Barn som pårørende: Hva betyr barnehagen?

Heidi Wittrup Djup er psykologspesialist og daglig leder ved Klinikk for krisepsykologi AS. Hun jobber blant annet som barnefaglig sakkyndig, foredragsholder og veileder, og gir oppfølging til familier, arbeidplasser og lokalsamfunn rammet av kriser og alvorlige hendelser. Hun har også en bistilling som universitetslektor ved Senter for krisepsykologi, Universitetet i Bergen - og debuterer nå som forfatter.

Boken «Barnehagens betydning når barn er pårørende» kom nylig ut på Fagbokforlaget. Den er illustrert av Christine Lien, og kollegene Atle Dyregrov og Magne Raundalen fra Klinikk for krisepsykologi har skrevet forordet.

– Jeg har ikke klart å finne akkurat denne typen litteratur, som er så spisset inn mot barnehagene. Det samme mente forlaget, som kontaktet meg med forespørsel om å skrive boken. Jeg har holdt flere foredrag om nettopp dette og vært veldig engasjert i tematikken: Når det handler om å styrke barnehagenes kompetanse på dette området, ble det veldig riktig for min del. Barnehagene er med på å legge fundamentet for barns oppvekst og utvikling. Det viktigste arbeidet for barna skjer der.

Mistet sin egen far

Å jobbe med barn som pårørende er et tema der det har skjedd stor utvikling. I forordet skriver Dyregrov og Raundalen blant annet:

Vi tilhører seniorgenerasjonen som satte barn i krise på kartet. Vi kan huske en tid da et barn som døde, ikke ble nevnt i barnehage eller skole i ettertid. Små barn ble av fagfolk antatt ikke å sørge. Vi husker med gru fortellinger om at pulten til elever som døde, ble båret ut om ettermiddagen – og det var det.

Som psykolog har Heidi Wittrup Djupmøtt en lang rekke barn og familier i kriser som følge av sykdom, dødsfall eller andre livsbelastninger.

– Dermed har jeg også sett verdien av gode støttetiltak i de vante omgivelsene. Noen trenger kanskje psykolog, men for de aller fleste vil den viktigste støtten være å finne der vi befinner oss i hverdagen. Det har gjort at jeg har blitt opptatt av barnehagens og skolens rolle i barnets liv. Arenaene utenfor helsetjenestene.

Hun har også en personlig motivasjon for å engasjere seg nettopp i barn i sorg og krise:

– Jeg mistet faren min til kreft da jeg var 14 år. Det er ingen ting som har påvirket livet mitt så mye. Både usikkerheten knyttet til at han var syk, og å måtte finne ut av livet mitt uten ham, sier Djup, og fortsetter:

– Det er jo en litt annen problemstilling når man er ungdom sammenlignet med et barn. Samtidig har det gitt meg et personlig engasjement, siden det ble så viktig for meg å vite hvem jeg hadde å støtte meg til. Å vite at de jeg hadde rundt meg hadde emosjonelt mot til å tåle det, at jeg ikke sto alene, men hadde mennesker å falle tilbake på.

Gjennom arbeidet som terapeut og sakkyndig har hun samarbeidet tett med mange barnehageansatte.

– Jeg har et inntrykk av at det er både et ønske og et behov om mer kunnskap på området, om hva både barn og foreldre trenger av støtte. Det er så sårt for så mange, og ofte vanskelig å vite hva man skal si og hvordan man skal håndtere det hvis en hel familie er i krise. Samtidig skal man håndtere hverdagen i barnehagen, og alle barna, med alle krav og forventninger som stilles.

Mange ulike dilemma

Djup sier at samtidig er det knapt noen som er bedre rustet og posisjonert til å ivareta både barna og familiene når krisen først skjer.

– Barnehageansatte er jo veldig gode til å snakke med og forstå barn. De vet hva som er innenfor normalen, og når det er grunn til å bli bekymret. Ikke minst er de tilgjengelig i hverdagen med omtanke, kunnskap og erfaring.

Samtidig kan det være en utfordring for mange å finne en god balanse opp mot foreldrene. Hvis foreldrene er i krise, hva kan man kreve og forvente av dem?

Hun snakker om utfordringen i å bevege seg inn i familiens private sfære, å stå i det og finne en god balanse. Særlig i de tilfellene der man kanskje ikke har en veldig god relasjon i utgangspunktet, der foreldrene ikke er veldig åpne, eller vanskene omhandler skambelagte områder som for eksempel rus og alvorlig psykisk lidelse.

– En annen utfordring kan være at barnehagen blir stående litt i skyggen når krisen rammer. Når taushetsplikten kommer i veien for at barnehagen blir inkludert i arbeidet til helsetjenestene, som har en annen rolle. Det blir veldig krevende for barnehagen når de ikke får vite. Min opplevelse er at i de tilfellene der informasjonsdelingen er god, gjør det jobben mye lettere. Jeg mener det er viktig å inkludere og spille på barnehagene, for det finnes så store muligheter for hjelp og støtte der.

Å holde på rutinene

Djup forteller om hvor vanskelig det kan være å vise seg fra en sårbar side når man har det vondt.

– Det er lettere å be om hjelp når man er på et godt sted. Derfor har jeg skrevet litt om hvordan man kan legge et godt grunnlag i forkant heller enn å vente til noen kommer når de er i knestående. Da er det vanskelig å finne gode løsninger.

En annen ting som kan bli viktig for mange, er å ha vante rutiner å lene seg på når det blir vanskelig.

– For noen kan det bli det aller viktigste. Når alt annet er kaos, trenger vi at noe er forutsigbart og trygt.

Selv er hun mor til en andreklassing og en førskolegutt.

– Som mor opplever jeg at jeg har vært nødt til å spørre de barnehageansatte om mye. Det er kanskje de som kjenner barna best, og har best fagkompetanse, uten at de er en del av livet hjemme. En annen faktor som gjør at barnehagen har en så viktig rolle, er at de ansatte er så tilgjengelige. Også i en krise kan terskelen for å ringe enten familiekontoret eller helsetjenestene være høy, mens de barnehageansatte er lettere å få tak i, og noen man gjerne allerede har en trygg relasjon til.

Bok til ettertanke

I boken tar hun for seg en lang rekke temaer, som barnehagebarns reaksjoner når livet slår sprekker, emosjonelle og relasjonelle behov når barn er pårørende, og hvordan man kan kommunisere med barn i krise. Samtidig understreker hun at dette ikke er en fagbok med oppskrift på hvordan man skal gjøre det:

– Det er mer en bok til ettertanke. En bok som kan være til hjelp og et utgangspunkt for refleksjon. Jeg har også en klar tanke om å formidle håp: Man kan få til veldig mye for barnet, sier hun, og legger til at som barnehageansatt vil man møte på problematikken.

– Derfor er det også så viktig å være forutseende, og å vite noe om hvordan man kan håndtere det når en slik situasjon oppstår.

Boken har også et kapittel om betydningen av å ivareta også de ansatte.

– I barnehagen kommer man veldig tett på barna, og da kan det oppleves veldig nært. Mange vil også strekke seg veldig langt. Da blir det viktig å hente støtte hos hverandre, slik at man klare å holde fokus på hva barnet trenger - uten at man tar ansvar for hele familien. Det kan være en vanskelig balansegang å sette de nødvendige rammene uten at man avviser foreldrene eller svikter når noen har det vondt, sier hun, og fortsetter:

– Man er gjerne ikke så trent på å stå imot hvis man ikke har bevissthet rundt det. Man er nok mer bevisst på det i helsetjenestene, men i barnehagen skal man håndtere alt.

I tillegg til å ha egne barn i barnehage, blir hun ofte kontaktet av barnehager med behov for kompetanseheving eller veiledning, og har også vært involvert i oppfølgingen etter kriser og alvorlige hendelser. Boken er et resultat av mange års erfaring - og ro til å skrive fra hjemmekontoret.

– Barnehageansatte har kunnskapen, så jobben min blir ofte å trygge dem på at dette er noe de kan. Hvis krisen oppstår, er ikke nødvendigvis det å hente inn en psykolog det viktigste. Det er de ansatte selv som er nærmest til å representere tryggheten.

Boken er ikke blant de tykkeste fagbøkene. Det var heller ikke tanken.

– Jeg har valgt å reflektere rundt mange av de temaene som kan oppstå, men uten å ha som mål å gjennomgå ethvert tenkelige scenario. Samtidig var det et ønske fra forlaget at boken ikke skulle være så omfattende at den ble utilgjengelig for leserne. Tematikken tilsier at den kunne blitt enorm, men da ville ingen fått tid til å lese den i en travel hverdag, sier forfatteren, før hun oppsummerer:

– Det er en bok om barns behov, hvordan man kan skape en god hverdag, og hvordan man kan kommunisere med barna og snakke med foreldrene.