– Hvert år er det noen barn som overrasker oss

– Som musiker og friluftsmann er jeg ikke i tvil om at det er et bra konsept i seg selv. Jeg tenker også måten vi gjør musikk og friluftsliv på, gjør oss til en spesiell barnehage.

Det sier Øystein Gjønnes. Pedagogisk leder på Lirypa, som er én av to avdelinger i Vågønes musikk- og friluftsbarnehage. Ungene her setter knapt nok beina innendørs i perioden mellom påske og november, sies det.

Sommershow-innspurt

Med på intervjuet er også daglig leder Miriam Fagerli. De har begge travle dager i innspurten mot barnehagens årlige sommershow, så nå gjelder det å være effektiv.

Vågønes barnehage har 14 ansatte og 43 barn, og ligger «på landet i byen» i Bodø, omgitt av grønt på denne tiden av året, og med utfartsområdet Maskinisten nærmest i hinkeavstand.

Gjønnes og Fagerli fortsetter sitt forsøk på å sette ord på hva som gjør barnehagen god:

– Det er sammensatt. At vi har store, fine temaområder, er en ting. Vi tror veldig på gjentakelse i barnehagen vår. At barna får være med på mange turer. Kjenne på mange typer vær. Møte musikk på mange ulike måter. Både med musikere som spiller, og at de selv får velge sanger å synge og måter å uttrykke seg på.

Og så er det en ting til, som gradvis har vokst fram, som en naturlig del av barnehagen.

– Fokuset på det samiske. At det ikke bare er ei uke på vinteren, men at det vises i det daglige arbeidet vi gjør. Vi har ingen samisk avdeling, men vi har vårt eget árran (ildsted i gamme). Vi har interesse i å ta vare på naturen, og samisk henger veldig sammen med friluftsliv og musikk.

Keyboard under armen

Barnehagens beliggenhet midt i grøntarealet trekkes også fram.

– Vi kan ta med oss barna, et keyboard eller ei tromme under armen, og bare gå ut porten når som helst. Vi kan oppsøke en gapahuk, vi kan ha personalmøter rundt bålet. Vi er heldig stilt …

– Også det at vi har en høy andel menn er med på å prege hverdagen i Vågønes. Vi har 50/50 fordeling både i pedagog- og assistentteamet, skyter Fagerli inn.

– Er musikk og friluftsliv en naturlig kombinasjon?

– Sånn har det blitt delvis fordi vi er interessert, vi som jobber her. Men vi synes det. I naturen rundt oss fins dynamikk mellom høye og lave lyder. Vi har så å si alle samlingsstunder ute, og da tar vi med instrumenter. Og så er det to store tema, som kunne vært en barnehage hver for seg. Men vi har funnet vår vei inn i det.

– Vi sier at alle i personalgruppa skal kunne spille ukulele. Man kan spille mye med enkle grep. Men det er klart at når vi på toppen av det har proffe musikere som spiller til dans og som behersker mange ulike instrumenter, så gir det flere muligheter, sier daglig leder Fagerli.

 Ingen Vågønes-firkant

Barnehagens viktigste oppgave, er å ta vare på barn. De skal få utvikle seg. Men de skal også få lov til å være seg selv, understreker duoen.

– Alle barn skal få utvikle seg på sin måte, gjennom leken. Vi har ingen Vågønes-firkant som de skal passe inn i. Personalet skal se hvert enkelt barn. Om de er lei seg eller glad, eller noe imellom, så skal vi være der for dem. Følge dem på veien fra de kommer til vi gir dem fra oss, og så håper vi at de har fått med seg gode holdninger, og blitt rustet for veien videre.

En slags komprimert dokumentasjon på det som foregår i barnehagen, kan det tidligere nevnte sommershowet være.

– Målet er at alle ungene i barnehagen får velge seg sin rolle. Finne seg sin plass, og hvor synlige de skal være blant hele flokken. Så synger vi noen sanger lånt og noen sanger lagd.

Og alle synger med den stemmen de har.

– Hvert år, er det barn som overrasker oss. Vi tror de skal stille seg bakerst i skjul, men så kan de stille seg opp med mikrofonen foran 150 tilhørere og synge for full hals. Eller de spiller en rolle foran alle, forklarer Gjønnes.

 Årlig jakt-tur

Slike solskinnshistorier kan ha sammenheng med tryggheten en liten gruppe som går på tur sammen kan gi, tror han.

– Barnas egenskaper blir veldig synlig da. Og så kan vi kan hjelpe dem, i deres tempo.

Noe av det Fagerli setter pris på med jobben, er at hun ikke er helt låst til kontoret, selv om hun tilbringer deler av tiden sin der.

– Jeg er veldig takknemlig for at jeg vet hva foreldrene heter og hvem ungene er. At de kjenner meg som en del av hverdagen i barnehagen. Vi har den muligheten, og jeg griper den, slår hun fast.

En annen mulighet hun har grepet, er muligheten til å sende skolestarterne ut på jakt.

– Vi har en årlig tur til Saltfjellet, som starter med at vi tar toget halv åtte om morgenen. Der går vi på rypejakt, gjerne sammen med foreldre som har hund. Det ligger en forventning rundt denne høst-turen, som også bidrar til at skolestartergruppa blir mer sammensveiset, forklarer Gjønnes.

Underveis pushes det litt grenser. Med selve reisen, med kanskje å skulle høre et skudd, med å gå lenger enn man pleier, med å plukke blåbær i fjelltereng ...

Smak av rype blir det uansett. Om ikke jakten gir utbytte, så har de med noe i sekken. Men de pleier å ha hellet med seg.

Trygge budbringere

– Alle får være med å ribbe. De får se hvordan rypa ser ut når den er skutt, og når den skjæres opp. De får se hva som er inni. Det er som regel ikke noe de synes er vanskelig. Det blir ingen negative spørsmål, bare masse undring. De som trenger ei hand å holde i, får det, akkurat som i andre situasjoner. Så tilbereder vi. Alle får en liten smak, og alle tør å smake, beskriver Fagerli.

Humor, tull og tøys står ellers høyt på ingredienslista i barnehagen. Det er viktig for at både voksne og barn skal ha gode dager. Og når man greier å bruke styrkene til hver enkelt, kan personalgruppa blomstre, konstaterer daglig leder, klar på at hun ønsker en inkluderende arbeidsplass.

For tiden er forresten barnehagen så heldig å ha egen kokk, takket være kvinnen som er på språkpraksis hos dem, som faktisk har kokkebakgrunn, og som nå bidrar til at øvrig personell kan bruke tid på annet enn mat. Drømmen er at denne praksisen skal kunne ende med ansettelse, røper Fagerli, men det forutsetter at man får økonomien til å gå opp.

– Hva ønsker dere at barna skal ta med seg videre fra barnehagen når de begynner på skolen?

– Trygghet. At de er trygge i egen kropp, både psykisk og fysisk. Og at de føler at de har blitt sett som seg selv gjennom tida de har vært her, sier Gjønnes.

– Jeg håper også de kan være budbringere til skolen, om at barna må få være mer ute, sier Fagerli.