- Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du bidra, eller delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
Oppdragelse oppfattes i dag ofte som et negativt ladet ord. Det kommer fra en tid hvor barn skulle lære seg å være veloppdragne med straff som virkemiddel. Hvis du søker på ordet oppdragelse i rammeplan for barnehager (2017), så får du 0 treff. I stedet har begrepet danning kommet inn.
Nå går ni av ti barn i alderen 1-5 år i barnehage. Som en motbølge er det nå mange familier hvor barn får liten eller inkonsekvent grensesetting. Det skaper utrygge barn med utagerende adferdsmønster. Vi kan se det i hente- og bringesituasjoner med foreldre og i andre situasjoner i barnehagen.
Barnet vil forstå seg selv i relasjon til andre. Når da omsorgspersoner enten foreldre eller barnehageansatte har utfordringer med å bruke støttende relasjonskompetanse, enten av uvitenhet eller høyt arbeidspress, vil det resultere i utrygge barn. Utrygge barn kan reagere forskjellig, men de er ofte utagerende fordi de ønsker å bli sett og forstått. De søker oppmerksomhet uansett om det er negativt.
Slik adferd påvirker miljøet i barnehager og skoler og blir sett på som negativt hvor det blant annet er utfordrende for de voksne å gjennomføre planlagte aktiviteter. Dette har resultert i mange forskjellige adferdsprogram som også vi i Norge importerte. Et eksempel er «De utrolige årene» med Webster-Stratton. Felles for disse programmene er at de har fokus på adferdsregulering. Målet var å endre uønsket adferd. Det var mindre fokus på individ og bakenforliggende årsak og mer fokus på å erstatte uønsket adferd til ønsket adferd. Effekten på metodene endret ikke nødvendigvis barnas indre behov.
Det er ofte svakheten med metoder som entydig fokuserer på adferdsregulering. Resultatet er ofte at negativ adferd utvikles igjen dersom tiltakene opphører. Hvis så er tilfelle, er metodene ikke bærekraftige og må enten erstattes eller tilpasses et annet format som evner å ta barnets perspektiv og se dets behov.
Grenser gir trygge rammer
Det betyr ikke at barnet ikke har behov for grensesetting. Grenser gir trygge rammer, men også utfordringer som vi må være villige til å stå i og være konsekvente. Er det noe barn trenger, så er det stabilitet og tydelighet fra voksenpersonene i livet sitt. Det må skje i en varm, kjærlig, empatisk og ekte utøvelse. Slik rollemodellerer vi for barnet gjensidig respekt og omsorg for hverandre.
Vi går da fra å være adferdsregulerende til affektregulerende omsorgspersoner. Det reduserer stressnivået hos barn og legger gode rammer for mestring. Det handler om å se barnet og sette ord på følelsene det har, samtidig som vi er tydelige grensesettere. Det er veldig viktig at vi først har etablert en kjærlig relasjon til barnet, ubetinget av adferd. Det er noe barnet fortjener og ikke skal gjøre seg fortjent til.
Det betyr ikke at barnet kan gjøre hva det vil, men at vi må legge til rette for at det kan tilpasse seg et felleskap som det også skal medvirke i.
Affektregulering krever mer observante voksne som kan lese situasjoner og handlingsmønster, ikke bare som støttende omsorgsperson når barnet er lei seg, men som støtteperson for å styrke barnets relasjonskompetanse.
Denne tilstedeværelsen krever voksne som kjenner barnet. Små barnegrupper er kanskje det beste tiltaket for å lykkes med å bygge relasjonskompetanse og positiv selvfølelse før barnet eksponeres til et større miljø med mer flyktige relasjoner.
Tid er mangelvare
Før myndighetene investerer flere millioner i et nytt affektregulerende eller annet type program som skal lanseres i barnehager, må en viktig faktor først være på plass for å gi ønsket effekt: TID.
Tid til å se og være til stede er en mangelvare i barnehagene. Dersom det en dag er redusert barnegruppe og en kunne gitt litt ekstra av seg selv til barn som trenger det, så vil en økonomisk ansvarlig leder med stramt budsjett flytte barn og voksne eller la noen ansatte ta plantid eller avspasering.
Ja, kompetente voksne er et nøkkelkriterie, men selv en faglig sterk person vil komme til kort dersom grunnbemanningen ikke er god nok.
I Stortingsmeldingen «Tett på - tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO» (Meld. St. 6 (2019-2020)) ønsker myndighetene en gradvis tilnærming til målet om en pedagogtetthet på 50 prosent. Dersom dette skal ha positiv effekt, må det følge med ressurser til at barnehagene kan ha en ekstra ansatt på avdeling under plantid. Dagens praksis med kortere vakter for barnehagelærere viser hvor underfinansiert sektoren egentlig er. Det vil synliggjøres enda mer hvis pedagogtettheten økes.
Stortingsmeldingen har intensjon om å redusere frafall i skoleløpet, slik at flere gjennomfører og tar en videregående utdanning. Dermed blir begrepet tidlig innsats et mål for å redusere skolefrafall. Sannsynlig virkemiddel er økt fokus på akademiske ferdigheter i barnehagen. En kan se konturene av et mer strømlinjeformet utdanningsløp allerede fra førskolealder hvor politikere vil argumentere med forskning som støtter målet om skolefrafall.
Ja, kompetente voksne er et nøkkelkriterie, men selv en faglig sterk person vil komme til kort dersom grunnbemanningen ikke er god nok.
Hvem skal tilpasse seg hvem?
Det skal også satses mer på spesialisttjeneste inn i sektoren. Det står i «Tett på» at en regner normalt at 15 til 25 prosent av barn og unge trenger særskilt tilrettelegging. En kan spørre seg om det er barna det er noe galt med eller strukturen på oppvekstsektoren?
Med ensidig fokus på ferdighetsmål er det klart hvilken målstyring som ligger til grunn når vi leser:
«Det er også verdifullt for samfunnet at alle får den hjelpen de trenger tidlig, slik at alle som har forutsetninger for det, kan utvikle seg til aktive samfunnsborgere som deltar i arbeidslivet og bidrar til verdiskapingen i landet.»
I utgangspunktet vil vel de fleste støtte at alle skal få mulighet til å utvikle seg best mulig etter sine ferdigheter. En får likevel følelsen av at myndighetene har fokus på å stille høyere forventninger til ferdighetsmål i utdanningsløpet uten nødvendigvis å vektlegge barns indre motivasjon og utforskertrang. Det er samfunnets behov som blir vektlagt, ikke barnets.
Spørsmålet blir da: Er det utdanningsinstitusjonen som skal tilpasse seg barnet, eller barnet som skal tilpasse seg institusjonen?
I barnehagen ser vi ikke på barn som tomme hoder som skal fylles, men en skattekiste fylt med forskjellige skatter som skal letes frem og få skinne.
Er det rom for Reodor Felgen?
Vi står i fare for å få flere situasjoner i barnehagene med adferdsregulerende tiltak som ikke klarer å se hele barnet. Hvorfor? Fordi målstyring knyttet opp mot akademiske ferdigheter sannsynligvis medfører strengere krav til innholdskvalitet i barnehagen. Når vi får en strammere struktur i kombinasjon med knapphet på ressurser, er jeg redd enda flere barn vil falle utenfor «normalen». Kanskje vil barn som trenger ekstra tiltak øke som et resultat.
Er det rom for Reodor Felgen i dagens oppvekstsektor, eller skaper vi skoletapere av uslepne diamanter?
Ekstra tiltak koster penger. Mon tro hva resultatet ville blitt hvis vi kunne brukt pengene til å forme oppvekstsektoren mer etter barnas behov og utforskertrang enn fokus på en strømlinjeformet oppvekstsektor helt ned i førskolealder.
Er det rom for Reodor Felgen i dagens oppvekstsektor, eller skaper vi skoletapere av uslepne diamanter?
Jeg vil avslutte med å slutte sirkelen tilbake til begrepet danning. I stedet for at skolen skal påvirke barnehagen er det nå på høy tid at skolen lærer av barnehagen. Jeg fremmer følgende forslag for implementering i skolen, fritt gjengitt fra rammeplanen for barnehager, hvor ordet barnehagen er erstattet med skolen:
I skolen skal barna få delta i beslutningsprosesser og utvikling av felles innhold. Barna skal støttes i å uttrykke synspunkter og skape mening i den verden de er en del av. Gjennom samspill, dialog, lek og utforsking skal skolen bidra til at barna utvikler kritisk tenkning, etisk vurderingsevne, evne til å yte motstand og handlingskompetanse, slik at de kan bidra til endringer.
Noe er riv ruskende galt når barn på småskoletrinnet har skolevegring. Det er allerede førskolebarn med eldre søsken i skolen som ikke passer normalen og som har hørt hvordan det oppleves. De vegrer seg for å starte på skolen allerede i barnehagealder.
Hvis vi ikke passer på kan situasjonen snart bli at de vegrer seg for å komme i barnehagen også.
