bedre til når det gjelder barn med spesielle behov. Men det gjør det altså ikke. Her overlates ofte barn til å plukke opp sosiale ferdigheter på egen hånd.

– Jeg vil si at jevnalderrelasjoner er noe av det viktigste og mest oversette i barnehagen. Samspillet mellom voksen og barn er viktig for tilknytning. Men selv om samspillet med voksne er grunnleggende, betyr det ikke at barnas relasjoner med andre barn er uviktige. Små barn har allerede sosial kompetanse og her har de ansatte et spesielt ansvar, sier Os.

• LES OGSÅ: – Rammeplanen bør baseres på forskning.
• LES OGSÅ: Etterlyser mer forskning på barns utelek og barnehagens uteområde.

Legger ikke merke til barns empati

For selv om barn er kompetente, er de ikke selvtilstrekkelig. Voksne må inn og snakke, forklare, benevne og støtte relasjonene mellom barna. Dette gjelder både for enkeltbarn og barnegruppa, for det er mye sosial læring i samspill.

Os har også sett på barns prososialitet – altså trøste-hjelpe-adferd – og fant ut at voksne nesten aldri støtter opp om barn som viser spontan empati. I kun to prosent av tilfellene grep voksne inn og løftet opp handlingen. Voksne legger ikke merke til når barn hjelper andre barn ved å gi en klem, hente innesko eller annet.

– Fokuset til voksne lå på at inneskoene kom, ikke den gode gjerningen som ble gjort, sier Os.

Driver brannslukking

Lek er en stor og viktig del av barnehagen. Os fant at ansatte i liten grad stiller åpne spørsmål i leken eller utfordrer barna til å selv sette ord på og videreutvikle sin lek. Hun fant heller ikke at voksne inviterer til motorisk lek eller liksomlek i særlig grad.

– Mange voksne er passive til noe som krever inngripen, skjer. De er gjerne tilskuere inntil de må drive med brannslukking, sier Os.

Hun har også vært vitne til at et barn gikk bort til et annet og inviterte til lek ved å si «Bø», hvorpå den voksne kastet seg fram og sa et humørfylt «Bø!» tilbake. Dermed var kontakten mellom de to små barna brutt og leken kom aldri i gang. Gode intensjoner, ja. Men likevel ikke en god måte å involvere seg i leken på.

Inviter til lek

– Det ender med at barna leker mye hver for seg og leken blir oppstykket. Hva med å invitere til fysisk lek på for eksempel puterommet? Det er aktiv deltagelse og de voksne er aktivt til stede i leken uten å være dominerende. Voksne som er aktivt til stede i barns lek, er ofte mer sensitive for barns behov for støtte.

Et annet tips for å involvere seg støttende i leken, er å innta rollen som materialforvalter. Skal barna kle seg ut eller er på jakt etter noe de kan bruke i leken, kan den voksne hjelpe med å finne veska eller den grønne hatten og foreslå hva som kan brukes.

Os minner om at dette er foreløpige funn og at det er fullt mulig å snu utviklingen.

– Husk at når du er sammen med barn over tid og dropper inn og ut av leken, er det ikke så viktig om noe ikke blir helt rett. For du har mulighet til å rette opp der og da eller neste gang. Gjennom forhandlinger kan vi reparere og ta et skritt tilbake, noe som bidrar til å gjøre relasjonene mellom oss til noe helt spesielt, avslutter Ellen Os.

Ellen Os er en av foredragsholderne på barnehagekonferansen Barnehage 2016, hvor hun sammen med Elisabeth Bjørnestad, vil presentere nye funn fra forskningsprosjektene «Blikk for barn» og «Gode barnehager for barn i Norge».