«Mobbing har engasjert oss forfattere i møte med barn, ungdom, styrere, rektorer, pedagoger, assistenter, fagfolk, forskere og foreldre. Vi har sett og vært en del av nydelige øyeblikk der voksne med hjertet og hodet har støttet og veiledet barn inn i gode sosiale prosesser som har vært forebyggende for mobbing. Vi har også sett voksne gå forbi mobbeepisoder, og hørt dem bagatellisere og forsvare egen ansvarsfraskrivelse.»
Dette skriver Ingrid Lund og Anne Helgeland i forordet til boka Mobbing i barnehage og skole – Nye perspektiver.
Boka, som utgis på Cappelen Damm forlag, tar opp hvordan synet på barn og unge påvirker forståelsen av mobbing og de tiltak som settes inn i barnehage og skole.
Det forteller Ingrid Lund, professor i spesialpedagogikk ved Universitetet i Agder.
– Gjennom forskningsprosjektene våre har vi sett og opplevd at barn urettmessig får for mye ansvar for den mobbingen som oppstår. Forklaringene som gis når mobbing skjer blir alt for lett knyttet alene til barnet, sier hun, og fortsetter:
– I den etablerte forståelsen av mobbing er det noen karakteristikker av barn og en forståelse av barns atferd som vi ønsker å utfordre.
Holdninger og kunnskap
FAKTA: OM FORFATTERNE
Ingrid Lund er professor i spesialpedagogikk, forfatter og familieterapeut og arbeider ved Universitetet i Agder. Hun har jobbet som spesialpedagog i skolen og i barne- og ungdomspsykiatri i mange år, spesielt inn mot barn, unge og voksne som utfordrer relasjoner og systemer. Hennes forskning er knyttet til atferdsproblematikk og læringsmiljøutvikling. Hun har utgitt flere bøker og artikler der tematikken er atferd, læringsmiljøutvikling og psykisk helse.
Anne Helgeland er forsker, barnevernspedagog og familieterapeut og har i mange år arbeidet ved Avdeling for barn og unges psykiske helse (Abup) ved Sørlandets sykehus. Hun har jobbet i voksenpsykiatrien og barneverntjenesten og driver kompetanseutvikling knyttet til forebygging av mobbing i barnehagen. Forskningen hennes sentrerer om mobbetematikk, både i barnehage og blant ungdom. Helgeland har utgitt artikler og hefter og er medforfatter i flere bøker.
Lund og Helgeland er motstandere av å kalle barn for mobbere eller plagere.
– Det finnes ikke et eneste ondskapsfullt barn i Norges land, men det finnes handlinger som defineres som ondskapsfulle og som vi må si tydelig nei til, samtidig som vi må støtte og veilede barn og hjelpe dem til å forstå både egne og andres følelser som kan vise seg i uønsket atferd, sier Lund.
– Barneperspektivet og etiske perspektiver er en rød tråd gjennom hele boka. Vi er opptatt av at alle barn har et grunnleggende behov for å høre til i et fellesskap sammen med andre. Når det skjærer seg, og man ikke får hjelp fra en voksen til å komme i inn i fellesskapet igjen, kan det gå veldig galt. Barn er helt avhengig av voksnes veiledning og støtte, tydelig og varm ledelse og gode strukturer i skole- og barnehagehverdagen, sier hun.
De to forfatterne mener at hovedfokuset i mobbeforebyggende arbeid må rettes mot barnehage- og skolekulturer, ledelse, kollegasamarbeid og foreldresamarbeid.
De understreker samtidig viktigheten av å arbeide for å forstå barn og barns atferd.
– Holdninger og kunnskap knyttet til dette henger tett sammen med våre handlinger, sier Lund.
Hvordan ansatte i barnehage og skole forstår barn og unges atferd, styrker og utfordringer i relasjoner, vil gjenspeile seg i hvordan de forstår barnets følelsesuttrykk, mener Lund og Helgeland. Ifølge forfatterne vil dette også gjenspeile seg i hvor lyskasteren rettes når tiltak mot mobbing skal settes inn; på hvor man holder fokus, hvilke ord man bruker i spørsmålene man stiller, hvilke svar man gir og hvordan man følger opp det som har skjedd helt konkret i handlinger som gjør at barn kan få et trygt og godt barnehage- og skolemiljø.
Voksenrollen
– Hva mener dere er det viktigste man kan gjøre i barnehagen for å forebygge mobbing og krenkelser?
– I barnehagen er det leken som er det aller mest sentrale. Voksenrollen i leken blir derfor helt sentral i arbeidet med å forebygge mobbing i barnehagen. Hvordan man organiserer dagen; hva man vektlegger, hvor de voksne har sitt fokus og hvilken rolle de inntar i leken, har stor betydning, sier Lund, og fortsetter:
– Voksnes lekekompetanse kan og bør utfordres. Noen barn er mer sårbare enn andre i leken og trenger spesielt at voksne legger til rette for ulik type lek, deltar i leken og anvender sin kunnskap og erfaring til å bevisst finne sin rolle. Det trengs en lekesensitivitet for barnas behov for støtte, tilrettelegging og veiledning og en sensitivitet for når de skal trekke seg tilbake og la barna utforske, prøve, feile og mestre.
Kultur for å gi tilbakemeldinger
Ifølge Lund og forskningen knyttet til prosjektet «Hele barnet, hele løpet; Mobbing i barnehagen», er utetiden den tiden på dagen der barn rapporterer at de i størst grad blir stående utenfor lek og samspill med andre.
– Derfor er det viktig å ha tydelige forventninger til voksenrollen også i utetiden. Forventninger må være tydelig kommunisert og gjennomarbeidet i personalgruppen, der styrer leder an og tar et hovedansvar for å følge opp. Det er viktig å fremme en tilbakemeldingskultur mellom de voksne som gjør at det er naturlig å si ifra til hverandre når voksne er mer opptatt av hverandre enn det som foregår i barnegruppen, sier Lund.
– Man bør fremme en kultur der hver og en heier frem alle de kollegene som vi kan lære mye av: De som er oppmerksomt nærværende til stede for barna, de som skaper god stemning på avdelingen, de som tar i et ekstra tak når det blir vanskelig, og de som står på for å finne gode samarbeidsløsninger sammen med barn, foreldre og kolleger når det oppstår utfordringer.
Med «oppmerksomt nærværende» mener Lund i denne sammenheng det å være til stede her-og-nå – i leken, i samtalen, i lesestunden – uten at for eksempel tanker om det man skal gjøre etterpå forstyrrer det som skjer akkurat her-og-nå.
Synes det er utfordrende å si ifra
– Dere skriver i boka at dere har sett voksne gå forbi situasjoner der de burde ha grepet inn. Hvorfor tror du det skjer?
– Det handler om flere ting. I situasjoner der det er snakk om en voksen som krenker et barn kan en av årsakene være at voksne ofte beskytter andre voksne. Vi har gjennomført observasjoner og intervjuer både i barnehage og skole som bekrefter at ansatte synes det er utfordrende å si ifra til kolleger som krenker barn. Det er alt fra at mange er redd for at relasjoner mellom kolleger skal bli verre hvis man sier ifra, at man skal bli stemplet som «bedreviter» eller illojal hvis man melder til nærmeste leder. Dette kan i verste fall føre til at barn fortsatt blir utsatt for krenkende handlinger uten at noen gjør noe med det, sier Lund.
– Derfor det er så ekstra viktig å skape en kultur i barnehage og skole der det er rom for å gi konstruktive tilbakemeldinger til hverandre – også når man ser en kollega opptre på en måte som ikke er akseptabel, og at dette følges opp med systematisk veiledning der det trengs, avslutter hun.
