Bekymringssamtaler: – Mange er redde for å stille feil spørsmål

Dean er utdannet pedagog og har videreutdanning i temaet seksuelle overgrep mot barn. Han har en fortid som rådgiver i Stine Sofies Stiftelse og jobber i dag som familieterapeut i barnevernstjenesten i Oslo kommune. I tillegg holder han foredrag for blant andre barnehageansatte om hvordan avdekke og forebygge vold og overgrep.

Nå er Dean klar med sine andre bok Sensitive samtaler med barnehagebarn: Åpen og ikke-ledende kommunikasjon ved bekymring.

Målet er å gi barnehageansatte verktøyene de trenger for å snakke trygt og åpent med barn som kan være utsatt for vold eller overgrep, ha foreldre i konflikt, foreldre med rus- og psykiatriutfordringer eller andre tilsvarende forhold, opplyser forfatteren.

– Mange ønsker å snakke med barn de er bekymret for, men er redde for å stille feil spørsmål. Jeg ønsker å vise hvordan man kan gjøre det på en god måte, sier Dean.

– Jeg opplever at barnehageansatte er en forsømt yrkesgruppe når det kommer til kompetanse på bekymringssamtaler med barn. Når jeg besøker barnehager rundt om i Norge er det slående hvor ofte folk kommer bort og sier at dette er første gang de hører noe om denne tematikken. Jeg ønsker derfor å bidra til å tette et kunnskapshull.

Bekreftelsesfella

I boka skriver Dean blant annet om hva som kjennetegner barn i risiko og skadelig barneomsorg, om kommunikasjonsprinsipper som fremmer dialog og om kommunikasjonsstiler som er «farlige» eller som hemmer dialog.

– Det er viktig å være bevisst på at det er noen måter å kommunisere på som enten kan bidra til å styrke eller svekke påliteligheten i barns fortellinger. Og dette handler veldig mye om hvordan vi voksne kommuniserer, sier han.

Et eksempel på det Dean omtaler som farlig kommunikasjon, er å stille ledende spørsmål. Altså spørsmål som forsøker å styre samtalen i en bestemt retning.

For eksempel: Mammaen din drikker masse alkohol, ikke sant?

Ledende spørsmål har gjerne utgangspunkt i en hypotese om barnets omsorgssituasjon, påpeker Dean. Og når man søker bekreftelse på egne hypoteser havner man fort i en bekreftelsesfelle, hvor man står i fare for å bortforklare eller ignorere det som ikke passer med egen forståelse av verden.

«Slike bekreftelsesfeller kan være farlige fordi vi oftest ikke merker at vi opererer ut fra dem, eller at de påvirker oss» skriver Dean i boka.

– Hvordan unngår man dette?

– Det første er å være bevisst bekreftelsesfella, og at alle mennesker kan havne i den. Det andre er å være åpen for at barnets omsorgssituasjon kan være annerledes enn det vi innledningsvis tenker at den er. Kanskje skal vi formulere alternative hypoteser? I tillegg bør vi bruke flest mulig åpne og ikke-ledende spørsmål, samt diskutere med nærmeste kollega eller leder.

Andre ting å være obs på

Hvis man kan unngå ledende spørsmål i bekymringssamtaler med barn, er man godt på vei, påpeker Dean.

– Klarer man å holde seg unna denne typen spørsmål, så styrker det troverdigheten i barns utsagn samtidig som risikoen for at feil informasjon kommer frem, reduseres.

Han understreker at det også finnes andre farlige kommunikasjonsgrep som man bør være oppmerksom på, for eksempel å stille samme spørsmål gjentatte ganger.

– Hvis det stilles et lukket spørsmål gjentatte ganger – for eksempel «Har noen vært slem mot deg?» – og barnet innledningsvis svarer nei på det, så vil gjentatte spørsmål om dette kunne medføre at barnet etter hvert endrer svaret sitt. Det kan være fordi barnet blir lei av spørsmålene, eller for å gjøre den voksne fornøyd.

Å lokke med belønning for å få et barn til å snakke, eller å begynne å trekke i tvil eller dekonstruere barnets fortelling, er også noe som bør unngås, ifølge Dean.

– Utforsk nøkkelord

– Hvordan fremmer man god dialog?

– Da bør man stille åpne og ikke-ledende spørsmål. For eksempel: «Fortell mer om det…», «si mer om det…», og «fortell meg alt om det…». Da unngår man formuleringer som «kan du» og «vil du», som åpner for ja- og nei-svar.

Det kan også være lurt å bruke gjentakelse som virkemiddel, påpeker Dean.

– Hvis barnet forteller at mamma og pappa kranglet kvelden før, kan du gjenta: «Så mamma og pappa kranglet i går kveld? Fortell meg alt om det». Da legger du ikke til mer informasjon i samtalen, men forholder deg til barnets ord.

Dean oppfordrer videre til å utforske nøkkelord:

– Hvis et barn sier «mamma lukter vondt», så er vondt et nøkkelord du kan utforske: «Du sier mamma lukter vondt, fortell mer om det…».

– Bruk også stillheten aktivt. Hvis barnet ikke svarer umiddelbart på spørsmålet ditt, så kan du la det være en liten pause. Ikke pøs på med flere spørsmål, men vent på svar, sier han.

Beskriver ulike risikoforhold

Sensitive samtaler med barnehagebarn er utgitt av Fagbokforlaget og bygger videre på Deans forrige bok: Utforskende bekymringssamtaler.

– Den første boka rettet seg spesifikt mot tematikken vold og seksuelle overgrep. Denne nye boka beskriver også andre skadelige omsorgspraksiser og risikoforhold, blant annet foreldre i høykonflikt, foreldre med rus- og psykiatriutfordringer, kjønnslemlestelse og Münchhausen by proxy, forteller forfatteren.

Han vier også ett kapittel til forskning på barns språk- og hukommelsesutvikling.

– Nyere nevrobiologisk forskning synliggjør at selv barn i 3- til 6-årsalderen har forutsetninger for å kunne være troverdige informanter når det kommer til eget liv. Grunnen til at jeg trekker dette frem er at en del fagfolk, og også andre voksne, kan være usikre på hvor mye de skal legge i uttalelser fra barn om at «mamma lukter vondt» eller «pappa ligger bare og sover hele dagen». Hvor troverdig kan man anta at slike utsagn er? Det er et spørsmål jeg tar opp.

Minimumsstandard

– Hvor langt skal egentlig barnehageansatte strekke seg i sine spørsmål når de mistenker at et barn ikke har det bra?

– Jeg mener man kan bruke opplysningsplikten til barnevernet som en slags rettesnor for hvor mye man skal spørre. Den sier at man skal melde ifra når det er grunn til å tro at barnet blir utsatt for mishandling eller omsorgssvikt. Når man snakker med barnet bør man ha følgende spørsmål i bakhodet: Har jeg fått nok informasjon til at jeg har grunn til å tro? Hvis du kan svare tydelig ja på det spørsmålet, så skal du ikke nødvendigvis stille flere spørsmål, for da skal barnevernstjenesten eller eventuelt politiet ta over, sier Dean.

Skulle samtalen med barnet ende i en bekymringsmelding eller anmeldelse er det viktig å være transparent overfor barnevernet og politiet om hva man har spurt om, påpeker han.

Dean understreker avslutningsvis at han mener barnehageansatte har gode forutsetninger for å gjennomføre bekymringssamtaler.

– De er sammen med barna i størsteparten av deres våkentid og kjenner dem godt. Det gjør at de har en unik mulighet til å fange opp når ting ikke er som de burde være. Jeg mener derfor at man i barnehagen bør ha en slags minimumsstandard for samtalekompetanse med barn ved bekymring for omsorgssituasjonen. Mitt mål er å bidra til at man får det, sier Dean.