Bok om barnehagenes eierskap: – Ambisjonen min har vært å utfordre alle parter

– Samtidig har jeg bevisst styrt unna det som handler om penger og såkalte «velferdsprofitører».

Det sier Kjetil Børhaug, som er aktuell med boka «Barnehageeigarar mellom stat, marknad og sivilsamfunn».

Spennende tema

Børhaug er professor ved institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, Universitetet i Bergen. Han har arbeidet med samfunnsfagtema i lærerutdanning siden 1994, og ledet blant annet den regjeringsnedsatte ekspertgruppen som tok for seg barnehagelærerens rolle i en over 300 sider stor rapport publisert like før jul i 2018.

Han har også tidligere gitt ut flere bøker om ledelse i barnehagen. Blant annet «Politisk-administrative rammer for barnehageledelse», skrevet i samarbeid med Kari Hoås Moen, og «Barnehageledelse i praksis», i samarbeid med Dag Lotsberg.

– Hva er det med barnehage og ledelse som er så spennende at det er verdt bortimot tusen skrevne sider i løpet av noen få år?

– Det spørsmålet er det to svar på. Det første er at jeg har jobbet med barnehagelærerutdanning i mange år, og ser at jeg har noe å bidra med fra styringsteori, ledelses- og organisasjonsteori. Det er meningsfylt for en statsviter å få arbeide opp mot en sektor og dens utfordringer. Det andre svaret er at barnehagesektoren er helt spesiell i måten den fordeler seg mellom privat og statlig organisering. Dermed skiller sektoren seg veldig ut, noe som gjør den spennende å jobbe med.

Boka «Barnehageeigarar mellom stat, marknad og sivilsamfunn» kom nylig ut på Universitetsforlaget. Den tar utgangspunkt i to prosjekter finansiert av Norges forskningsråd: SOL-prosjektet (Styring, organisering og ledelse i barnehagesektoren) og særlig Læring for ledelse-prosjektet (intervju- og spørreskjemadata).

I omtalen av boka står det blant annet:

«Den norske barnehagesektoren er kjenneteikna av at kommunale og ei rad ulike private aktørar driv barnehagar. Somme av dei er svært store og ressurssterke, medan andre er nokså små. Er dei også ulike når det gjeld tilnærminga dei har til barnehageverksemd? Har dei ulike verdigrunnlag, vektleggingar, konkurransetilnærmingar eller syn på korleis barnehagen skal knytast til oppvekstfeltet elles? Legg dei ulike organisatoriske rammevilkår for profesjonell autonomi og fagleg utvikling?»

– I forlengelsen av det jeg sa innledningsvis, er styringsstrukturen i barnehagesektoren helt spesiell. Den statlige styringen er nokså forsiktig, og kommunens styringsgrunnlag svakt. De som driver private barnehager jobber ikke på anbud eller kontrakter, men har hatt fri etableringsrett helt til sektoren var ferdig utbygd, og de har rett til kommunal finansiering. Dermed har det vokst fram en barnehagesektor der eierne etter hvert har bygget stor organisatorisk og faglig kompetanse, samtidig som de har hatt stor frihet. Hva betyr det for tilbudet? Det er noe av det jeg ser på i boka, sier forfatteren.

Likheter og forskjeller

Han peker på at barnehagedebatten i stor grad kretser rundt likheter og forskjeller:

– Er man for private barnehager, peker man ofte på behovet for variasjon og mangfold. Mens også motstanderne av private barnehager forutsetter at det er noen forskjeller. Min oppgave her har vært å se etter de forskjellene.

Børhaug forteller at han særlig har sett etter likheter og forskjeller på tre områder innen barnehagesektoren: Innen pedagogisk tenkning og arbeidsmetoder, innen måten eierne styrer barnehagene sine på, og hvordan barnehagene setter seg selv i sammenheng med oppvekstfeltet i kommunen for øvrig.

– Så hva fant du?

– Det er innen det siste temaet at du ser de største og mest slående forskjellene. Hvis du ser på organiseringen av oppvekstfeltet, helt opp til Udir og Kunnskapsdepartementet, ser man gjerne oppvekstfeltet under ett. Barnehage skal ses i sammenheng med særlig skole, men også integrasjonspolitikk, kulturpolitikk, barnevern, helse og så videre. Jeg har sett på om eierne har de samme oppfatningene om hvorvidt de inngår i denne sammenhengen, sier Børhaug, og fortsetter:

– Der er det en tydelig forskjell. Kommunen har en helt annen vektlegging av det å sette barnehagene inn i en større sammenheng enn de private eierne, som fokuserer mer på eget barnehagetilbud. Det ligger litt i sakens natur at det blir sånn, men samtidig er det en interessant forskjell.

Han eksemplifiserer med en ganske liten kommune der det ble lagt ned en stor jobb for å få på plass et system for hvordan man kunne følge med på barna fra de ble født og helt til de begynte på videregående. Der både barnehage og skole i samarbeid med blant annet helsesøster, barnevern og primærhelsetjenesten tok del i en ordning der man både fulgte med og fulgte opp barna i de tilfellene der det var behov for det. Mens de private barnehagene i stor grad kan velge om de vil være med på dette, eller på felles faglige satsinger.

– Kommunene som barnehageeier understreker hvor viktig det er med en slik bred og systematisk tilnærming, mens de private i større grad avviser at dette har så stor betydning. Det er et veldig interessant funn, og noe man burde se enda nærmere på, sier Børhaug.

Ulike styrerroller

I forlengelsen av arbeidet som ble lagt ned i ekspertgruppa han ledet noen år tilbake, har han i denne omgang også sett på eierens rolle i styringen av barnehagen.

– Her er det svært stor variasjon mellom eierne, men det varierer ikke systematisk mellom kommunale og private eiere.

Han peker på at en styrer i en barnehage med sentralt definerte programmer og manualer fra en stor eier jobber annerledes enn i en enkeltstående barnehage der eier i liten grad styrer faglig.

– Det er stor forskjell for eksempel på en foreldreeid barnehage og en barnehage i en stor kommune med store organisatoriske systemer der man har mulighet til å kjøre større faglige satsinger og utviklingsprosjekter. Da får også styreren helt ulike leder- og profesjonsroller. Noen eiere har en helt klar ide om hva som er kvalitet og en faglig standardisering, mens i andre barnehager er det styreren som definerer dette. Det er i det hele tatt utrolig stor forskjell på rammen rundt de ulike styrerne, sier Børhaug.

Samtidig finner han ett område der barnehagene er mer like, uavhengig av eierskap.

– Når vi kommer til pedagogikken, det pedagogiske grunnsynet, er det vanskelig å finne store forskjeller. I alle barnehagene jobber den samme barnehagelærerprofesjonen, som igjen fører til en pedagogisk standardisering. Det er veldig interessant, all den tid argumentasjonen for privat eierskap ofte handler om at det skal gi en pedagogisk variasjon. Men den variasjonen er vanskelig å få øye på, sier forfatteren, og fortsetter:

– Så hvor er egentlig dette pedagogiske mangfoldet man snakker om? Det du finner variasjoner på, er ulike profiler. Men man kan spørre seg om hvor dypt de egentlig stikker. Det er noe man burde forske videre på.

– Den politiske debatten mellom tilhengere og motstandere av private barnehager virker å hardne bare mer og mer til. Hvilke av de to leirene kommer til å sette mest pris på denne boka?

– Ambisjonen min har vært å utfordre alle parter, og man finner eksempler på utfordringer i barnehager med både offentlig og privat eierskap. De private eierne ser for eksempel ut til å følge sine barnehager tettere opp enn kommunale eiere. Så det er ikke entydig at boken «holder med» noen av leirene i debatten.