– Vilkårene for pedagogikken er veldig forskjellige i Kina og Norge

Birkeland er ansatt ved Institutt for pedagogikk, religion og samfunnsfag ved Høgskulen på Vestlandet (HVL) og er en av nøkkelforskerne ved forskningssenteret BARNkunne.

Hennes interesse for kinesiske barnehager strekker seg nesten 20 år tilbake i tid.

– Det startet tidlig på 2000-tallet med at jeg initierte et fordypningsemne i barnehagelærerutdanningen som heter Kulturforståelse og komparativ pedagogikk. På samme tid innledet HVL et samarbeid med kinesiske forsknings- og utdanningsmiljøer. Jeg tenkte derfor det var naturlig å fokusere på kinesiske barnehager og kinesisk historie og kultur i dette fordypningsemnet. Kurset innebærer blant annet et studieopphold med barnehagepraksis for studentene, forteller hun.

Flere nyanser

Siden 2004 har Birkeland hver høst tilbrakt én måned i Kina sammen med barnehagelærerstudentene.

– I løpet av disse årene har jeg mange ganger fått spørsmål fra norske barnehagelærere og kolleger i utdanningen om hvorfor jeg vil samarbeide med Kina. Jeg har møtt mange forestillinger om at alt i Kina handler om kollektivet og at kinesiske barnehager kun legger vekt på læring, mens vi i Norge legger vekt på lek og det individuelle barnet. Dette var oppfatninger som jeg syntes ble litt problematiske og som trengte nyanseringer. Etter hvert som jeg fikk erfaringer med kinesiske barnehager så jeg at det var atskillig flere nyanser i dette bildet, forteller Birkeland, og legger til:

– Jeg møtte også lignende forestillinger i Kina, om at det i norske og vestlige barnehager er barna som får lov til å bestemme det meste. Dette var bakgrunnen for at jeg fikk lyst til å undersøke og nyansere bildet av både den norske og den kinesiske barnehagen.

To case-barnehager

20. november skal Birkeland forsvare doktorgraden sin ved NTNU. Tema for avhandlingen er danningsideal i norske og kinesiske barnehagepraksiser.

Forskeren har gjennomført en kryss-kulturell studie av to barnehager – én i Kina og én i Norge.

– Da jeg begynte på dette doktorgradsprosjektet hadde jeg allerede etablert gode kontakter i Kina, blant annet med East China Normal University i Shanghai. Gjennom dem fikk jeg tilgang til den kinesiske barnehagen som ble brukt som case i studien min.

I arbeidet med å fremskaffe data benyttet Birkeland seg av såkalte foto- og videofremkalte fokusgruppeintervjuer.

– Det innebar at jeg viste barnehagelærere i begge barnehager foto og video fra barnehagene. Dette materialet ble brukt som utgangspunkt for intervjuene. Barnehagelærerne ble bedt om å både kommentere egen praksis og praksisen i den andre barnehagen, forteller forskeren.

– I tillegg til disse intervjuene var jeg også i begge barnehagene over lengre tid for å gjøre observasjoner og kjenne barnehagene «på kroppen», legger hun til.

Birkeland hadde tre tematiske fokus i studien: Hun så på hva barnehagelærerne hang opp på veggene. Hun så på hvordan de arbeidet med naturfaglige tema i barnehagen. I tillegg så hun på reguleringen av tiden, altså hva det ble gitt plass til i løpet av dagen.

Ulike danningsideal

Birkeland fant at danningsidealene i begge barnehagene var mangefasetterte og til dels konfliktfulle.

– Med dette mener jeg at det ikke var ett danningsideal som trådte frem i hver barnehage. Det var flere av dem og noen av disse idealene sto til dels i konflikt og kontrast til hverandre, forteller hun.

Dette kom særlig tydelig frem i den kinesiske barnehagen.

– Der så man tydelige spor av et danningsideal som går på betydningen av å være med i en gruppe, å være avhengig av gruppen og det å tilpasse seg gruppen og være i et fellesskap. Samtidig kom det frem et ideal om at barnet måtte herdes for å være rustet til å møte det kinesiske samfunnet som er preget av hierarki og utbredt konkurranse. Barna måtte tåle å strekke seg. Disse to idealene sto litt i kontrast til hverandre, sier Birkeland.

– I den norske barnehagen ser man tydelige spor av idealet om det autentiske og unike barnet som må beskyttes litt fra resten av verdenen. Barnet skal få ha sin uskyld og utvikle seg som et unikt individ. På den andre siden var idealet om det kompetente barnet, om at barnet er kompetent til å gjøre sine valg. Et tredje danningsideal ble også identifisert, som gikk ut på å utvikle det ansvarlige medborgerskapet hos barnet.

Snakket om å finne balanse

Birkeland fant også at det var en markant forskjell i måten de kinesiske og norske barnehagelærerne snakket om egen praksis.

– De kinesiske barnehagelærerne var forankret i den kinesiske tradisjonen med betydningen av balanse, altså det å finne en balanse i arbeidet sitt. For eksempel mellom hvile og aktivitet, mellom barne- og vokseninitierte aktiviteter, mellom individuelle aktiviteter og fellesskapsaktiviteter, og mellom lek og temabaserte prosjekter. De snakket veldig mye om at man måtte ha begge deler og at de arbeidet med å finne denne balansen, sier hun.

Også de norske barnehagelærerne snakket om slike motsetninger:

– Men de havnet i et litt mer ensidig forsvar for den ene delen. De snakket lite om å finne en balanse mellom lek og vokseninitierte aktiviteter, men mer om at deres oppgave først og fremst var å beskytte leken. De norske barnehagelærerne hadde i større grad «en enten eller-tilnærming» til pedagogisk praksis enn de kinesiske barnehagelærerne.

– Oppfatningen mange har av at kinesiske barnehager kun legger vekt på læring mener jeg derfor blir litt uriktig. Når jeg så på dagsrytmen i den kinesiske barnehagen, på hva som fikk plass, var det vel så mye vektlegging av hygiene, hvile og måltider. Barna sov eller hvilte i to timer i løpet av dagen. Dette utgjorde en ganske stor del av dagen, så bildet av en barnehage som bare legger vekt på læring blir faktisk litt feil, sier Birkeland.

Forskjellige vilkår

Våren 2017 fikk Birkeland et æresprofessorat ved Beijing Institute of Education for sin mangeårige innsats for forsknings- og utdanningssamarbeid mellom Norge og Kina innenfor barnehagefeltet.

– Vil du si at det er store forskjeller mellom barnehagene i de to landene?

– Vilkårene for pedagogikken er veldig forskjellige. Det som regnes som store barnehager i norsk sammenheng er små barnehager i kinesisk sammenheng. Store barnegrupper tvinger frem en annen pedagogisk tilnærming enn mindre barnegrupper, og sett i forhold til Kina har Norge små barnegrupper. Her har vi i tillegg mye aldersblandete grupper, mens de i Kina ofte er aldersinndelt. Dette påvirker også pedagogikken.

En av de største forskjellene mellom de to lands barnehagetradisjoner, er ifølge Birkeland, synet på forholdet mellom individ og gruppe.

– I Norge har vi et mer markert skille mellom individ og gruppe, mens de kinesiske barnehagene har en mer fremtredende gruppementalitet. Der legges det enda større vekt på å få tilhørighet og fellesskap gjennom felles aktiviteter og opplevelser. Det er gruppen som er det overordnede og som gir identitet og tilhørighet, sier hun.

Utenfra-blikk på praksis

– Kan norske og kinesiske barnehager lære noe av hverandre?

– Barnehagene i de to landene har svært ulike vilkår for arbeidet sitt. De har ulik historie og ulik kulturell bakgrunn. Derfor har jeg ikke gått inn i dette forskningsprosjektet med tanken om at man skal overføre praksiser mellom barnehagene. Jeg tror det viktigste denne studien kan bidra med er at man får et utenfra-blikk for eksempel på norsk barnehage. Det å speile seg i andres spørsmål og kommentarer til egen praksis vil tvinge frem en annen refleksivitet og en annen tenkning rundt innforståtte praksiser, enn når man bare har et innenfra-perspektiv, sier Birkeland.

– Når det er sagt, mener jeg at de kinesiske barnehagene fortsatt har en vei å gå når det gjelder å gi gode vilkår for leken. Samtidig mener jeg at norske barnehagelærere kan stille seg spørsmål om man kan få til en større balanse mellom prinsippet om barneinitierte aktiviteter og det å tilføre barna noe nytt og spennende i barnehagehverdagen, altså at man aktivt tilfører noe som åpner verden litt for barna. Der tror jeg at de kinesiske barnehagene har noe å tilføre de norske, avslutter hun.