– Barnehageansatte er flinke til å forklare hva de gjør og hvordan - ikke hvorfor

Tidligere i år kom de ut med boka Alt jeg kan! Hvordan kroppen lærer hjernen å tenke. Ei bok som setter nyere hjerneforskning i sammenheng med det praktiske arbeidet som gjøres ute i barnehagen. 

Ei bok det har tatt ti år å gjøre ferdig. 

Hvorfor skal ikke små barn vekkes etter snaue 30 minutter?

Hvordan henger barns sosialisering sammen med hjernens speilnevroner?

Hvordan skjer læring i hjernen?

Hvordan ser en hjernevennlig barnehagedag ut?

Det er noen av spørsmålene boka gir svar på. 

– Boka er skrevet for å hjelpe til med å gi både ansatte, foreldre, og kanskje også politikere og beslutningstakere de viktige svarene på hvorfor. Fysisk aktivitet og lek, riktig kosthold, rutinesituasjoner og overganger er alle områder som må kobles opp til kunnskap om hjernen. Men som også boktittelen understreker, det er kroppen som lærer hjernen å tenke, og mens skolen snakker om lesing, regning og skriving som grunnleggende ferdigheter, berører denne boka de «egentlige» grunnleggende ferdighetene; reflekser, sanser, motorikk, hørsel og syn, sier de to, og forklarer hvorfor nettopp denne utgivelsen betyr så mye for dem: 

– Det er en bok vi selv har ønsket oss lenge. Når vi møter barnehagefolk er de kjempeflinke til å forklare hva de gjør, og hvordan, men ikke hvorfor. Det vi hører er gjerne at «det står i rammeplanen». Vi tenker at det må ligge noe mer til grunn enn som så, sier Helle. 

Hjernevennlig praksis

I likhet med ektemannen er hun utdannet pedagog, og begge har mange års erfaring fra barnehagesektoren. Sammen driver de firmaet Ringer i vann, og i tillegg til å stå bak en rekke bokutgivelser er de også ettertraktede foredragsholdere. De har også jobbet med endrings- og utviklingsarbeid i flere større prosjekter. 

– Vi vil bidra til at barnehageansatte blir tryggere og tydeligere. Det handler om å drive etter en hjernevennlig praksis, sier Fløgstad, som samtidig understreker noe de ikke er: 

– Vi er ikke hjerneforskere, men har samarbeidet med en rekke anerkjente fagmiljøer. 

Historien om hvordan arbeidet startet strekker seg ti år tilbake i tid. 

– Vi har arrangert en rekke konferanser opp gjennom, og i den forbindelse møtt mange fagpersoner. Særlig hjerneforskerne har ofte gjort stort inntrykk. De kunne så mye vi ikke visste. 

Møtet med nettopp en av dem skulle bety mye. Robyn Cox fra New Zealand lagde noen år tilbake en film som viste utfordringene til lille Matthew, som slet med å henge med i klasserommet. I filmen får man se sammenhengen mellom manglende motoriske ferdigheter og hvordan det kan påvirke barns læring. 

– Møtet med Robyn var veldig viktig, og ble en sterk motivator. Jeg har jobbet i feltet i snart 50 år, men da jeg så den filmen, da gråt jeg. Det var så sterkt å se barn som så gjerne vil lære og få det til. Hadde de som jobbet med barna kunnet mer, hadde de fått hjelp, men de hadde ikke kunnskapen, sier Helle. 

Følte de hadde sviktet

Det endte med at begge to reiste til New Zealand for å møte forskeren bak filmen. De reiste med en følelse av at de selv hadde sviktet - fordi de ikke kunne nok om de grunnleggende ferdighetene. Nå er filmen publisert på hjemmesiden til Ringer i vann, slik at de som leser boka også kan se den - og få bedre forståelse av hva det handler om.

I både boka og filmen blir tematikken eksemplifisert med en bøtte med hull i. De nederste hullene tilsvarer de grunnleggende ferdighetene, mens de øverste tilsvarer lese-, skrive- og regneferdigheter. Budskapet er enkelt forklart at hvis man ikke tetter igjen de nederste hullene, vil man heller ikke ha mulighet til å nå tilegne seg ferdighetene som ligger lenger opp i bøtta. 

– Det har vært veldig viktig for oss at et såpass vanskelig tema som hjerneforskning skulle være enkelt å forstå. Mange synes det er spennende, men samtidig komplisert. Vi ville at boka skulle være forståelig, og samtidig kunne brukes av barnehagene. 

Forfatterne har fått noe støtte til det omfattende arbeidet, som har pågått gjennom en årrekke. I tillegg til Robyn Cox har de også samarbeidet med andre forskere og ulike forskningsmiljøer. 

– Det som presenteres i boka er satt sammen av alt vi har lært og lest om hjerneforskning, det er sikkert over hundre bøker, sier Fløgstad, før han legger til: 

– Boka kunne sikkert vært flere ganger så tjukk. Jo mer man lærer og vet, jo mer vet du at du ikke vet. For vår del har det vært en pågående utvikling; vi har stadig lært mer. 

• Les også: Norsk lederkompetanse etterspurt i Tyskland.
• Les også: – Tidlig innsats må prioriteres.

Paret er også klare på at de har skrevet om et tema i stadig utvikling, og viser det med et eksempel:  

– Da vi, som nå er over 60, vokste opp, trodde man at hjernen var ferdig utviklet da vi var rundt 13 år. Da våre barn, som er mellom 31 og 42 år, vokste opp, hadde amerikanske hjerneforskere funnet ut at hjernen nok ikke var ferdig utviklet før ungdommene var mellom 16 og 18 år. Nå har vi fått barnebarn, og forskerne har funnet ut at hjernen ikke er ferdig utviklet før i 25-årsalderen. Det blir spennende å se om det fortsatt stemmer når og hvis vi blir oldeforeldre!

Løfter hjerneforskning

Etter at boka kom ut i vår, har forfatterparet brukt mye tid på å synliggjøre noen av temaene som omtales i boka. Gjennom både hjemmesiden og Facebook-siden til Ringer i vann, samt Facebook-siden Alt jeg kan, sørger de for å løfte artikler og ny forskning som handler om hvordan kroppen lærer hjernen å tenke. Nylig publiserte de også en kronikk i NRK med tittelen Uvitende foreldre skader barns utvikling, om betydningen søvn har for hjernens utvikling hos små barn.

– Tanken er at disse kanalene skal fungere som en forlengelse av boka, sier Fløgstad. 

Paret har også nylig vært delaktige under en stor barnehagemesse i Ørsta, som satte punktum for et tre år langt utviklingsarbeid i samarbeid mellom kommunen og blant andre Ringer i vann. 

– Søvn og dagsrytme er et av temaene vi er opptatt av. En av barnehagene vi har jobbet med på Ørsta har blant annet endret rutinene etter at vi begynte samarbeidet, slik at barna skulle komme seg tidligere ut, sier Fløgstad. 

• Les også: «Små barn skal ikke vekkes etter 30 minutter i barnehagen», skrev de på Facebook. – Så tok internett fyr!

Men etter mange år med arbeid ut i barnehagene, har paret også erfart noe annet grunnleggende: Det å gjøre endringer er ikke alltid like enkelt. Enten det handler om å få fireåringen til å slutte med smokk - eller å legge om rutiner i barnehagen. 

For å si det med boka: Visste du forresten at det er hjernen din som sørger for at du streber etter å sette deg på samme sted som du har sittet tidligere? Enten det er hjemme, på pauserommet eller ved kursbordet etter pausene når du er på forelesninger! Amygdala liker godt at alt er som det pleier å være – da er det ingen fare på ferde. Så nå fikk du en unnskyldning til å gjøre som du alltid har gjort – «det er ikke jeg som vil det – det er hjernen min!»

– Når man gjør store endringer i den pedagogiske praksisen, må man ha mange tanker i hodet samtidig. Da er det en stor jobb som må gjøres, sier Helle. 

– Mer hjerneforskning i debatten

Forfatterparet er også ivrige forkjempere for mer debatt om utviklingen i barnehagen. Der mener de blant annet hjerneforskningen, og det vi har lært om barns utvikling, bør ha en mer sentral plass. I siste del av boka advarer de også om at den pedagogiske debatten i barnehagen ofte befinner seg i et ekkokammer.

Institutt for samfunnsforskning (ISF) har sett på hvordan slike «ekkokamre» kan fungere i samfunnsdebatten, eller som i vårt tilfelle, i den pedagogiske debatten i barnehagene. De fant blant annet ut at det å møte argumenter som støtter det vi selv mener, leder oss til å bli enda sikrere på egne meninger. Effekten var sterkest blant de som hadde de sterkeste meningene fra før. Ut fra de funnene de gjorde, kan det dermed synes som om norsk samfunnsdebatt, og da også pedagogisk debatt, har et dobbelt problem, både at vi først og fremst «diskuterer» med folk som er enige med oss selv, og at vi dermed også blir enda sikrere i vår sak. Da blir det lite plass for motstridende synspunkter, og det er få som våger å uttale seg, står det i boka. 

– Det utvikler ikke profesjonen vår, sier Fløgstad, før han avslutter: 

– Det hadde vært veldig bra om boka kunne bidratt til å gi flere en øyeåpner.