– Det er viktig at omsorgsgivere også tar vare på seg selv

– I arbeidet med barna stilles barnehageansatte overfor mange ulike etiske dilemmaer, sier Eidsvåg som har skrevet boka «Etikk i barnehagen – Syv samtaler om nærhet, omsorg og lykke».

Han er til daglig førsteamanuensis ved Institutt for barnehagelærerutdanning ved Universitetet i Stavanger (UiS) og underviser i etikk. Boka er et resultat av en kvalitativ studie gjort som et postdok-prosjekt ved UiS.

I én-til-én-samtaler med forskeren reflekterer syv erfarne barnehagelærere over etiske dilemmaer i arbeidet, særlig knyttet til omsorg. De snakker blant annet om følelsers betydning for omsorg, hvordan de har utviklet seg som omsorgsgivere og hvordan omsorg kan læres.

– Et av spørsmålene som ble drøftet under samtalene var: Bør de ansatte bli glad i barna, og hva skjer hvis man ikke klarer å bli like glad i alle barna? Barnehageansatte har jo mange relasjoner de skal pleie, sier Eidsvåg, og fortsetter:

– Mange snakket om at de har en plikt til å være emosjonelt til stede, men de hadde også erfaring med at det ikke var alle relasjonene som «grep» dem like mye. Det kunne skape dårlig samvittighet, men de snakket samtidig om at dette var noe de måtte lære seg å innfinne seg med. Det er ikke alle relasjoner i livet man blir like grepet av. De var opptatt av å finne måter å håndtere dette på, og det gjorde de ved å samarbeide med de andre på avdelingen, slik at omsorgen ble en felleshandling. De var også veldig opptatt av at man skulle oppføre seg omsorgsfullt mot alle barna, uavhengig av følelsene for det enkelte barnet.

Viktig periode

Barnehagen er en betydelig del av barnas verden. I samtalene med Eidsvåg snakket barnehagelærerne om det store ansvaret som hviler på ens skuldre når man jobber med små barn.

– Det er mye som står på spill i et barns liv. Barnehageårene er en viktig formativ periode og de kjente på at de bar på et stort ansvar.

– Et av spørsmålene jeg stilte var: Hva skjer når barna slutter i barnehagen? Går de og bekymrer seg for dem etter at de har sluttet, og så videre? De var ganske enige om at når barna var ferdige i barnehagen, så prøvde de å legge vekk følelsene de hadde fordi det kunne bli for krevende å bære med seg dette videre, forteller Eidsvåg.

Hvordan fordele omsorg rettferdig?

En annen utfordring barnehageansatte kan stå overfor som omsorgspersoner, er å finne en god balanse mellom regler som ivaretar felleskapet og barnas rett til medvirkning, påpeker Eidsvåg.

– En barnehagehverdag preges av ganske mange regler. Et sentralt spørsmål blir da: Hvordan kan man klare å være en varm omsorgsperson, samtidig som man skal passe på at barnehagens regler blir overholdt? sier han.

I boka drøfter Eidsvåg også spørsmålet om omsorg kan fordeles rettferdig.

– Det er nokså lett å fordele materielle goder slik at alle får likt. Et immaterielt gode, som omsorg, er derimot vanskeligere å fordele rettferdig.

– De ansattes tid, nærvær og oppmerksomhet utgjør avdelingens samlede omsorgsressurs. Barnehagelærerne jeg intervjuet i forbindelse med studien fortalte at det kunne være krevende å sørge for at dette ble rettferdig fordelt mellom barna. De drøftet også hvorvidt det er rettferdig at alle barn får like mye oppmerksomhet av de ansatte, eller om det er rettferdig at de barna som trenger det mest får mer oppmerksomhet enn barna som allerede klarer seg godt, sier han.

Bærekraftig omsorg

Det kan være krevende å være omsorgsgiver. Derfor er det viktig at omsorgsgiveren også klarer å ta vare på seg selv, mener Eidsvåg. Hvis ikke risikerer man å bli utbrent.

– Hvordan kan man klare å ta vare på både barna og seg selv? Jeg fant i min studie at et godt arbeidsfellesskap var helt avgjørende her, sier han.

Når arbeidsfellesskapet i barnehagen fungerer på en slik måte at de ansatte også klarer å ta vare på seg selv kan man oppnå en «bærekraftig omsorg», ifølge Eidsvåg.

– Nøkkelen er at fellesskapet klarer å gjenskape like mye som man yter. Hvis arbeidsfellesskapet fungerer godt skapes det mye positiv energi som gjør det lettere å yte omsorg overfor barn og kolleger. Dersom arbeidsfellesskapet fungerer dårlig, vil det stjele av ressursen som den enkelte ansatte har til å yte overfor barna, sier han.

Opplevelsen av å ikke strekke til

– Hva trekker de du intervjuet i forbindelse med studien frem som den største utfordringen i hverdagen?

– De snakket blant annet om hvordan det er å stå i situasjoner hvor man føler at man ikke strekker til. Om hvordan faktorer som for eksempel mangel på ressurser, sykefravær i personalgruppa eller faglig krevende situasjoner knyttet til enkeltbarn eller en barnegruppe kunne fremkalle en slik følelse.

– Også her kom det frem at et godt arbeids- og omsorgsfellesskap blant de ansatte var avgjørende for å kunne håndtere slike situasjoner. Det å klare å skape en distanse til alvoret ble også nevnt. Noen snakket om at de var veldig til stede når de var sammen med barna, men så prøvde de å ikke bekymre seg for mye når de var ferdige på jobb. De snakket i tillegg om at de prøvde å ta litt brodden av ansvarsfølelsen ved å bruke humor. Det var en måte å skape en slags avstand til det store ansvaret de kunne føle på, sier Eidsvåg.

Etisk praksis

– Hva mener du er viktig for å kunne skape gode omsorgspraksiser i barnehagen?

– Det er viktig å ha et bevisst forhold til de etiske dilemmaene man står i som barnehageansatt. Omsorg er en etisk praksis og her er det ingen fasitsvar man kan lene seg på. Det er en praksis som krever kontinuerlig refleksjon og at man ikke bare reflekterer over spørsmål knyttet til omsorg og etikk for seg selv, men at man tar det opp med kolleger og holder diskusjonene levende i arbeidsfellesskapet.

– Jeg tror det er en forutsetning for å klare å se alle barna og samtidig ta vare på seg selv, sier Eidsvåg.