God og trygg overgang ved bytte av avdeling – fra liten til litt større

August er over, og et nytt barnehageår har startet. For mange, både barn og voksne, betyr dette overganger. Noen av disse overgangene blir gjerne sett på som større og viktigere enn andre; som å starte i barnehagen eller å gå fra barnehage til skole. Overganger innad i barnehagen derimot, vies etter hva jeg kan se, ikke like mye tid og oppmerksomhet.

Googler du ordene «overgang barnehage», handler så godt som alle resultatene om overgangen mellom barnehage og skole. Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (2017, s. 33-34) bekrefter på en måte også dette ved å vie overganger innad i barnehagen 2,5 linjer, sammenlignet med 6 linjer til barnehageoppstart og 13,5 linjer til overgangen mellom barnehage og skole.

Jeg sier ikke at de to sistnevnte ikke er viktige og fortjener sin plass, langt derifra; jeg mener bare at overgangene innad i barnehagen er en smule underkommunisert, og tenker derfor å si noen ord om nettopp dette temaet.

Fra liten til stor

Avhengig av arbeidsmåter og struktur, vil det selvsagt finnes ulike typer overganger innad i de forskjellige barnehagene. Felles for mange er at det går et ganske markant skille mellom småbarnsavdeling og storbarnsavdeling. Jeg velger derfor i denne omgang å fokusere på 3 - åringene, som på papiret går fra å være små til å bli store; en overgang som innebærer store forandringer for små mennesker.

Etter over 10 år i barnehage har jeg sett og erfart mange overganger, og min opplevelse er at alle disse er preget av store følelser: Spenning, nervøsitet, redsel, glede, tristhet, stolthet, skuffelse, nysgjerrighet…

Spekteret er stort, og hva slags følelser disse overgangene blir farget av, påvirkes i stor grad av oss ansatte og hvilke rutiner og holdninger vi har. Men hvordan skal vi klare å gi hvert enkelt barn den overgangen det trenger? Jeg har ikke fasitsvaret på det, men jeg har med meg en del erfaringer og tanker jeg gjerne deler.

Trygghet og tillit

Et viktig nøkkelord i alle overganger er trygghet. I min barnehage er vi heldige, synes jeg: Vi har aldersinndelte grupper, og barna følger derfor hverandre fra år til år, noe som gjør at barnegruppa hele tiden er temmelig stabil. Som konsekvens av dette opparbeider barna en gruppetilhørighet og trygghet til hverandre som er gull verdt når overgangene kommer.

I tillegg til dette følges gruppa alltid av minst en kjent ansatt fra småbarn til storbarn, noe som gjør overgangen enda litt tryggere både for barna, foreldrene og de andre ansatte på avdelingen.

På sine 2,5 linjer om overganger innad i barnehagen har Rammeplanen valgt å fokusere på nettopp personalet, at barn og foreldre skal få tid og rom til å bli kjent med personalet når de bytter avdeling. Det er selvsagt viktig å bli kjent ved overgang, men enda litt bedre er det kanskje om de allerede kjenner til personalet før de bytter avdeling? Her har samarbeid og fellesskap i barnehagen mye å si. Dersom det er mange felles møtepunkter i hverdagen, vil naturlig nok barn og ansatte på ulike avdelinger kjenne hverandre bedre enn om hver avdeling er et helt lukket system.

Fellessamlinger, felles garderobe og felles utetid på felles uteområde er eksempler på steder det er naturlig med kontakt og knytting av bånd også på tvers av avdelingene. Det er noe trygt og godt ved at de voksne du møter på den nye avdelingen din faktisk har et kjent ansikt, en kjent stemme og at de kan navnet ditt når du starter opp. Det vil også trygge foreldrene, og som vi alle vet: Trygge foreldre gir trygge barn.

«Jeg vil ikke være stor»

Som jeg nevnte innledningsvis, kan overgangen fra liten til stor være ganske overveldende: Plutselig er voksentettheten halvert og det har kanskje kommet flere barn til gruppa. Dette medfører at det må stilles høyere krav og forventninger til barna. Samtidig følger gjerne bleieavvenning, slutt på soving på dagen og kanskje til og med et småsøsken med i denne alderen.

Ingenting av dette er feil, men det er faktorer som er viktige å huske på i hverdagen når vi skal prøve å forstå barna og deres reaksjoner. Barna er fortsatt små; mange av dem har ikke en gang fylt 3 år, og selv om de på papiret plutselig har blitt «store», har de fortsatt behov for ro, nærhet og god omsorg.

I fjor på denne tiden da vi tok imot nye barn på avdelingen min, hadde jeg en opplevelse som fikk meg til å innse hvor viktig det er å være varsom i bruken av nettopp begrepet «stor». En gutt på 2,5 år var veldig lei seg fra det øyeblikket han kom inn på avdelingen. Han gråt og var tydelig ikke komfortabel med den nye situasjonen. Jeg satte meg ned og pratet rolig med han for å finne ut hva som føltes galt, og svaret jeg fikk var: «Jeg vil ikke være stor».

Jeg betrygget han med at på denne avdelingen var det også lov til å være liten om man ønsket det, og mer skulle ikke til for at han slappet av. Han hadde nettopp blitt storebror, og følte nok at det nå i tillegg lå et press på han i forbindelse med det å begynne på stor avdeling. Han visste kanskje ikke nøyaktig hva som lå i det å bli stor, og for han var det en overveldende og skummel tanke.

Selvstendighet

Etter at trygghet og tillit blant barn og personale er etablert, er en av tingene jeg velger å ha mye fokus på når jeg tar imot en ny gruppe, selvstendighet. Ikke fordi jeg som voksen ønsker å slippe billigere unna på jobb, men fordi jeg elsker å se mestringsfølelsen og gleden i ansiktet til barna når de etter mye veiledning og øvelse endelig klarer å dra regnbuksestrikken over støvelen selv, eller å klatre opp til toppen av klatrestativet for å skli ned den store sklia.

Dersom vi skal kunne kreve mer av barna, må vi jo også sørge for at de har forutsetning for å oppfylle kravene, hvis ikke blir både trygghet og selvtillit knekt.

Jeg husker da jeg for 13 år siden, ung og uvitende, startet som lærling i barnehage: Jeg tenkte: «Kjære vene, hva slags voksne er det som jobber her; det er jo bare jeg som gidder å hjelpe barna å ta på vottene?!».

Jeg har lært mye på disse 13 påfølgende årene for å si det sånn, og nå er det jeg som sitter der og «ikke gidder» å kle på ungene eller løfte dem opp på klatrestativet. Men jeg ber ikke barna om å prøve selv fordi jeg er for lat til å hjelpe dem; jeg gjør det fordi jeg ønsker at de skal få oppleve at de selv er kompetente mennesker!

Nå er det jo ikke til å stikke under en stol at selvstendige barn faktisk gjør livet lettere for en barnehageansatt; men gevinsten kommer også barna til gode gjennom at de voksne får mer tid til å gjøre andre ting enn å dra over buksestrikker: Tid til å leke, tid til å undre seg, tid til å utforske, tid til å skape hverdagsmagi og til være glødende, skapende og tilstedeværende sammen med barna!

Det viktigste må på plass først

Å øve på selvstendighet er noe som krever tid, tålmodighet, veiledning, ros og oppmuntrende ord, men er det noe vi har mye av i barnehagen, så er det vel nettopp disse tingene? Vi trenger vel ikke stresse med å lage store opplegg, dra på lange turer og styre altfor mye den første tiden på en ny avdeling, bare fordi barna plutselig har blitt «store»?

Da blir overgangen unødvendig stor og slitsom, og jeg tenker at vi har tid til å få på plass de viktige tingene først; trygghet, forutsigbarhet og selvstendighet, så kan alt det andre komme etterpå.

La oss alle sammen verne om de gode overgangene også innad i barnehagen, slik at vi kan skape barn med positive selvbilder, som er trygge og forskende, som trives i lek og har vennekompetanse, som gleder seg til «resten av livet», som vet at de har påvirkningsmulighet og at innspillene deres teller, og som ikke minst; har det gøy i barnehagen!