Jeg vil innlede dette innlegget med å si det gikk bra, både med liten og stor, forholdene tatt i betraktning.
Vi trenger ikke lage unødvendig drama.
Det var igrunnen dramatisk nok, det som skjedde.
Jeg trenger hverken spe på med spesialeffekter eller avanserte ord.
Jeg velger å skrive om dagen i dag fordi den gav meg en real tankevekker, og mest sannsynlig deg også.
Har du små barn i hus, er min oppfordring å lese hele innlegget, uansett hvor vondt det gjør.
Som jeg sa noen linjer før - det går bra.
- Dette innlegget er først publisert på bloggen smabarnsforeldre.no. Der kan du lese flere av Nina Maaø-Ruden betraktninger rundt livet som fembarnsmor.
Det var en helt vanlig mandag egentlig, kaos og stress. Ut av rutiner siden sommerferien er på plass hos noen av barna.
Minstemann som er vant med at alle skal ut av huset synes ikke noe om at det hele var annerledes i dag.
Men så farer de med seg tilslutt, og huset blir deilig og stille for meg og minstemor.
En rolig frokost blir inntatt, for all del, det er hyggelig med felles måltid, men når det bare er meg og hun, får jeg gitt henne så mye mer oppmerksomhet. En helt egen stemning oppstår når vi får frokostbordet alene.
Frokosten inntatt og jeg har et helt uvær av ting som må gjøres.
Siden takstmann kommer i morgen, fotograf litt senere denne uka, må dette huset skinne.
Vesla blir satt på gulvet, og setter umiddelbart i gang med å leke. Jeg kaster meg rundt. Vet så inderlig godt at jeg ikke har all verdens med tid før hun synes det er kjekt med selskap.
Jeg røsker sammen noen esker i gangen, tar noen plagg med meg på kjøkkenøya for å brette sammen - jeg blir aldri ajour med den hersens klesvasken.
Jeg ser minstemor i sidesynet hun sitter fortsatt nede ved stolen sin.
Jeg løper bort og ser hun gaper, får ikke puste. Ansiktet er mørkerødt, jeg løfter henne opp, kaster henne over skuldrene. Hun strammer hver eneste muskel i kroppen, jeg legger merke til at de små fingrene spriker.
Jeg bretter sammen noen klær med ryggen til, og så hører jeg noen underlige lyder.
Jeg snur meg, og møter Oda med et panisk blikk før hun kaster seg bakover med hodet først.
Jeg løper bort og ser hun gaper, får ikke puste. Ansiktet er mørkerødt, jeg løfter henne opp, kaster henne over skuldrene.
Hun strammer hver eneste muskel i kroppen, jeg legger merke til at de små fingrene spriker.
Jeg snur henne mot meg, prøver å se i munnen, ser ingenting.
Dunker litt igjen, snur henne mot meg igjen og ser at nå er hun nesten blå i hele ansiktet.
Jeg løper med jenta på armen bort til telefonen.
1-1-3.
Jeg får svar med en gang.
Jeg må le av det etterpå, men jeg introduserer meg med fullt navn, slik jeg alltid gjør når jeg ringer noen jeg ikke kjenner.
Hvor jeg påløpende sier; jeg har en ettåring her som ikke puster.
De nesten 30 minuttene er tåkete.
Hjernen min skrudde seg av, jeg mottok bare ordre fra den rolige damen i andre enden av røret og fulgte de så godt jeg kunne.
Svarte så godt jeg kunne på spørsmål og beskrev det jeg kunne beskrive.
"Legg henne på magen på fanget ditt og dunk henne godt i mellom skulderbladene fem ganger," sier hun tydelig og bestemt.
Jeg gjør som hun sier.
"Dunker du nå?"
"Ja, det gjør jeg, sier jeg!", jeg kjenner stemmen er i ferd med å briste.
"Da dunker du ikke hardt nok, jeg skal høre det dunkes.
Dunk hardere!"
Jeg dunkeren hardere, hardere enn hva som føles ok.
Plutselig begynner hun å gråte.
Så stopper hun igjen.
"Løft henne opp, se i munnen, om du kan se noe!"
"Ingenting," sier jeg raskt...
"Da prøver du igjen."
Vi holder på slik en stund, og innimellom gråter hun.
Så plutselig, kommer det et hyl.
Og hun gråter sånn skikkelig.
Jeg hører hun gisper ordentlig etter luft imellom skrikene.
"Se her ja!", sier hun på høyttaleren: "Dette liker vi."
Hun forklarer meg at lokal redning er på vei, at de kommer til å komme i brannbil og at luftambulansen kommer rett etter.
Jeg tar med meg veslemor som er gjennomvåt av svette ut på trappa, og der sitter vi å venter begge to.
Vi gråter begge to, av og på.
Hun klamrer seg til meg og jeg til henne.
Hva i helsike var det vi akkurat opplevde?
Hun er temmelig blek og slapp, den vesle kroppen hennes hviler i armene mine.
Rød rundt øynene og krøller i nakken etter å ha svettet.
Så kommer de, de lokale heltene i brannbilen.
"Går det bedre?" roper han ene i det han titter, ut.
"Ja", svarer jeg og nikker.
"Å takk, gud!" svarer han og er tydelig lettet.
Ikke lange tiden etterpå hører vi propellene durer.
Og kort tid etter har vi et helt team med helsepersonell rundt oss.
Hun blir grundig sjekket, jeg blir tatt vare på.
Beroliget om at alt ser og høres bra ut og at dette kan skje alle.
Tre menn står rundt den vesle jenta som nå begynner å få igjen fargen i kinna.
Formen er også bedre da pekefingeren plutselig har blitt aktiv igjen og hun småpludrer litt.
De blir værende for å hjelpe oss å holde roen, til ambulansen kommer.
De ser ingen grunn til å ta med veslemor til sykehus siden formen er så bra og vi har så ufattelig lang vei til nærmeste barneavdeling.
Jeg sitter på trappen temmelig ydmyk, på et tidspunkt har vi ni mennesker som har rykket ut for å hjelpe oss.
Ti, om vi skal inkludere den rolige, men bestemte, tydelige og ikke minst fantastiske damen bak 113.
Ti mennesker i full beredskap, for en liten, men så inderlig betydningsfull liten jente.
Ti mennesker som har kastet fra seg alt de hadde i hendene for å rykke ut til henne.
Stoppet trafikken for at helikopteret skulle få lande, brukte tid og resurser på oss.
Vi kan klage på mye rart, men jammen har vi mye å være takknemlige for også.
For et apparat, for et samarbeid, for en innsats!
Luftens helter forsvinner igjen.
De legger igjen en liten maskot, siden modige jenter fortjener det.
Og så reiser de igjen.
Vi får følge med bakkeambulansen til den lokale legevakten for en grundig sjekk.
Det kom aldri opp noe, det betyr at det må ha gått ned.
Hva vet vi ikke, så hun er under nøye observasjon og vi har en liten liste med tegn vi skal være obs på.
Jeg er sliten, tvers igjennom, tror jeg aldri har vært så redd i hele mitt liv. Men mest av alt er jeg ufattelig takknemlig.
En helt vanlig mandag, ble noe helt annet.
Slutten vår er happy, jeg klarer nesten ikke tenke på hva alternativet hadde vært.
Jeg gråt under kveldsstell, jeg gråt når jeg gav henne flaske for natten.
Jeg holdt henne ekstra lenge før jeg la den myke lille runde kroppen i senga.
Jeg er sliten, tvers igjennom, tror jeg aldri har vært så redd i hele mitt liv.
Men mest av alt er jeg ufattelig takknemlig.
Jeg visste det jo før også, men nå VET jeg.
Det kanskje hvem som helst og når som helst.
Og da er spørsmålet,
Vet du hva du skal gjøre?
Psst: jeg har fått høre at flere helsestasjoner tilbyr gratis førstehjelpskurs, min oppfordring er klar, meld deg på!
Og enda et tips, her har du en god oversikt over nyttige videoer med førstehjelp både på små og større.
