– Feilaktig kommunikasjon kan føre til at barnet ikke får fortalt sin versjon av virkeligheten

Dean er utdannet pedagog, han har en mastergrad i innovasjonsstudier og har videreutdanning i temaet seksuelle overgrep mot barn. De siste fire årene har han vært ansatt som rådgiver i Stine Sofies Stiftelse og har reist rundt i hele Norge for å undervise om vold og overgrep mot barn – både for barn og voksne.

Nå er han aktuell med boka Utforskende bekymringssamtaler. Boka, som er utgitt av Fagbokforlaget, gir råd om hvordan barnehageansatte kan bruke samtalen som verktøy til å utforske en bekymring for at et barn utsettes for vold, overgrep eller omsorgssvikt.

– I løpet av disse årene har jeg erfart at dette er en tematikk mange barnehageansatte er interessert i. Når jeg holder kurs får jeg ofte spørsmål om hvordan man bør gå frem når man skal snakke med et barn man er bekymret for, forteller Dean.

– Barnehageansatte er klar over kompleksiteten i dette. De har hørt historier om saker som har gått galt fordi noen har stilt ledende spørsmål, og de kan være redde for å være med på å ødelegge en sak eller at barn skal bli traumatiserte hvis de stiller feil spørsmål. Det er mange barrierer som kan stoppe en sånn samtale. Målet mitt med boka er derfor å vise hvordan man kan gjennomføre en utforskende bekymringssamtale. I bunn ligger det en klar tanke om at barnehageansatte er kompetente til å gjøre dette, sier han.

– Skal ikke etterforske

Rammeplanen sier at barnehageansatte skal ha et bevisst forhold til at barn kan være utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt, og vite hvordan dette kan forebygges og oppdages.

– Det kan være at et barn kommer med et utsagn, har et blåmerke eller en atferd som gjør at man blir bekymret. Det kan selvsagt være helt uskyldige årsaker til dette, men for å finne ut om det er grunn til bekymring kan man gjennomføre en bekymringssamtale.

– Barnehageansatte skal ikke etterforske, det er politiets jobb, men de har mulighet til å utforske. Og hvis man får informasjon som gir grunn til å tro at det er snakk om vold eller overgrep, så er man pliktig til å melde ifra, sier Dean.

Tatt på alvor

Boka tar utgangspunkt i både forsking og praksis, og er ment å være en brobygger mellom de to, opplyser Dean.

– Det faglige grunnlaget bygger i stor grad på en norskutviklet metode kalt Den dialogiske samtalemetoden, som er utviklet på bakgrunn av studier av barneintervju foretatt av politi eller barnevern. Jeg har ikke kopiert denne metoden, men hentet inspirasjon fra den og tilpasset det til en barnehagekontekst, forteller han.

– Jeg tar primært for meg samtaler med barnehagebarn som har verbalspråk, normalt barn i aldersgruppen tre til seks år. Jeg prøver å ivareta to perspektiver. Det psykologiske perspektivet, altså at voksne kan stille spørsmål som gir gode betingelser for at barn kan oppleve seg sett, hørt og tatt på alvor. Det andre er det juridiske perspektivet, at man ikke skal ødelegge en eventuell straffesak, forteller Dean.

I boka skriver han om dialogiske prinsipper som kan fremme samtaler med barn, og om hvilke spørsmålsformuleringer som er fordelaktige eller som man bør unngå. Han skriver også om hva som kan skape gode rammer for samtalen og om hvorfor barn kan velge å ikke fortelle, som for eksempel manglende begrepsapparat eller frykt for konsekvenser.

Åpne spørsmål

Et av kapitlene handler blant annet om det å stille åpne spørsmål som er fri for forutinntatte holdninger eller meninger.

– Det er viktig å stille spørsmål som gir barn forutsetninger for å fortelle så fritt, spontant og upåvirket som mulig. Til vanlig er det vi voksne som informerer, instruerer og forteller barn om hvordan verden fungerer. I disse sakene bør det skje et rollebytte. Det er barnet som bør være eksperten og den voksne som skal lytte, sier Dean.

Feilaktig kommunikasjon kan føre til at barnet ikke får fortalt sin versjon av virkeligheten ut fra egne opplevelser og forutsetninger, påpeker han.

– Ledende spørsmål eller spørsmål hvor man har en forutinntatt holdning som skinner igjennom, er spørsmål man må unngå å stille. Det er farlige spørsmål. For eksempel: «Det var vel sånn at...?» eller «det var vel mamma som spylte deg med kaldt vann i dusjen?», sier Dean.

– Så finnes det også noen spørsmål som er lite effektive eller fordelaktige å bruke i en slik samtale, som ja/nei-spørsmål: «Var det sånn at?» «Stemmer det at?» Noen ganger kan det være nødvendig å stille ja/nei-spørsmål for å avklare ting, men generelt sett får man lite informasjon ved å stille slike lukkede spørsmål.

– Hva kan være gode spørsmål å stille under en slik samtale?

– For eksempel «fortell meg mer…» eller «si mer om…» er gode formuleringer. I tillegg er spørsmål som begynner med hva, hvor, hvem og hvordan fine for å kunne spørre mer spesifikt, men som samtidig er åpne spørsmål som ikke leder i en bestemt retning, sier Dean.

En tillitserklæring

Å motta sensitiv informasjon kan være en stor tillitserklæring fra barnet, påpeker Dean.

– Derfor kan det være fornuftig at det er den personen som mottar informasjonen, som snakker mer med barnet. Det kan være at det kommer et utsagn fra et barn når man skifter bleie eller under lunsjen. Det er lov å bli satt ut i slike situasjoner og noen trenger kanskje å kjøpe seg tid og rådføre seg med en kollega eller andre før man følger opp barnet, sier han.

– Det kan også være enkeltansatte som ikke evner å følge opp spontane utsagn fra barn. Hvis det da er en ansatt barnet har et spesielt nært tillitsforhold til, kan det være fornuftig at denne personen går tilbake til barnet og inviterer til oppfølgingssamtale. Det viktigste er at barnet blir tatt på alvor og følges opp, sier Dean.