Solanges håp for fremtiden

Bakgrunn: Våren 2014 inngikk Espira og SOS-barnebyer en samarbeidsavtale som medførte at Espira ble en av Bedriftspartnerne til SOS-barnebyer. Avtalen gikk ut på at Espira skulle bekoste bygging og drift av en barnehage for 141 barn i Bindura, Zimbabwe.

I mars 2016 dro den første delegasjonen fra Espira ned til Zimbabwe for å tilbringe tid med barn og ansatte, observere og delta i det pedagogiske arbeidet. Turene var fulle av inntrykk, og resulterte i en blogg, der de reisende delte sine erfaringer.

Nå er det snart tre og et halvt år siden barnehagen i Bindura åpnet. Nylig reiste rådgiever Linda Cecilie Dale hos SOS-barnebyer og en delegasjon fra Espira tilbake til Zimbabwe for å besøke barnehagen.

• Les også: – Dette er vårt hjertebarn

Her deler Dale noen tanker fra møtet med en av barnehagemødrene:

Dette er min tredje tur til Zimbabwe siden 2017 og jeg opplever en større frustrasjon og sårbarhet hos de mennesker vi møter. Mangel på mat er tydelig og selv lærere som har lønn hver måned forteller om en uforutsigbar tilværelse da man ikke aner hva pengene er verdt på slutten av måneden. Sparepenger man har opparbeidet seg i løpet av noen år har falt dramatisk i verdi. Og dette er tross alt en gruppe mennesker som har jobb og lønn. Det er langt verre for familier som ikke har fast inntekt, eller enslige foreldre og foreldre som er kronisk syke. Disse familiene klarer ikke å gi barna sine tre måltider om dagen.

Vi har møtt kvinner som Solange* som har to barn. Vi møtte henne i fjor og da hadde datteren på 4 år ingen barnehagetilbud. Dagene var lange og monotone og ofte måtte datteren være alene hjemme da moren forsøkte å skaffe arbeid.

I år da vi møter henne igjen har datteren fått plass i barnehagen. Dette hjelper moren enormt og hun uttrykker glede og takknemlighet for at begge barna nå opplever trygghet, lek og læring på dagtid mens moren forsøker å få inntekt til familien. Hun legger også stor vekt på at de to måltidene barna får i barnehagen hjelper enormt, spesielt i disse dager hvor det er høye matvarepriser i landet.

Solange sier selv at hennes høyeste ønske for barna er at de skal få en fullverdig utdanning slik at de blir bedre stilt i fremtiden. Selv måtte hun slutte på skolen i syvende klasse og har derfor ingen formell kompetanse og lever fra hånd til munn. Hennes mann har gått bort så hun må selv brødfø familien.

Hennes historie er vond å høre og dessverre er ikke hennes historie unik i dette området av Zimbabwe. Men, det gjør det også tydelig hvor ekstremt viktig barnehagen er i et slikt område og uten denne ville barna hatt en uutholdelig livssituasjon hvor mange hadde vært underernærte, utrygge og syke.

Solange smiler likevel og har håp fordi hennes barn er sikret mange år frem i tid. Når de er ferdig med barnehagen har SOS-barnebyer en grunnskole i nærheten som ivaretar utdanning for disse utsatte familiene.

*av hensyn til personvern er navnet endret.

• Innlegget ble først publisert på bloggen Zimbabwe-prosjektet.